Jeg er 21 uker på vei med et barn laget med donor i Danmark. For meg tok det to år å komme hit, med behandlinger på klinikk i både Norge og Danmark. Hvis du vurderer å gå offentlig bør du bare få satt deg opp på venteliste så fort som mulig, for det er en stund å vente. Da kan du enten få fastlegen til å henvise deg til en gynekolog for utredning eller du kan ta en fertilitetsutredning på en privat klinikk. De kan så henvise videre til Rikshospitalet eller St. Olavs (som så vidt jeg vet er de to eneste stedene med sædbank nå).
Privat er dyrere, men mer effektiv. Jeg har fått HELFO-refusjon for medisiner og behandling i Danmark, som har hatt mye å si for summen jeg har betalt. Men det er svært vanskelig (umulig?) å få til nå med nye donor-regler i Norge. Hvis du går privat i Norge får du refusjon for medisiner (over ca. 18 000).
Når det gjelder donor er fordelen med å gå offentlig at du får en donor med begrenset antall donorsøsken. Men du får ikke velge noe om donor og du får ingen info om donor. Barnet kan få info når det blir 15.
Alle de private klinikkene i Norge jeg kjenner til bruker de danske sædbankene. Da er det dessverre ingen offisiell grense på antall donorsøsken. Det har vært en av mine største kvaler med måten jeg har laget barn på. Barnet vi kunne få info om donor når det blir 15. Medicus lar deg ønske donorer, de andre klinikkene har ulik policy. Det er legen som velger til slutt.
I Danmark står du helt fritt til å velge donor fra sædbankene. Fordelen med det er at du vet donorkoden og kan ta kontakt med donorsøsken tidlig (mange voksne donorunnfangede syns det er vikitig å ha mulighet til å bygge relasjon tidlig). Ulempen er den samme som privat i Norge - potensielt veldig mange donorsøsken.
Jeg har opplevd bedre behandling i Danmark, men det kan jo også handle om at jeg hadde flere forsøk bak meg, og de visste mer om hva som virket. Det er litt styr med reising, men jeg syns stort sett det har vært veldig greit.