nuzl
Første møte med forumet
Dette er mitt aller første innlegg her, og jeg hadde så inderlig håpet at det skulle være i en annen del av forumet, men...
I går, nesten åtte uker på vei, startet blødningen. Har blødd friskt i dag, og håpet er forsvunnet. Alle tegn på graviditet (spente bryster osv) forsvinner for hver time. Har væt hos lege og fått beskjed om at dette går galt.
Er så lei meg... dette barnet var ønsket og planlagt... og så gikk det altså slik...
Jeg vet at jeg på langt nær er den eneste, og jeg vet at det som oftest er en god grunn til at man spontanaborterer så tidlig. Men følelsene er jo der uansett.
Og nå kommer det som kanskje er aller verst... jeg skammer meg nesten over å skrive dette, men jeg har så vondt inni meg og føler så for å dele med noen...
Jeg ringte min kjære, han som skulle blitt far, for å fortelle hva som har skjedd (han er borte akkurat denne helga, av alle mulige!).... Jeg visste at han ville bli fryktelig lei seg, og jeg gruet meg forferdelig til å fortelle ham de triste nyhetene... dette barnet er det han har ønsket seg mest av alt i hele verden og i hele sitt liv - og så må jeg fortelle ham at det har gått galt....
Og så beskylder han meg for å ha fremprovosert aborten! Min kjære, som jeg var så stolt over å vente barn med, sier rett ut at han er overbevist om at jeg har drept barnet vårt med vilje.
I min familie er spontanaborter ganske vanlig. Både min mor og hennes mor har mistet flere barn tidlig i svangerskapet. Selv har jeg ikke mistet noen før, men jeg har en sønn fra før (ikke samme far), som ble født i uke 24 (han lever og er en frisk og rask 13-åring!). Dette har jeg selvsagt fortalt min kjære, slik at han skal forstå at jeg er forferdelig redd for at noe skal gå galt denne gangen. Dette bruker han nå mot meg, som "bevis på" at jeg har "forberedt ham" på at jeg ville fremprovosere en abort selv.
Jeg er så lei meg..... Jeg har mistet barnet vårt, som jeg gledet meg slik til, og i tillegg tror min kjære at jeg er en morder (hans ord, gjennom utallige telefonsamtaler det siste døgnet).
Så nå sitter jeg her, klokka fire på natta. Tårene renner og jeg føler meg så helt, helt alene i verden
I går, nesten åtte uker på vei, startet blødningen. Har blødd friskt i dag, og håpet er forsvunnet. Alle tegn på graviditet (spente bryster osv) forsvinner for hver time. Har væt hos lege og fått beskjed om at dette går galt.
Er så lei meg... dette barnet var ønsket og planlagt... og så gikk det altså slik...
Jeg vet at jeg på langt nær er den eneste, og jeg vet at det som oftest er en god grunn til at man spontanaborterer så tidlig. Men følelsene er jo der uansett.
Og nå kommer det som kanskje er aller verst... jeg skammer meg nesten over å skrive dette, men jeg har så vondt inni meg og føler så for å dele med noen...
Jeg ringte min kjære, han som skulle blitt far, for å fortelle hva som har skjedd (han er borte akkurat denne helga, av alle mulige!).... Jeg visste at han ville bli fryktelig lei seg, og jeg gruet meg forferdelig til å fortelle ham de triste nyhetene... dette barnet er det han har ønsket seg mest av alt i hele verden og i hele sitt liv - og så må jeg fortelle ham at det har gått galt....
Og så beskylder han meg for å ha fremprovosert aborten! Min kjære, som jeg var så stolt over å vente barn med, sier rett ut at han er overbevist om at jeg har drept barnet vårt med vilje.
I min familie er spontanaborter ganske vanlig. Både min mor og hennes mor har mistet flere barn tidlig i svangerskapet. Selv har jeg ikke mistet noen før, men jeg har en sønn fra før (ikke samme far), som ble født i uke 24 (han lever og er en frisk og rask 13-åring!). Dette har jeg selvsagt fortalt min kjære, slik at han skal forstå at jeg er forferdelig redd for at noe skal gå galt denne gangen. Dette bruker han nå mot meg, som "bevis på" at jeg har "forberedt ham" på at jeg ville fremprovosere en abort selv.
Jeg er så lei meg..... Jeg har mistet barnet vårt, som jeg gledet meg slik til, og i tillegg tror min kjære at jeg er en morder (hans ord, gjennom utallige telefonsamtaler det siste døgnet).
Så nå sitter jeg her, klokka fire på natta. Tårene renner og jeg føler meg så helt, helt alene i verden