Er så lei meg

[nuzl]

Dette er mitt aller første innlegg her, og jeg hadde så inderlig håpet at det skulle være i en annen del av forumet, men...
 
I går, nesten åtte uker på vei, startet blødningen. Har blødd friskt i dag, og håpet er forsvunnet. Alle tegn på graviditet (spente bryster osv) forsvinner for hver time. Har væt hos lege og fått beskjed om at dette går galt.
Er så lei meg... dette barnet var ønsket og planlagt... og så gikk det altså slik...
Jeg vet at jeg på langt nær er den eneste, og jeg vet at det som oftest er en god grunn til at man spontanaborterer så tidlig. Men følelsene er jo der uansett.
 
Og nå kommer det som kanskje er aller verst... jeg skammer meg nesten over å skrive dette, men jeg har så vondt inni meg og føler så for å dele med noen...
Jeg ringte min kjære, han som skulle blitt far, for å fortelle hva som har skjedd (han er borte akkurat denne helga, av alle mulige!).... Jeg visste at han ville bli fryktelig lei seg, og jeg gruet meg forferdelig til å fortelle ham de triste nyhetene... dette barnet er det han har ønsket seg mest av alt i hele verden og i hele sitt liv - og så må jeg fortelle ham at det har gått galt....
 
Og så beskylder han meg for å ha fremprovosert aborten! Min kjære, som jeg var så stolt over å vente barn med, sier rett ut at han er overbevist om at jeg har drept barnet vårt med vilje.
 
I min familie er spontanaborter ganske vanlig. Både min mor og hennes mor har mistet flere barn tidlig i svangerskapet. Selv har jeg ikke mistet noen før, men jeg har en sønn fra før (ikke samme far), som ble født i uke 24 (han lever og er en frisk og rask 13-åring!). Dette har jeg selvsagt fortalt min kjære, slik at han skal forstå at jeg er forferdelig redd for at noe skal gå galt denne gangen. Dette bruker han nå mot meg, som "bevis på" at jeg har "forberedt ham" på at jeg ville fremprovosere en abort selv.
 
Jeg er så lei meg..... Jeg har mistet barnet vårt, som jeg gledet meg slik til, og i tillegg tror min kjære at jeg er en morder (hans ord, gjennom utallige telefonsamtaler det siste døgnet).
 
Så nå sitter jeg her, klokka fire på natta. Tårene renner og jeg føler meg så helt, helt alene i verden

 

[tojenter]

Uffda! for en trist historie![&o] Synest mannen din burde tenke seg om en gang eller to til! Kan være han sier dette i sorg, sjokk og fortvilelse, men en plass går grensen!

Håper at han forstår at dette er faktisk noe som bare skjer noen ganger og faktisk trøster når han kommer hjem, hvs ikke burde du gi han en lekse når han kommer hjem, og vurdere om det er en sånn mann du vil ha barn med...
Kanskje gi han en bok som han kan lese om spontan abort så han skjønner at noen ganger går det fakisk galt....
Ønsker deg i hvertfall lykke til og håper spiren sitter igjen snart  om det er det du ønsker

 

[Nyttårslykke]

ORIGINAL: Elimor

Så forferdelig å bli beskyldt for noe du ikke kan gjøre noen ting for å forhindre. Jeg hadde selv en SA rundt uke 8, og det er forferdelig vondt for det om de sier at det er så "vanlig". Det er tross alt din graviditet, ditt lille barn og din sorg. Jeg føler virkelig med deg, og håper typen tar til vett og tenker seg om. Dette er jo bare dessverre et tegn på at den lille ikke var levedyktig og at naturen "ordner" opp. Trøsteklem fra meg.

 
Jeg synes synes skikkelig synd på deg nå... *tørker bort en liten tåre..*. Jeg kan ikke forstå hvordan typen din tenker som kan si noe sånn til deg når det du har opplevd er så utrolig følelsesmessig og fysisk tungt!! Kan hende han sa det fordi han ble så trist- du vet hvordan mange gutter reagerer når de skal vise følelser... Jeg kjenner jo ikke han, så vet jo ikke hvor flink han er til det.. 
Det er helt forferdelig å miste, og jeg tror bare vi som har opplevd det kan føle den smerten du nå føler. Alle sier etterpå at "det er så vanlig" og "du blir fort gravid igjen", men det er ikke så mange som skjønner hvor vondt det egentlig er..
Jeg vil ha snakket med han om det når ting roer seg, siden han kanskje mener noe annet enn det han sa i "heat of the moment". Hvis ikke er jeg enig med ainakor79 - da bør du vurdere om du virkelig vil ha barn med han....
Lykke til da, vi er her for deg når du trenger oss!

 

[Maur Asto]

Ojsann!
 
Uff, sånne bebreidelser er det siste man trenger i en sånn stund. Men når følelsene er i kaos er det fort gjort å si ting en ikke mener. Håper dere har fått snakket mer sammen og at han har endret litt synspunkt. Ingen som ønsker seg barn gjør sånt ut av fri vilje, det må han jo skjønne?
 
Iløpet av åtte uker rekker man jo å ha veldig mange gode babydrømmer både sammen og hver for seg, og da er det grusomt når drømmene faller i grus slik de har gjort for dere nå.
 
Det er ingenting jeg kan si eller gjøre for å gjøre dagen lettere for deg eller mannen din. Jeg bare håper dere klarer dette sammen. Og ofte kommer man tettere på hverandre gjennom en sånn opplevelse. I hvert fall gjorde vi det. Og man blir velig klare over hva man egentlig vil.
 
Sender en god og varm klem til deg i dag. Og satser på at det kommer flere innlegg her inne, og at de etter hvert omhandler en ny liten spire.

 

[nuzl]

Tusen takk til dere som har tatt dere tid til å lese innlegget mitt, og tusen takk til dere som har skrevet gode ord til meg. Det gjør veldig godt akkurat nå!
 
Jeg ser at det reageres på min kjærestes reaksjon, og jeg sitter med akkurat samme reaksjoner selv. Jeg forstår at det han sa kan være noe som ble sagt "in the heat of the moment" på grunn av sorg og fortvilelse, og vi må nok ta oss en lang prat om dette når ham kommer hjem. Jeg har overhodet ingen tanker om å forsvare ham, men det hører nok til historien at han ikke er norsk, og at han kommer fra et katolsk land, hvor enhver form for abort er ulovlig - og derfor er også enhver abort som blir utført der (for det skjer jo!), en slags "selvpåført" abort. Jeg har aldri tenkt over dette før, men jeg vet faktisk ikke om min kjæreste er klar over at abort er lovlig i Norge, og at om jeg virkelig VILLE ta abort, så ville jeg kunne få et gjort på en trygg og sikker måte på et sykehus, isteden for å gjøre et eller annet skummelt alene.
 
Det er, uansett hans beveg-grunner, fryktelig vondt å bli beskyldt for noe slikt, og det er ikke mindre vondt å ha mistet barnet vårt.
Igjen tusen takk til dere som har lest og svart meg - jeg setter utrolig stor pris på omtanken!

 

[x1xminnie19]

huffamei..[&o] siiter på gråten nå.. jeg håper du og kjæresten får ordna opp!! d var jo veldig slemt d han sa til deg. også håper jeg på bedre lykke neste gang [:)] jeg har også mistet, og d er ikke morro.
*trøsteklem*

 

[Snupimamma]

det er var ikke noe kjekt å høre.. jeg fikk veldig vondt av deg... stakkars jente... er ikke annet og si.. håper virkelig dette ordner seg.. jeg mistet selv i uke åtte og hvet hvor vondt det er i seg selv.. om ikke du skal bli beskylt for og ha gjort det med vilje.. lykke til videre[&o]

 

[Grokka]

ORIGINAL: Maur Asto

Ojsann!

Uff, sånne bebreidelser er det siste man trenger i en sånn stund. Men når følelsene er i kaos er det fort gjort å si ting en ikke mener. Håper dere har fått snakket mer sammen og at han har endret litt synspunkt. Ingen som ønsker seg barn gjør sånt ut av fri vilje, det må han jo skjønne?

Iløpet av åtte uker rekker man jo å ha veldig mange gode babydrømmer både sammen og hver for seg, og da er det grusomt når drømmene faller i grus slik de har gjort for dere nå.

Det er ingenting jeg kan si eller gjøre for å gjøre dagen lettere for deg eller mannen din. Jeg bare håper dere klarer dette sammen. Og ofte kommer man tettere på hverandre gjennom en sånn opplevelse. I hvert fall gjorde vi det. Og man blir velig klare over hva man egentlig vil.

Sender en god og varm klem til deg i dag. Og satser på at det kommer flere innlegg her inne, og at de etter hvert omhandler en ny liten spire.

 
signerer maur her jeg!
Har aldeles ikke ord !
Trøste klemmer fra meg også!!!!

 

[nuzl]

Igjen vil jeg si tusen takk til dere som har lest og til dere som har svart! jeg setter virkelig utrolig stor pris på tilbakemeldinger!
I går kvled ble jeg lagt inn på sykehuset, fordi blødningene stoppet, men "vondtet" ble verre, jeg kastet opp og besvimte flere ganger.
Det viser seg at jeg har hatt en MA - ifølge gynekologen en av de få abort-tilstandene man faktisk med 100% sikkerhet kan si at ikke skyldes ytre påvirkning av noen art.
Etter å ha sett på ultralyd-bildene mine gjennomførte jeg en utskrapning i dag tidlig...
... og denne gynekologen var omtenksom nok til å skrive en legeattest til meg, hvor det står svart på hvitt at jeg ikke har noen skyld i det som har skjedd. Han var minst like sjokkert over beskyldningene som alle andre, og sa han syntes jeg fortjente å få med meg den attesten, slik at jeg evt. kan vise den for barnets far.
Jeg kom hjem igjen i ettermiddag, sliten og lei meg, men føler meg egentlig i fin form fysisk.
Sånn, det var oppdateringen...
 
Enda en gang takk for tilbakemeldinger - dere skal vite at det betyr mye for meg!

 

[L&J]

Ville bare si at det absolutt ikke er din feil..
Håper det ordner seg,og at du vil prøve på nytt igjen.
God klem til deg[:)]