Utsatt
16. Juli 2014 <3
Jeg tenkte jeg skulle starte en dagbok her jeg også, ettersom alle jeg har "møtt" på dette forumet har vært svært imøtekommende og stilt seg overraskende positive til min livssituasjon. Jeg kan vell begynne der det alt startet:
Den 11.12.2013 er en dag jeg aldri kommer til å glemme. Den dagen tok jeg min fjerde eller femte test ettersom jeg var skråsikker på at jeg var gravid. Den dagen viste testen to streker, og jeg visste ikke helt hvordan jeg skulle reagere. På en måte ble jeg veldig glad, så min første reaksjon var å smile, så slo det meg at situasjonen jeg satt i var veldig vanskelig. Jeg var 16 år gammel og visste ikke om det var rett å smile, så jeg satte meg ned på gulvet og prøvde å tenke. Jeg kunne ikke noe for det, men jeg var fortsatt glad uvitende om hvordan folk kom til å møte meg med fordommer noen uker senere.
Samboeren min (også barnefaren) var på jobb på dette tidspunktet og i all fortvilelse ringte jeg han og spurte om han hadde tid til å snakke. Jeg husker så godt at han sa han satt med noen kolleger og snakket, og at vi måtte snakkes senere. Stakkars han visste jo ingen ting om hva som foregikk. Jeg tror ikke jeg helt plukket opp at han sa han var opptatt og skrek nesten ut "jeg er gravid" til han i telefonen. Han visste ikke helt hvordan han skulle reagere, enda han er en del eldre enn meg (22 år gammel).
Vi snakket med en helsesøster på helsestasjon for ungdom. Hun skulle gi oss informasjon om de valgene vi hadde og hjelpe oss med å finne ut hva som var best for oss. Så fort vi satte oss ned for å snakke med henne virket det som om hun rett og slett promoterte abort, og vi merket fort at det var det hun mente var den beste løsningen. Jeg og samboer har snakket en del om denne damen og måten hun la frem ting på flere ganger i ettertid og vi kom frem til at vi virkelig ikke ville tilbake dit!
Etter noen dager kom vi sammen frem til at vi skulle beholde dette barnet uansett hva det måtte kreve av oss. Her startet det en lang prosess. Jeg måtte snakke med mamma om graviditeten, og resten av familien, men for meg var hun den "viktigste" å fortelle det til. Det kom nok som et veldig stort sjokk for henne og hun tok nok litt avstand til meg noen uker/måneder etter dette, men hun kom over det og nå tror jeg hun begynner å glede seg hun også, hun takket også ja til å være med på selve fødselen og jeg tror hun kommer til å bli en veldig god støtte for både meg og samboer der. Vi bor på et lite sted hvor bygdedyret lever i beste velgående så det var selvfølgelig mange som snakket om dette, men det ble mye mindre negativt enn det jeg hadde trodd. Det var jo noen som snakket en del dritt om dette, men færre enn vi hadde trodd.
Jeg kommer aldri til å glemme de spesielle hendelsene i graviditeten min, som da vi hørte hjertelyden for første gang, og første ultralyd. Det var rett og slett helt magisk! Definitivt noe som frister til gjentagelse.
Senere denne perioden fylte jeg 17 år. Det har virkelig ikke så mye å si for min del, ettersom jeg føler at noen folk dømmer deg like mye om du er 15 eller om du er 17. Det er faktisk ikke slik at en ung mor trenger å bli noen dårligere mor. Hun må bar vokse opp litt fortere og bruke de ressursene hun har tilgjengelig mye bedre.
Nå sitter jeg her 34+0 uker på vei og venter utrolig utålmodig på vår lille gutt. Jeg har termin den 16. juli, men det føles som evigheter. Jeg har blandede tanker om fødsel for tiden, og er litt nervøs. Mest av alt gleder jeg meg til å få vår lille Matheo i armene. Jeg gleder meg til å ta han med hjem, å se han smile, å bade han, å kle han i de fine klærne som er kjøpt inn og ferdig vasket til han, til å bruke vogna vår, til å vise han frem til familie og til å være den personen som lærer han gode holdninger og verdier. Jeg vet selvfølgelig at det kommer til å bli slitsomme stunder også, men jeg føler jeg kommer til å glemme disse og heller bli overlykkelig over de fine stundene jeg er så heldig å få dele med samboeren min og det lille mirakelet vi sammen har skapt!
Den 11.12.2013 er en dag jeg aldri kommer til å glemme. Den dagen tok jeg min fjerde eller femte test ettersom jeg var skråsikker på at jeg var gravid. Den dagen viste testen to streker, og jeg visste ikke helt hvordan jeg skulle reagere. På en måte ble jeg veldig glad, så min første reaksjon var å smile, så slo det meg at situasjonen jeg satt i var veldig vanskelig. Jeg var 16 år gammel og visste ikke om det var rett å smile, så jeg satte meg ned på gulvet og prøvde å tenke. Jeg kunne ikke noe for det, men jeg var fortsatt glad uvitende om hvordan folk kom til å møte meg med fordommer noen uker senere.
Samboeren min (også barnefaren) var på jobb på dette tidspunktet og i all fortvilelse ringte jeg han og spurte om han hadde tid til å snakke. Jeg husker så godt at han sa han satt med noen kolleger og snakket, og at vi måtte snakkes senere. Stakkars han visste jo ingen ting om hva som foregikk. Jeg tror ikke jeg helt plukket opp at han sa han var opptatt og skrek nesten ut "jeg er gravid" til han i telefonen. Han visste ikke helt hvordan han skulle reagere, enda han er en del eldre enn meg (22 år gammel).
Vi snakket med en helsesøster på helsestasjon for ungdom. Hun skulle gi oss informasjon om de valgene vi hadde og hjelpe oss med å finne ut hva som var best for oss. Så fort vi satte oss ned for å snakke med henne virket det som om hun rett og slett promoterte abort, og vi merket fort at det var det hun mente var den beste løsningen. Jeg og samboer har snakket en del om denne damen og måten hun la frem ting på flere ganger i ettertid og vi kom frem til at vi virkelig ikke ville tilbake dit!
Etter noen dager kom vi sammen frem til at vi skulle beholde dette barnet uansett hva det måtte kreve av oss. Her startet det en lang prosess. Jeg måtte snakke med mamma om graviditeten, og resten av familien, men for meg var hun den "viktigste" å fortelle det til. Det kom nok som et veldig stort sjokk for henne og hun tok nok litt avstand til meg noen uker/måneder etter dette, men hun kom over det og nå tror jeg hun begynner å glede seg hun også, hun takket også ja til å være med på selve fødselen og jeg tror hun kommer til å bli en veldig god støtte for både meg og samboer der. Vi bor på et lite sted hvor bygdedyret lever i beste velgående så det var selvfølgelig mange som snakket om dette, men det ble mye mindre negativt enn det jeg hadde trodd. Det var jo noen som snakket en del dritt om dette, men færre enn vi hadde trodd.
Jeg kommer aldri til å glemme de spesielle hendelsene i graviditeten min, som da vi hørte hjertelyden for første gang, og første ultralyd. Det var rett og slett helt magisk! Definitivt noe som frister til gjentagelse.
Senere denne perioden fylte jeg 17 år. Det har virkelig ikke så mye å si for min del, ettersom jeg føler at noen folk dømmer deg like mye om du er 15 eller om du er 17. Det er faktisk ikke slik at en ung mor trenger å bli noen dårligere mor. Hun må bar vokse opp litt fortere og bruke de ressursene hun har tilgjengelig mye bedre.
Nå sitter jeg her 34+0 uker på vei og venter utrolig utålmodig på vår lille gutt. Jeg har termin den 16. juli, men det føles som evigheter. Jeg har blandede tanker om fødsel for tiden, og er litt nervøs. Mest av alt gleder jeg meg til å få vår lille Matheo i armene. Jeg gleder meg til å ta han med hjem, å se han smile, å bade han, å kle han i de fine klærne som er kjøpt inn og ferdig vasket til han, til å bruke vogna vår, til å vise han frem til familie og til å være den personen som lærer han gode holdninger og verdier. Jeg vet selvfølgelig at det kommer til å bli slitsomme stunder også, men jeg føler jeg kommer til å glemme disse og heller bli overlykkelig over de fine stundene jeg er så heldig å få dele med samboeren min og det lille mirakelet vi sammen har skapt!