Etter å vært igjennom et ganske tøft år, kjenner jeg at det er godt å kunne skrive av seg litt i en dagbok her på forumet, selv om vår IVF-reise ikke har startet helt enda 
Jeg er 31 år, mannen min er 34 og sammen har vi en sønn født 2020. Det klaffet på tredje forsøket med prøving, og vi tenkte optimistisk at vi ikke skulle møte på noen utfordringer ved prøving på nummer 2 heller. Planen var ca 2 år mellom barna, men da vi skulle flytte til utlandet ble alt forskjøvet for å oppnå rettigheter til permisjon og foreldrepenger. Så startet jeg i ny jobb, og da ble prøvingen utsatt igjen. I januar 2023 bestemte vi oss for at nå var det på tide, og jeg gikk ivrig til innkjøp av eggløsningstester, graviditetstester og tracket syklusen både med Natural Cycles og Fertility Friend. Alt lå til rette for hva jeg trodde skulle bli en enkel prøveperiode og at vi snart skulle bli gravide med en lillebror eller lillesøster.
I april 2023 var jeg veldig sikker på at jeg ble gravid, hadde akkurat samme symptom som jeg hadde når jeg ble gravid med sønnen vår, men fikk aldri noen positiv test og det endte i en vanlig mens. I mai begynte jeg å kjenne på en del ubehag i magen, runt egglederen og magen var konstant øm. Kunne bare glemme å gå med vanlige bukser. Jeg håpet at det skulle gå over av seg selv, men det gjorde det ikke, og ubehaget og smertene ble verre. I begynnelsen av juni ble det konstatert at jeg hadde en 7 cm (!) stor endometriose-cyste på venstre eggleder. Jeg ble satt opp for time hos endometriose-spesialist, og ble fortalt at mens jeg ventet på å få time kunne vi velge å fortsette å prøve å bli gravide på egen hånd, eller starte på hormonbehandling for å se om cysten krympet. Siden ønsket om et søsken var så stort, og jeg forsto at cysten kunne krympe om jeg ble gravid, fortsatte vi å prøve på egen hånd. Juli, august, september, oktober, november og desember gikk uten noen som helst resultater, selv om vi hver måned timet eggløsningen, som ble bekreftet både med eggløsningstester og med temperatur. I september var jeg hos legen for undersøkelse, der det ble konstatert dyp endometriose i tillegg til cysten på egglederen. Og det ble sagt at det mest sannsynlig ville ende med at jeg måtte operere bort cysten. Jeg ble sendt på MR, der det viste seg at cysten hadde vokst til 10 cm... Smertene mine økte på, og til slutt ble det ikke holdbart for oss å fortsette prøvingen på egen hånd, og det ble bestemt at jeg skulle begynne på hormonbehandling. Legen informerte meg om at jeg var satt opp på venteliste for operasjon av cysten, og ville at jeg skulle sette inn en spiral mens jeg ventet. Etter to veldig smertefulle forsøk, ble det konstatert at det ikke gikk på grunn av cysten sin størrelse, og i januar 2024 fikk jeg p-piller i stedet.
I januar tok vi også kontakt med en privat IVF-klinikk og var på vårt første møte for oppstart av fertilitetsundersøkelse. En foreløpig plan ble lagt om at vi skulle vente tre måneder etter operasjon før oppstart med IVF, da dette har vist seg å ha best resultater i forhold til graviditet, ifølge legen vi snakket med. Planen var en oppfølgingssamtale og gjennomgang av testresultater i slutten av februar. Følte det var så godt å endelig ha kommet i gang, selv om jeg enda ikke visste når jeg skulle få en tid for operasjon. Men nå hadde vi i hvert fall startet prosessen!
I slutten av februar endte jeg opp med innleggelse på sykehuset pga de mest intense magesmertene jeg noensinne har opplevd. Det viste seg at det hadde gått en sprekk i cysten min, som nå også hadde vokst til 14 cm, og fortsatte å skape utrolig mye ubehag og smerter. Under oppholdet ble jeg informert om at legen og operasjonskoordinatoren ikke mente at det var "så akutt" med operasjon, og at det skulle skje en gang før sommeren, mest sannsynlig. Der lå jeg med intravenøs antibiotika på grunn av kraftig infeksjon og morfin for å takle smertene, men akutt var det visst ikke.
Jeg ble sendt hjem med doble doser antibiotika og sterke smertestillende + en sykemelding. Og måtte bare belage meg på å tålmodig vente på å få en tid for operasjon.
Forrige uke ringte sykehuset og sa at de hadde fått en ledig tid om to uker, og legen hadde klarert at det var ok for meg å opereres. Jeg satt igjen helt skjelven etter den samtalen, endelig skulle jeg få operasjonen jeg har ventet på så lenge! I går var jeg på sykehuset for forberedende samtaler og undersøkelser, og da sa legen at det muligens vil bli aktuelt å operere bort en eller begge egglederne mine. Fikk forklart at dette er noe de gjør for å forbedre sjansene for implantasjon av embryo ved IVF, siden eggledere som er ødelagt/tette/dårlige påvirker sjansene for IVF negativt. For meg var dette helt ny informasjon, og jeg ble ganske satt ut. En ting er hvis de opererer bort den egglederen som cysten sitter på, for den vil jeg tro er ødelagt. Men at de muligens også skal operere bort den andre, ble et lite sjokk. Da forsvinner muligheten for å noensinne kunne bli gravide på egen hånd... Som på mange måter føles veldig "ekstremt", selv om jeg jo har slått meg til ro at vi ikke kommer til å klare å bli gravide på egen hånd med en lillesøster eller lillebror. Så nå sitter jeg her, googler meg halvt ihjel for å finne litt mer informasjon om dette, men finner ikke så mye. Jeg tenker jo også at legene selvfølgelig vet hva de snakker om, at de er veldig klar over at mitt største ønske er en nr 2, og at de ikke vil gjøre noe som kan påvirke fertiliteten negativt (mer enn de må for å fjerne cysten, så klart). Så jeg jo stoler på at legen vet hva som er best, selv om det for meg føles som et stort inngrep. Mest sitter jeg igjen med følelsen av at dette er informasjon de burde gitt meg tidligere.
På mandag skal jeg opereres, og jeg hadde aldri trodd at jeg skulle "glede meg" så mye til en operasjon. Det skal bli utrolig godt å bli kvitt denne cysten, og å endelig komme litt videre med livet, hvis man kan si det sånn. Føler at alt så langt har stoppet opp og at jeg bare har gått og ventet. Selv om jeg vet at det vil bli en del venting fremover også, så er vi i hvert fall et steg nærmere å begynne på veien til en liten lillesøster eller lillebror...
Så fort jeg er ferdig med operasjon og er oppe og går igjen, håper jeg at vi kan fortsette med fertilitetsundersøkelsen hos IVF-klinikken, så det kan legges en plan for veien fremover. Jeg både gruer og gleder meg til tiden som kommer. Når jeg gikk gravid med sønnen min var forumet et helt fantastiskt sted å være, og jeg har enda kontakt med mange fra termingruppa, så jeg håper og tror at det kan være fint å ha forumet i tiden fremover også. Har mye støtte i familie og venner, men er (heldigvis) ikke så mange jeg kjenner som har vært igjennom det samme, og da er det godt å kunne lufte tanker med andre som er i samme eller lignende situasjoner.
Planen (i mitt hode) fremover er:
Mars 2024 - operasjon
April-juni 2024 - hormonbehandling
Juli/august 2024 - oppstart med IVF om alt går som det skal!
Jeg er 31 år, mannen min er 34 og sammen har vi en sønn født 2020. Det klaffet på tredje forsøket med prøving, og vi tenkte optimistisk at vi ikke skulle møte på noen utfordringer ved prøving på nummer 2 heller. Planen var ca 2 år mellom barna, men da vi skulle flytte til utlandet ble alt forskjøvet for å oppnå rettigheter til permisjon og foreldrepenger. Så startet jeg i ny jobb, og da ble prøvingen utsatt igjen. I januar 2023 bestemte vi oss for at nå var det på tide, og jeg gikk ivrig til innkjøp av eggløsningstester, graviditetstester og tracket syklusen både med Natural Cycles og Fertility Friend. Alt lå til rette for hva jeg trodde skulle bli en enkel prøveperiode og at vi snart skulle bli gravide med en lillebror eller lillesøster.
I april 2023 var jeg veldig sikker på at jeg ble gravid, hadde akkurat samme symptom som jeg hadde når jeg ble gravid med sønnen vår, men fikk aldri noen positiv test og det endte i en vanlig mens. I mai begynte jeg å kjenne på en del ubehag i magen, runt egglederen og magen var konstant øm. Kunne bare glemme å gå med vanlige bukser. Jeg håpet at det skulle gå over av seg selv, men det gjorde det ikke, og ubehaget og smertene ble verre. I begynnelsen av juni ble det konstatert at jeg hadde en 7 cm (!) stor endometriose-cyste på venstre eggleder. Jeg ble satt opp for time hos endometriose-spesialist, og ble fortalt at mens jeg ventet på å få time kunne vi velge å fortsette å prøve å bli gravide på egen hånd, eller starte på hormonbehandling for å se om cysten krympet. Siden ønsket om et søsken var så stort, og jeg forsto at cysten kunne krympe om jeg ble gravid, fortsatte vi å prøve på egen hånd. Juli, august, september, oktober, november og desember gikk uten noen som helst resultater, selv om vi hver måned timet eggløsningen, som ble bekreftet både med eggløsningstester og med temperatur. I september var jeg hos legen for undersøkelse, der det ble konstatert dyp endometriose i tillegg til cysten på egglederen. Og det ble sagt at det mest sannsynlig ville ende med at jeg måtte operere bort cysten. Jeg ble sendt på MR, der det viste seg at cysten hadde vokst til 10 cm... Smertene mine økte på, og til slutt ble det ikke holdbart for oss å fortsette prøvingen på egen hånd, og det ble bestemt at jeg skulle begynne på hormonbehandling. Legen informerte meg om at jeg var satt opp på venteliste for operasjon av cysten, og ville at jeg skulle sette inn en spiral mens jeg ventet. Etter to veldig smertefulle forsøk, ble det konstatert at det ikke gikk på grunn av cysten sin størrelse, og i januar 2024 fikk jeg p-piller i stedet.
I januar tok vi også kontakt med en privat IVF-klinikk og var på vårt første møte for oppstart av fertilitetsundersøkelse. En foreløpig plan ble lagt om at vi skulle vente tre måneder etter operasjon før oppstart med IVF, da dette har vist seg å ha best resultater i forhold til graviditet, ifølge legen vi snakket med. Planen var en oppfølgingssamtale og gjennomgang av testresultater i slutten av februar. Følte det var så godt å endelig ha kommet i gang, selv om jeg enda ikke visste når jeg skulle få en tid for operasjon. Men nå hadde vi i hvert fall startet prosessen!
I slutten av februar endte jeg opp med innleggelse på sykehuset pga de mest intense magesmertene jeg noensinne har opplevd. Det viste seg at det hadde gått en sprekk i cysten min, som nå også hadde vokst til 14 cm, og fortsatte å skape utrolig mye ubehag og smerter. Under oppholdet ble jeg informert om at legen og operasjonskoordinatoren ikke mente at det var "så akutt" med operasjon, og at det skulle skje en gang før sommeren, mest sannsynlig. Der lå jeg med intravenøs antibiotika på grunn av kraftig infeksjon og morfin for å takle smertene, men akutt var det visst ikke.
Jeg ble sendt hjem med doble doser antibiotika og sterke smertestillende + en sykemelding. Og måtte bare belage meg på å tålmodig vente på å få en tid for operasjon.Forrige uke ringte sykehuset og sa at de hadde fått en ledig tid om to uker, og legen hadde klarert at det var ok for meg å opereres. Jeg satt igjen helt skjelven etter den samtalen, endelig skulle jeg få operasjonen jeg har ventet på så lenge! I går var jeg på sykehuset for forberedende samtaler og undersøkelser, og da sa legen at det muligens vil bli aktuelt å operere bort en eller begge egglederne mine. Fikk forklart at dette er noe de gjør for å forbedre sjansene for implantasjon av embryo ved IVF, siden eggledere som er ødelagt/tette/dårlige påvirker sjansene for IVF negativt. For meg var dette helt ny informasjon, og jeg ble ganske satt ut. En ting er hvis de opererer bort den egglederen som cysten sitter på, for den vil jeg tro er ødelagt. Men at de muligens også skal operere bort den andre, ble et lite sjokk. Da forsvinner muligheten for å noensinne kunne bli gravide på egen hånd... Som på mange måter føles veldig "ekstremt", selv om jeg jo har slått meg til ro at vi ikke kommer til å klare å bli gravide på egen hånd med en lillesøster eller lillebror. Så nå sitter jeg her, googler meg halvt ihjel for å finne litt mer informasjon om dette, men finner ikke så mye. Jeg tenker jo også at legene selvfølgelig vet hva de snakker om, at de er veldig klar over at mitt største ønske er en nr 2, og at de ikke vil gjøre noe som kan påvirke fertiliteten negativt (mer enn de må for å fjerne cysten, så klart). Så jeg jo stoler på at legen vet hva som er best, selv om det for meg føles som et stort inngrep. Mest sitter jeg igjen med følelsen av at dette er informasjon de burde gitt meg tidligere.
På mandag skal jeg opereres, og jeg hadde aldri trodd at jeg skulle "glede meg" så mye til en operasjon. Det skal bli utrolig godt å bli kvitt denne cysten, og å endelig komme litt videre med livet, hvis man kan si det sånn. Føler at alt så langt har stoppet opp og at jeg bare har gått og ventet. Selv om jeg vet at det vil bli en del venting fremover også, så er vi i hvert fall et steg nærmere å begynne på veien til en liten lillesøster eller lillebror...
Så fort jeg er ferdig med operasjon og er oppe og går igjen, håper jeg at vi kan fortsette med fertilitetsundersøkelsen hos IVF-klinikken, så det kan legges en plan for veien fremover. Jeg både gruer og gleder meg til tiden som kommer. Når jeg gikk gravid med sønnen min var forumet et helt fantastiskt sted å være, og jeg har enda kontakt med mange fra termingruppa, så jeg håper og tror at det kan være fint å ha forumet i tiden fremover også. Har mye støtte i familie og venner, men er (heldigvis) ikke så mange jeg kjenner som har vært igjennom det samme, og da er det godt å kunne lufte tanker med andre som er i samme eller lignende situasjoner.
Planen (i mitt hode) fremover er:
Mars 2024 - operasjon
April-juni 2024 - hormonbehandling
Juli/august 2024 - oppstart med IVF om alt går som det skal!
