Det å angre på et barn

B

Bruker73el

Flørter med forumet
I sommer møtte jeg en gammel bekjent på en lekeplass. Vi snakket sammen mens barna lekte. Hun spurte om jeg skulle ha flere barn, noe jeg svarte at det holdt med den ene foreløpig.
Da svarte hun: Det skjønner jeg godt, min var ikke planlagt men ville ikke ta abort. Tenkte det ville gå seg til. Men jeg synes det å få barn er veldig oppskrytt jeg, synes ikke det er stas i det hele tatt. Hadde jeg visst det jeg vet nå hadde jeg tatt abort.
Jeg kjente jeg ble helt sjokkert, datteren min betyr alt for meg i verden og angrer da ikke et sekund.
Tenkt mye på dette i ettertid.
Man vet ikke hva det vil si å få barn før man har fått barnet. Men synes det er så forferdelig trist at man må angre på barnet sitt.
Er det "lov" å ha slike tanker?
 
Jeg synes ikke det er "lov" å si det hun sa, nei. Absolutt ikke ok. Og mener det er både trist og skummelt at hun tenker sånn. Særlig om ungen ikke lenger er i verste kolikkperioden fks. (at man der og da er så oppgitt at man ikke vet hva man tenker og sier)og det regner jeg med han/hun ikke er siden dere møttes i en lekepark mens barna lekte?
Det vil vel for de fleste med små barn være travle og kanskje vanskelige tider, men det overskygges jo av at ungen er det viktigste og kjæreste man har.
Kjenner jeg synes ganske synd på ungen hennes jeg, som har en mor som skulle ønske hun hadde tatt abort:(
 
Jeg synes det er greit og forståelig at foreldre kan være sliten og lei av og til, men det er absolutt ikke greit å angre på sine barn! Jeg er også kjempelei av og til og synes det er deilig å levere gutten vår hos besteforeldrene sine slik at jeg får en pause. Allikevel er han det kjæreste jeg eier og har. Jeg angrer ikke et sekund på at vi fikk han :)

Stakkars barn som har en mor som sier hun heller ville tatt abort enn å få det barnet...
 
Jeg blir bekymret for både barn og mor når jeg leser dette.
 
Kjenner jeg er litt splittet i dette. Barnet var 5 år.
Jeg tenker at hvis man blir ufrivillig gravid, men av forskjellig årsaker velger å beholde barnet, og i ettertid finner man ut at morsrollen ikke er noe for en. Hva gjør man da? Det å få barn er ikke noe alle ønsker. Livet får en utrolig vending, kanskje en vending man ikke ønsket?
Allikevel er det vanskelig for meg å sette meg inn i situasjonen da jeg elsker min datter høyere enn noe annet.
Jeg synes det er trist for barnet, og for moren som har det slik. Har undersøkt forsiktig etter dette, og barnet mangler ingenting. Hun gjør det beste hun kan for barnet, og har en familie rundt seg som er til god støtte. Barnet har det bra.
Håper bare hun aldri sier til barnet hva hun egentlig tenker å føler.
 
Hun må da få lov å tenke hva hun vil uten at jeg skal bry meg.
Så lenge barnet ikke blir misshandlet på noen måte selvfølgelig.
Det er kanskje tabu, men det er nok flere rundt om i verden som ikke har den kjempestore morsfølelsen uten at det gjør de til skikkelig dårlige mødre.
Men det kan jo være at hun har en depresjon å da...
 
*lykkeligst* skrev:
Hun må da få lov å tenke hva hun vil uten at jeg skal bry meg.
Så lenge barnet ikke blir misshandlet på noen måte selvfølgelig.
Det er kanskje tabu, men det er nok flere rundt om i verden som ikke har den kjempestore morsfølelsen uten at det gjør de til skikkelig dårlige mødre.
Men det kan jo være at hun har en depresjon å da...
Klikk for å utvide …


Sent from my GT-P7310 using BV Forum
 
Jeg tenker at sånt sier man ikke høyt, til andre. Sjansen for at barnet en eller annen gang kan får høre det igjen, er da til stede. Jeg synes også det er trist at hun føler det sånn. Kanskje hun trenger noen å snakke med?

Selv fikk jeg fødselsdepresjon og kjenner meg igjen i hennes tanker og følelser, men.nå er jeg på god vei til å føle at sønnen min er alt for meg <3
 
altså jeg skal innrømme at jeg og har hatt tanker i ny og ne jeg også... jeg elsker sønn min over alt annet jeg, og jeg hadde slengt meg foran et tog for og redde han... men i ny og ne så skulle jeg og ønske at jeg hadde barnefri... jeg har vel aldri ønsket han vekk i den forstand, men bare for et par uker, så jeg kunne gjort hva jeg selv måtte ønske... spesielt den tiden jeg var alenemor... nå har jeg jo en ved min side og det blir lettere da... han er veldig flink til og ta med seg lilleutt ut og finne på ting da, så jeg får gjort det jeg skal inne.. og er det dårlig vær, så blir han med lillegutt opp på rommet og leker eller ser på en film... kan jo ikke klage da :D men det og dømme en som har tanker er ikke noe jeg vil gjøre... kanskje hun er en åpen person som meg og kan prate om stort sett alt... så lenge barnet har det bra !!! alle har sine tanker... kan hende hun har dårlig samvittighet overfor barnet som tenker slik også... hun elsker nok barnet selv om hun tenker slike tanker også... og som andre skriver så kan hun fortsatt ha fødselsdepresjoner.... vi har en borti gata som aldri ble seg selv igjen etter fødselen... hun surrer rundt og lever i sin egen boble og er fortsatt i opp og nedturer... det er vel snart 8 år siden hun fødte den siste nå.... men skjønner dere som tenker deres om hva hun tenker og sa, men er ikke mitt bord og dømme henne i vartfall... det får fag personer ta seg av...
 
De ordene betyr ikke at hun ikke er glad i barnet sitt. Sånn som jeg oppfatter det, så ble livet tøffere enn hun hadde tenkt. Når man hele tiden må kave og streve for å få dagene til å gå rundt, så kan ingen andre bestemme hvordan man skal føle det. Det er ikke alle som er skapt til å få barn heller og dessverre, ikke alle finner det ut før de har fått ett. Det er en ærlig sak og indrømme at livet ble ikke som jeg tenkte. Hvis man er voksen, så tar man sitt ansvar allikevel.
 
Einaste eg reagerar på er at ho faktisk sa dei tankane høgt. Da tenker eg at du er komme eit stykke på veg, og kanskje det var eit rop om hjelp?
Er nok mange som går rundt og tenker slikt, men som ikkje seier noko. Kanskje ho håpte at du var litt enig med ho??
Ikkje godt å vite, men så lenge barnet har det bra, så er jo det viktigast. Viss du snakkar med ho igjen om dette, kan du jo seia noko sånn som "det høyres vanskelig ut, har du snakka med nokon om dette?".
 
Så lenge barnet har det bra og hva det trenger, så ser jeg i grunn ingen grunn til bekymring! Kanskje hu trodde det og få barn var mye lettere enn det det egentlig er? Veit jeg fikk meg en bra aha opplevelse, for synes absolutt ikke det og være foreldre er en lett oppgave, men betyr ikke at jeg ikke elsker barna mine overalt på denne jord:)
 
Jeg tenker at det er lov å tenke sånn. Men jeg tenker også at man bør være litt selektiv i forholdtil hva man sier til hvem...
 
Kjenner til ei dame i samme situasjon, ho har to barn, og syns liksom det er greit nå som de har blitt større (de går på barneskolen), men har aldri syns det har vært spesielt moro å være mamma. Ungene er godt tatt vare på og mangler ikke kjærlighet, men ho syns rett og slett morsrollen er like kjedelig som husarbeid, sier ho. Disse ungene har en mor som er ute og realiserer seg selv, koser seg og er fornøyd, og de har et veldig godt forhold til stolte besteforeldre. Moren har aldri lagt skjul på hvordan ho har det, men jeg har aldri reagert på dette. Noen er jo bare sånn, og ungene har det jo bra.

Og så er det godt for meg som er gravid å høre at folk reagerer forskjellig på det å få barn. Da klarer jeg kanskje å ta det litt med ro hvis jeg ikke reagerer slik jeg ønsker når minien kommer. Alle blir jo ikke overveldet av kjærlighet og morsfølelse når de får barnet i armene, og det er deilig når folk tør å si sånt, selv om det er tabu enda.
 
Stakkars moren, her må det være en depresjon eller mestringsvansker ute og går.. Kan ikke være godt å gå slik med de tankene :(
 
Me87 skrev:
Jeg blir bekymret for både barn og mor når jeg leser dette.
Klikk for å utvide …
Jeg også. Ikke bare sliter moren med tanker hun virkelig burde fått hjelp med, men hun mangler tydeligvis all form for sosial kompetanse som sier slik til gamle bekjente som hun møter på lekeplassen. Jeg synes det er utrolig naivt å tro at ikke slike tanker og følelser går ut over barnet på en eller annen måte. Depresjon hos mødre har alltid minst to ofre...
 
Jeg tenker at det er jo lov å føle det man føler, men kanskje hun burde oppsøke hjelp, og dessuten være ekstremt forsiktig så ikke barnet hører dette.

Jeg selv hadde fødselsdepresjon, så har jo tenkt mer enn en gang at jeg angret på at vi ikke ventet eller at ingenting ble som jeg trodde det skulle være, skjønner jo tankegangen, men likevel.
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp