Depresjon

[Lykkeliten]

Hei. Etter allerede første barn gikk det noen mnd der jeg oppsøkte hjelp etter å ha alvorlige fødselsdepresjon. Hadde ikke holdt datteren vår på 3 mnd utenom når der var folk tilstede. Følte ingen tilknytning eller glede ved den skrikende babyen. Fikk god hjelp og en drøss med medisiner. Det fikk hverdagen til å gå.. trodde jeg...

Etter et år ble jeg gravid igjen. Dette svangerskapet var vi mer føre- var og fikk den fødselsgleden alle snakket om. Ble på sykehuset i nesten en mnd etter fødsel der jeg fikk begynne på medisiner igjen.
Først etter et år bestemte jeg meg for å slutte ( selv, imot legens råd ) på medisiner. Forholde holdt på å sprekke etter å ha levd i 2 år uten følelser, uten innsikt på hvordan andre ble rammet. Har ikke husk fra noe av det som skjedde på tabletter. Det er jo det de gjør. Gir deg matlyst og bedøver hjernen din til å føle noe. Ingen sorg.. Ingen glede.. allerede etter en uke flirte jeg for første gang på 1 år. Jeg flirte så mye jeg ikke klarte å stoppe.

Lagde en avtale med verdens beste fastlege om jeg skulle ringe så fikk jeg hastetime med henne umiddelbart til å snakke. ( sosial angst så klarer ikke å gå til psykolig. )
Det funket for oss.

Etter å ha blitt langtidsylmeld pga brudd etter fall ringte jeg lege for en prat.
Det gikk ikke så bra lenger og legen min hadde permisjon så fikk en annen lege. Hun hadde lest seg opp og hadde åpenbart en mening om meg før jeg kom inn i rommet. Aldri møtt mine barn, kjente ikke meg eller min mann. Sendte umiddelbart inn melding til BV og sende meg ut. Jeg var så knust og ødelagt etter den timen jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg.
Barnevernet hadde selvsagt ikke noe å ta oss på. Barna våres har alt og litt til og er verdens lykkeligste. Etter 3 mnd ble vi henlagt men nå sitter jeg her da. Et år etter BV saken. Vil egentlig ikke gå på jobb. Men vet hva som skjer om ikke jeg gjør det. Går ikke på butikken og hver en sammenkomst av barnebursdager o.l er et svart hull.
Familien min kuttet meg ut / jeg kuttet de ut ( hvem vet) når jeg gikk på tabletter.
Vennene mine har jeg ikke lenger og har det egentlig ikke så bra.
Rotete hjem så om det ringer på stivner jeg helt og later som jeg ikke hører det.
Telefonen klarer jeg ikke å ta og søk om hjelp er jeg livredd for jeg skal møte en pedagogisk dame som har null livserfaring og vil bare ødelegge oss mer.
Medisin er uaktuelt og jeg føler virkeig jeg bare lever for samvittighet til de nære her hjemme.
Er så lei.. Ble mishandlet som barn og min mor sier jeg alltid har vært den deprimert person.

Hva gjør man Da?

 

[Mrs Wifey]

Hei. Veldig lei for at du har opplevd disse tingene og har det sånn. Kanskje en løsning for deg kan være å bli kjent med andre som har opplevd lignende? Sidetmedord er en slik side hvor man kan bli kjent med andre som har eller har hatt det vanskelig.

Jeg har opplevd bruddstykker av det du forteller.

 

[Eskimonika]

Så leit at du har hatt så mye vanskelig. Greit at BV har henlagt bekymringsmeldingen, men kan de hjelpe med noen tiltak for å hjelpe dere da? Helsesøster/helsestasjonen? Vet du noe om når fastlegen din kommer tilbake?

 

[My heart]

Det går an å ringe en privatpraktiserende psykolog? Coach eller noe? Du kan skrive en Mail til de og høre om de evt kan hjelpe deg litt?

Det første du må gjøre er å stabilisere deg selv. Få rutiner. God døgnrytme, nok mat og frisk luft. Gå deg en tur, gå på jobb og funger normalt.

Om du blir sittende hjemme å Sture vil tankene bare kverne og bli verre

 

[Vegalita]

Bor du med far? Hva sier han? BV har langt flere tiltak enn omsorgsovertakelse som er desidert siste utvei. Men tenker jo her at når mor har det sånn preger dette resten å familien. Når man er deprimert er det ingenting som gir mening, og det er forferdelig tungt for både deg og de rundt deg. At nettverket ditt også er borte er med på å hindre deg i å komme videre. Tenker at du må tørre å søke og få hjelp, både for din del og for ungene. Tiden får du aldri tilbake, og du vil nok angre deg stort hvis du ikke får hjelp mens barna enda kan dra nytte av det. Vondt å høre at du ble mishandlet som barn, det gir svært store skader på sjel og sinn. Men skadene er ikke uopprettelige. Du må bare få rett hjelp av rett person til å jobbe seg igjennom det. Det vet jeg du vil kunne gjøre.

Så vil jeg anbefale deg å ta en blodprøve for å sjekke status på d-vitamin, jern og stoffskifte. Alle disse kan ved mangel gi symptomer som angst og depresjon.

 

[smiley :)]

Jeg føler så med deg <3

Jeg har vært i dyp depresjon og greide heldigvis å komme ut av den til slutt, så jeg er levende bevis på at det er fullt mulig å få det bedre <3

Husk, at om en person opptrådte på en sterk og negativ måte, betyr det ikke at alle er slik. Alle de før denne vikarlegen er jo bevis på at mennesker forstår mennesker i nød og forsøker å hjelpe til. Du må tro på det gode i mennesket, da blir det lettere å ta telefonen eller åpne døren for den som ønsker å bistå deg, uten at du skal føle skam.

Jeg sier ikke dette fordi jeg ikke forstår deg, jeg sier bare at jeg forstår deg så altfor godt selv da jeg også har vært gjennom det meste. Huset mitt så bombet ut og jeg slet fælt med helt små ting. Og bare for å ha sagt det, jeg har både utdannelse innen helse og pedagogikk, og ville aldri funnet på å dømme den som skulle be om hjelp for jeg vet det så inderlig godt selv!

Ta kontakt med legen for å henvise deg videre til kognitiv terapi. Selv forsøkte jeg i tillegg en del andre ting også sånn som sinnemestringskurs (noe som gjorde jeg forsto at når jeg overkjører følelsene til de grader som jeg gjorde, så måtte jo sinnet komme fram som et forsvar). Terapi med billedtegning var det som hjelp meg mest, for det jeg ikke visste bevisst, pleide kroppen å gå frem gjennom tegning uten at jeg visste hvor langt ting stakk og vi snakket bevisst om det slik at jeg kom meg nærmere meg selv og forsto mine symptomer bedre.

Ikke nøl og vent mer, bare ta steget. Du har alt på å tjene på å få det bedre.
Ingen fortjener å gå rundt ensom med sin depresjon, uten å få noen form for hjelp.

Du vil være i mine tanker og jeg unner deg alt godt <3

 

[Lykkeliten]

Jeg føler så med deg <3

Jeg har vært i dyp depresjon og greide heldigvis å komme ut av den til slutt, så jeg er levende bevis på at det er fullt mulig å få det bedre <3

Husk, at om en person opptrådte på en sterk og negativ måte, betyr det ikke at alle er slik. Alle de før denne vikarlegen er jo bevis på at mennesker forstår mennesker i nød og forsøker å hjelpe til. Du må tro på det gode i mennesket, da blir det lettere å ta telefonen eller åpne døren for den som ønsker å bistå deg, uten at du skal føle skam.

Jeg sier ikke dette fordi jeg ikke forstår deg, jeg sier bare at jeg forstår deg så altfor godt selv da jeg også har vært gjennom det meste. Huset mitt så bombet ut og jeg slet fælt med helt små ting. Og bare for å ha sagt det, jeg har både utdannelse innen helse og pedagogikk, og ville aldri funnet på å dømme den som skulle be om hjelp for jeg vet det så inderlig godt selv!

Ta kontakt med legen for å henvise deg videre til kognitiv terapi. Selv forsøkte jeg i tillegg en del andre ting også sånn som sinnemestringskurs (noe som gjorde jeg forsto at når jeg overkjører følelsene til de grader som jeg gjorde, så måtte jo sinnet komme fram som et forsvar). Terapi med billedtegning var det som hjelp meg mest, for det jeg ikke visste bevisst, pleide kroppen å gå frem gjennom tegning uten at jeg visste hvor langt ting stakk og vi snakket bevisst om det slik at jeg kom meg nærmere meg selv og forsto mine symptomer bedre.

Ikke nøl og vent mer, bare ta steget. Du har alt på å tjene på å få det bedre.
Ingen fortjener å gå rundt ensom med sin depresjon, uten å få noen form for hjelp.

Du vil være i mine tanker og jeg unner deg alt godt <3

Så fint skrevet. Kjente jeg virkelig ble glad nå...❤

Jeg har jo et håp der inne for det er jo en grunn til jeg står på beina enda. Men man hører ikke så mye om de det går bra med. Så takk. Håper det kan skje her også for alles del. Ikke minst alt vi går glipp av fordi jeg ikke klarer.

 

[Lykkeliten]

Bor du med far? Hva sier han? BV har langt flere tiltak enn omsorgsovertakelse som er desidert siste utvei. Men tenker jo her at når mor har det sånn preger dette resten å familien. Når man er deprimert er det ingenting som gir mening, og det er forferdelig tungt for både deg og de rundt deg. At nettverket ditt også er borte er med på å hindre deg i å komme videre. Tenker at du må tørre å søke og få hjelp, både for din del og for ungene. Tiden får du aldri tilbake, og du vil nok angre deg stort hvis du ikke får hjelp mens barna enda kan dra nytte av det. Vondt å høre at du ble mishandlet som barn, det gir svært store skader på sjel og sinn. Men skadene er ikke uopprettelige. Du må bare få rett hjelp av rett person til å jobbe seg igjennom det. Det vet jeg du vil kunne gjøre.

Så vil jeg anbefale deg å ta en blodprøve for å sjekke status på d-vitamin, jern og stoffskifte. Alle disse kan ved mangel gi symptomer som angst og depresjon.

Jeg bor hos far JA. Han er rolig som alltid. Er ikke noe vi ikke skal klare sammen er det den setningen jeg tror jeg hører mest.
Han er fantastisk på alle måter..men at han har det tøft opp i det hele er ikke tvil. Er jo han som får gjennomgå. At barna legger merke til det er ingen tvil men om de blir preget av det er jeg ikke så sikker på. Siden jeg har hatt den barndommen jeg har så er jeg veldig opptatt av de ikke skal ha det.