Hoppetossa
Betatt av forumet
Det blir så mange tanker, følelser, detaljer og ting å huske på som prøver. Spesielt når veien dit er vanskelig og lang. Jeg skriver denne dagboken for min egen del for å sortere tankene, men bli gjerne med meg på reisen 
Med to friske småttiser var vi lenge enige om at vi var ferdige. Vi har vært så utrolig heldige også. Begge kom raskt, helt av seg selv og både svangerskap og fødsler gikk som en drøm. Vinteren 21/22 fikk vi oss et sjokk. To streker lyste mot meg, resultatet av å ha hoppet av i svingen et par uker i forveien… Det ble kortvarig. Allerede dagen etter var testen svakere og blødningen kom. «Like greit» sa vi, dette skal vi takle fint, vi hadde jo verken prøvd på eller ønsker oss et barn til, tvert imot! De neste månedene snakket vi om det innimellom. Hvordan hadde det egentlig vært med en til? Tiden da termin skulle ha vært kom, og savnet ble plutselig stort. Her mangler det en!
I august bestemte vi oss for å bli prøvere. Jeg var glad for å ha rutinekontroll hos gynekologen min i slutten av måneden, for menstruasjonen min var fortsatt ustabil og sjelden, noe jeg tilskrev at jeg ammet 2-åringen frem til sommeren, og jo også hadde hatt en SA vinteren før. Alt så fint ut på GU, men hun ville ta blodprøver for sikkerhets skyld. Dagen etter ringte gynekologen med de dårlige nyhetene. Prøvene viste at eggstokkene mine svikter. Mest sannsynlig var jeg på vei inn i tidlig overgangsalder i full fart i en alder av 35! Hun var ærlig og sa at å få et barn til ville bli vanskelig, om ikke umulig. FSH på 140 og AMH på under 1 kan hvem som helst tolke som en dødsdom…
Jeg gikk fullstendig i kjelleren de neste dagene. Ikke bare ble drømmen om et barn til knust, men jeg måtte forholde meg til alt en tidlig overgangsalder kunne medføre også. Benskjørhet, høy risiko for hjerte/karsykdommer, livmorkreft og annet manglende østrogen kunne føre til. En god prat med fastlegen ble redningen. Vi tar en ting av gangen: først finne ut om muligheten for et barn til er der, for det haster jo, så legge en plan for helsa forøvrig.
Vi bestilte tid hos Livio og fikk komme inn etter 14 dager allerede. Med to barn fra før er det ingen håp om hjelp i det offentlige. Ikke at de ville prøvd en gang med så dårlige prognoser tror jeg. Livio var fantastisk. Grundige og realistiske, varme og imøtekommende på samme tid. De anslo at sjansene mine var de samme som for en i aldersgruppen 42-46. Hadde jeg faktisk vært over 40 ville de sagt nei, men om vi ønsket å prøve med 0-10% sjanse for å lykkes skulle de hjelpe. Vi sa ja på stedet. Uten reelle forsøk vil jeg slite med å legge dette fra meg tror jeg. For hva om det funker.
Planen er stimulering med høy dose og påfølgende «hjemmeforsøk» ettersom sjansene er størst for at vi bare får frem 1-2 egg ved stimulering. Skulle det vise seg å være flere egg blir det uttak og ivf-forsøk.
Mannen leverte sædprøve som heldigvis viste seg å være helt super.
Så her er jeg - klar for å prøve på det umulige. Jeg fikk blødning i går og kan dermed sette første sprøyte i kveld. Dette blir spennende!!
Med to friske småttiser var vi lenge enige om at vi var ferdige. Vi har vært så utrolig heldige også. Begge kom raskt, helt av seg selv og både svangerskap og fødsler gikk som en drøm. Vinteren 21/22 fikk vi oss et sjokk. To streker lyste mot meg, resultatet av å ha hoppet av i svingen et par uker i forveien… Det ble kortvarig. Allerede dagen etter var testen svakere og blødningen kom. «Like greit» sa vi, dette skal vi takle fint, vi hadde jo verken prøvd på eller ønsker oss et barn til, tvert imot! De neste månedene snakket vi om det innimellom. Hvordan hadde det egentlig vært med en til? Tiden da termin skulle ha vært kom, og savnet ble plutselig stort. Her mangler det en!
I august bestemte vi oss for å bli prøvere. Jeg var glad for å ha rutinekontroll hos gynekologen min i slutten av måneden, for menstruasjonen min var fortsatt ustabil og sjelden, noe jeg tilskrev at jeg ammet 2-åringen frem til sommeren, og jo også hadde hatt en SA vinteren før. Alt så fint ut på GU, men hun ville ta blodprøver for sikkerhets skyld. Dagen etter ringte gynekologen med de dårlige nyhetene. Prøvene viste at eggstokkene mine svikter. Mest sannsynlig var jeg på vei inn i tidlig overgangsalder i full fart i en alder av 35! Hun var ærlig og sa at å få et barn til ville bli vanskelig, om ikke umulig. FSH på 140 og AMH på under 1 kan hvem som helst tolke som en dødsdom…
Jeg gikk fullstendig i kjelleren de neste dagene. Ikke bare ble drømmen om et barn til knust, men jeg måtte forholde meg til alt en tidlig overgangsalder kunne medføre også. Benskjørhet, høy risiko for hjerte/karsykdommer, livmorkreft og annet manglende østrogen kunne føre til. En god prat med fastlegen ble redningen. Vi tar en ting av gangen: først finne ut om muligheten for et barn til er der, for det haster jo, så legge en plan for helsa forøvrig.
Vi bestilte tid hos Livio og fikk komme inn etter 14 dager allerede. Med to barn fra før er det ingen håp om hjelp i det offentlige. Ikke at de ville prøvd en gang med så dårlige prognoser tror jeg. Livio var fantastisk. Grundige og realistiske, varme og imøtekommende på samme tid. De anslo at sjansene mine var de samme som for en i aldersgruppen 42-46. Hadde jeg faktisk vært over 40 ville de sagt nei, men om vi ønsket å prøve med 0-10% sjanse for å lykkes skulle de hjelpe. Vi sa ja på stedet. Uten reelle forsøk vil jeg slite med å legge dette fra meg tror jeg. For hva om det funker.
Planen er stimulering med høy dose og påfølgende «hjemmeforsøk» ettersom sjansene er størst for at vi bare får frem 1-2 egg ved stimulering. Skulle det vise seg å være flere egg blir det uttak og ivf-forsøk.
Mannen leverte sædprøve som heldigvis viste seg å være helt super.
Så her er jeg - klar for å prøve på det umulige. Jeg fikk blødning i går og kan dermed sette første sprøyte i kveld. Dette blir spennende!!
Mest stressende var det å finne ut av blanding, montering, oppbevaring osv. Satt 300 IE Gonal-F og 150 IE Menopur. Fra dag 7 skal jeg også sette Fyremadel. Startskjema er sendt inn elektronisk, og i morgen blir det å ringe for å avtale første ultralydkontroll
