Dem maser så mye....

CSI

Glad i forumet
Hei hei... Det er et år siden jeg mistet mitt etterlenktede barn, men det går ikke en dag uten at jeg tenker på min lille baby...[:(] Jeg var ikke så lagt på vei, men det var mitt største ønske å få et barn... Jeg veit at jeg fortsatt kan få(sånn som alle sier til meg), men jeg skulle ha hatt nå jeg...[:(] Og det virker som alle rundt meg blir gravide og da begynner dem å mase på meg om at jeg må få fart i "sakene"... Og det sårer så sinnsykt mye... Ikke alle veit at jeg har hvert gravid, men når de som veit det begynner å mase så blir jeg faktisk veldig sur for dem veit jo vhva som har skjedd.... Blir bare så lei maset noen ganger..
 
forstår deg godt jeg.folk bør ikke mase om slikt, heller tenke seg om en gang før de åpner munnen sin. Er jo ikke alle som kan få barn heller.....
håper spiren sitter snart[;)]lykke til
 
Uff det er grusomt at folk er så korttenkte! Vi har fått en del spørsmål om emnet siden vi har vært sammen så lenge, og jeg har alltid svart med "Vi ønsker oss barn, og får det når tiden er inne. Men tenk om vi hadde prøvd lenge eller nettopp mistet et barn! Det kan være sårende at dere maser." De fleste blir lange i ansiktet og beklager seg masse da.
 
Det var ingen av de nære som maste etter at vi mistet. Men like før vi rundet 12 uker begynte tanten til mannen min å mase. Det syns jeg er for dumt. Da var det gått fem måneder siden lille Milli ble født og hun syntes vi burde ha klart å bli gravide på nytt. Heldigvis for oss (og henne!) var vi jo det, men jeg tror aldri jeg har vært så rasende på noen noen gang som jeg var med henne. Sånt gjør man bare ikke!
 
Håper du klarer å svelge kamelene samtidig som du sier klart ifra at sånne kommentarer skal du gjerne ha deg frabedt. Det er ikke lett, men kanskje hjelper det deg eller andre senere en gang?

Stor klem fra Maur
 
Det er dessverre mange som ikke tenker seg om.
Jeg synes du skal fortelle vennene dine hvordan du har det, da gir de seg nok med masingen.
 
Heldigvis har familiene våre ligget lavt i terrenget etter at vi mistet.
Nå er jeg gravid igjen, men vi ønsker ikke si noe før vi føler oss litt mer trygge på at det trolig går bra.
 
Vi hadde vært sammen lenge før jeg ble gravid og jeg vet en del  lurte litt på om vi ikke skulle ha barn og jeg tror noen (særlig svigermor) trodde at det var jeg "karrierekvinnen" som ville vente. Men ingen visste at jeg hadde vært klar i mange år og at det var sambo som trengte så lang tid på å bli klar. Men denslags må man jo bare holde for seg selv.
 
 
 
Hei
Syntes du skulle være ærlig og fortelle dem hvordan du føler det at de maser...
Hadde jeg gjort.
 
Masse lykke til!
 
Back
Topp