Karneol
April 2013s livsnyter
Mandag for en uke siden hadde jeg først vært på ultralyd på sykehuset og sjekket leie og så vært hjemme og slappet av. Var 50% sykmeldt, og mandagen var siste hele fridagen. Skulle jobbe litt over halve tirsdag og onsdag, og så var det permisjon og ventetid! Trodde jeg.
Jeg spurte overlegen som tok ultralyd om hva jeg skulle gjøre hvis vannet gikk siden hodet ikke var festet, og fikk beskjed om jeg ikke behøvde å gjøre annet enn å ringe føden og etterhvert komme innover.
Hadde ingen spesielle vondter på mandag (bortsett fra de vanlige med bekkenløsning og halsbrann), og bortsett fra litt klesvask så tok jeg det helt med ro på sofaen.
Klokken var blitt nesten 22 da jeg fant ut at det var på tide å bevege seg fra sofaen til senga. Mannen sitter rett overfor meg og ser at ansiktsuttrykket mitt endrer seg veldig brått. "Der tror jeg vannet gikk" kommer det fra meg. Og det gjorde det ja. Klarte å unngå å få noe søl på sofaen og kommer meg bort til toalettet. Og der fortsetter det å sildre. Ingen tvil om hva som har skjedd...
Mannen min ringer "førstebarnevakt" som akkurat har åpnet et spann med maling for å male taket. Det ble ingen maling på henne den kvelden!
Jeg hadde jo ikke pakket fødebagen eller noe. Så da kommanderte jeg mannen rundt omkring for å få med oss det viktigste, samtidig som det skulle res opp til barnevakten.
Fikk også mannen opp på loftet for å få ned noen esker med dyner og tepper og diverse som måtte være vasket til lillebror kom hjem fra sykehuset.
Ringte etterhvert føden, og de ville ha meg inn siden jeg måtte ta antibiotika i forbindelse med fødselen. Hvis ikke så kunne jeg ha blitt hjemme til jeg hadde fem minutter mellom riene.
Kommer rett inn på en observasjonsrom på føden. På føden, TunB, på Ahus er det slik at hver "enhet" har et føderom, et oberservasjonsrom og i midten er det et rom med badekar, dusj og do. Det var helt fullt, så jeg kunne høre barnegråt fra føderommet.
Natta blir ganske lang. Mannen sitter i en stol og sover, og jeg går frem og tilbake og lener meg mot vinduskarmen ved hver ri. De blir vondere og vondere, men jordmoren vil vente med å sjekke åpning pga infeksjonsfaren. Ved femtiden om morgenen sjekker hun endelig, og jada, 2-3 cm åpning. Dette kan ta tid tenker jeg.
Da er det tomt på fødestuen, så jeg får beskjed om at jeg kan benytte dusjen for smertelindring. Og det var bare helt herlig! Det lettet smertene på både lår og mage under hver ri.
Mellom 7 og 8 var det vaktskifte og jeg får beskjed om å tørke meg, ta på sykehusskjorte og komme inn på fødestua for ny sjekk og mer antibiotika. Og Klokka 8 var det rett over 3 cm åpning. Men jordmora sa at hun hadde en følelse om at ungen kom til å være ute før 12. Jeg delte ikke helt det samme håpet...
Hun kom inn med litt frokost til meg, og jeg får smurt på skivene og rekker å spise en halv skive. Så kommer det en ri hvor jeg får pressfølelse. Litt merkelig, men antageligvis var det for å få babyen lenger ned i bekkenet. For han lå ganske høyt oppe.
Jordmoren sier hun vil sette på riestimulerende for å få opp styrken på riene. Det var ikke jeg like glad for. Forklarte henne at ved sist fødsel hadde riene blitt mangedoblet i styrke og uutholdelige etter riestimulerende. Hun sier at hun vil sette det på laveste styrke.
Så kommer neste ri, og den varer i over 3 minutter og gjør bare megavondt, med pressrier og det hele.
Og poff, der gikk jeg fra 3 cm til 8 cm. Da skrudde hun av det riestimulerende.
Jeg får så stikkpille med noe smertestillende, paralgin major, for å få slappet av mellom riene. Og det hjalp meg til å slappe helt av mellom slagene. Etterhvert så vil jordmor ha på mer riestimulerende for å få fortgang. Men sier hun skal lure apparatet slik at laveste dose blir halvert.
Planen er da at jeg skal ligge på høyresiden under tre rier, venstresiden under tre rier og knestående under tre rier før jeg kunne legge meg tilbake på ryggen.
Dette hjelper på og jeg rekker aldri knestående. Rett før halv elleve så begynner de skikkelige pressriene! For en følelse i det hodet står i åpningen og jeg må vente på neste ri! Sinnsykt vondt og samtidig veldig rart. 10:48 blir lillebror født!
Kommer opp på brystet mitt med det samme og han hylskriker! For en herlig følelse! Mannen min fikk klippe navlestrengen. Og så var det tid for å sy litt og få ut morkaka.
I det pressrien kommer for å få ut morkaka så sier det splash! Og det spruter blod innover(!) i rommet, altså mot meg! Flere meter! Noe traff senga, men det meste traff heldigvis gulvet. Ikke spør åssen jeg fikk til det! Ble litt latter inne på føderommet da ja!
Etter en stund blir vi flyttet tilbake til observasjonsrommet. Jeg får dusja og både mannen og jeg får brunsj mens vi venter å bli overflyttet til sykehushotellet.
Kommunikasjonen med jordmor var veldig bra. Jeg følte virkelig at jeg ble hørt når jeg uttrykte min skepsis mot riestimulerende.
Og en helt annen fødselsopplevelse enn sist! Det å få babyen inntil meg med en gang var noe jeg drømte om før denne fødselen! Selvfølgelig var fødselen slitsom og vond, men følte at kroppen jobbet med meg. Og alle rievondter var jo borte i det lillebror ble født.
Jeg spurte overlegen som tok ultralyd om hva jeg skulle gjøre hvis vannet gikk siden hodet ikke var festet, og fikk beskjed om jeg ikke behøvde å gjøre annet enn å ringe føden og etterhvert komme innover.
Hadde ingen spesielle vondter på mandag (bortsett fra de vanlige med bekkenløsning og halsbrann), og bortsett fra litt klesvask så tok jeg det helt med ro på sofaen.
Klokken var blitt nesten 22 da jeg fant ut at det var på tide å bevege seg fra sofaen til senga. Mannen sitter rett overfor meg og ser at ansiktsuttrykket mitt endrer seg veldig brått. "Der tror jeg vannet gikk" kommer det fra meg. Og det gjorde det ja. Klarte å unngå å få noe søl på sofaen og kommer meg bort til toalettet. Og der fortsetter det å sildre. Ingen tvil om hva som har skjedd...
Mannen min ringer "førstebarnevakt" som akkurat har åpnet et spann med maling for å male taket. Det ble ingen maling på henne den kvelden!
Jeg hadde jo ikke pakket fødebagen eller noe. Så da kommanderte jeg mannen rundt omkring for å få med oss det viktigste, samtidig som det skulle res opp til barnevakten.
Fikk også mannen opp på loftet for å få ned noen esker med dyner og tepper og diverse som måtte være vasket til lillebror kom hjem fra sykehuset.
Ringte etterhvert føden, og de ville ha meg inn siden jeg måtte ta antibiotika i forbindelse med fødselen. Hvis ikke så kunne jeg ha blitt hjemme til jeg hadde fem minutter mellom riene.
Kommer rett inn på en observasjonsrom på føden. På føden, TunB, på Ahus er det slik at hver "enhet" har et føderom, et oberservasjonsrom og i midten er det et rom med badekar, dusj og do. Det var helt fullt, så jeg kunne høre barnegråt fra føderommet.
Natta blir ganske lang. Mannen sitter i en stol og sover, og jeg går frem og tilbake og lener meg mot vinduskarmen ved hver ri. De blir vondere og vondere, men jordmoren vil vente med å sjekke åpning pga infeksjonsfaren. Ved femtiden om morgenen sjekker hun endelig, og jada, 2-3 cm åpning. Dette kan ta tid tenker jeg.
Da er det tomt på fødestuen, så jeg får beskjed om at jeg kan benytte dusjen for smertelindring. Og det var bare helt herlig! Det lettet smertene på både lår og mage under hver ri.
Mellom 7 og 8 var det vaktskifte og jeg får beskjed om å tørke meg, ta på sykehusskjorte og komme inn på fødestua for ny sjekk og mer antibiotika. Og Klokka 8 var det rett over 3 cm åpning. Men jordmora sa at hun hadde en følelse om at ungen kom til å være ute før 12. Jeg delte ikke helt det samme håpet...
Hun kom inn med litt frokost til meg, og jeg får smurt på skivene og rekker å spise en halv skive. Så kommer det en ri hvor jeg får pressfølelse. Litt merkelig, men antageligvis var det for å få babyen lenger ned i bekkenet. For han lå ganske høyt oppe.
Jordmoren sier hun vil sette på riestimulerende for å få opp styrken på riene. Det var ikke jeg like glad for. Forklarte henne at ved sist fødsel hadde riene blitt mangedoblet i styrke og uutholdelige etter riestimulerende. Hun sier at hun vil sette det på laveste styrke.
Så kommer neste ri, og den varer i over 3 minutter og gjør bare megavondt, med pressrier og det hele.
Og poff, der gikk jeg fra 3 cm til 8 cm. Da skrudde hun av det riestimulerende.
Jeg får så stikkpille med noe smertestillende, paralgin major, for å få slappet av mellom riene. Og det hjalp meg til å slappe helt av mellom slagene. Etterhvert så vil jordmor ha på mer riestimulerende for å få fortgang. Men sier hun skal lure apparatet slik at laveste dose blir halvert.
Planen er da at jeg skal ligge på høyresiden under tre rier, venstresiden under tre rier og knestående under tre rier før jeg kunne legge meg tilbake på ryggen.
Dette hjelper på og jeg rekker aldri knestående. Rett før halv elleve så begynner de skikkelige pressriene! For en følelse i det hodet står i åpningen og jeg må vente på neste ri! Sinnsykt vondt og samtidig veldig rart. 10:48 blir lillebror født!
Kommer opp på brystet mitt med det samme og han hylskriker! For en herlig følelse! Mannen min fikk klippe navlestrengen. Og så var det tid for å sy litt og få ut morkaka.
I det pressrien kommer for å få ut morkaka så sier det splash! Og det spruter blod innover(!) i rommet, altså mot meg! Flere meter! Noe traff senga, men det meste traff heldigvis gulvet. Ikke spør åssen jeg fikk til det! Ble litt latter inne på føderommet da ja!
Etter en stund blir vi flyttet tilbake til observasjonsrommet. Jeg får dusja og både mannen og jeg får brunsj mens vi venter å bli overflyttet til sykehushotellet.
Kommunikasjonen med jordmor var veldig bra. Jeg følte virkelig at jeg ble hørt når jeg uttrykte min skepsis mot riestimulerende.
Og en helt annen fødselsopplevelse enn sist! Det å få babyen inntil meg med en gang var noe jeg drømte om før denne fødselen! Selvfølgelig var fødselen slitsom og vond, men følte at kroppen jobbet med meg. Og alle rievondter var jo borte i det lillebror ble født.
