Follow along with the video below to see how to install our site as a web app on your home screen.
Notat: This feature currently requires accessing the site using the built-in Safari browser.
Spennende!Rolf begynner også i barnehage i august. Jeg gleder meg. Da begynner han sammen med andre ettåringer og ser plutselig helt normal ut blant dem. Spent på om det blir for mye for han, men vi prøver å gi han en rolig start, med kun tre dager i uken frem til jul.
Trist å lese. Jeg tror dette er et av de største problemene med barnehagestart, spesielt de som begynner rundt året og mindre.Spennende å lese andres tanker og følelser. Er flere av dere i gang nå?
I dag vil jeg gjerne få komme med en oppdatering - vi har nemlig hatt første dag i barnehagen.
Jeg har vært i oppløsning i hele dag, og har på forhånd ikke sovet. Etter en del oppkast og tårer før ungen stod opp klarte jeg heldigvis å ta meg såpass sammen at han ikke ante at jeg synes dette var tøft. Jeg føler meg skikkelig crazy altså, og tenker at jeg helt seriøst bør gå til psykolog...
Vi møtte opp på morgenkvisten og ble møtt av hyggelige folk. Litt lek og ungen synes det var helt ok, han hadde ikke noe voldsomt behov for meg. Men det som gjorde vondt i mammahjertet og størst inntrykk på meg, det var i grunnen alle de andre ettåringene som gråt lenge og intenst på fanget til personalet. Noen kunne si "mamma og pappa" og gråt etter dem, og andre bare gråt utrøstelig. De ansatte hadde virkelig ikke nok armer, selv om de gjorde så godt de kan.
"Det er helt vanlig i begynnelsen," sa de, med litt unnskyldende blikk over at de ikke hadde tid til oss. Da kjenner jeg at jeg synes samfunnet er litt ødelagt altså. Dette er jo babyer. Babyer som gråter etter trygghet. De gråt lenge - ca. 40 minutter før jeg gikk hjem, men jeg hørte gråten også når jeg gikk.
Vi skal være der på tilvenning i mange uker til, og deretter 5 timers dager og det er jeg glad for. Men guri, hadde aldri i min villeste fantasi forestill meg at dette skulle være så tungt og vanskelig for meg.
Spennende å lese andres tanker og følelser. Er flere av dere i gang nå?
I dag vil jeg gjerne få komme med en oppdatering - vi har nemlig hatt første dag i barnehagen.
Jeg har vært i oppløsning i hele dag, og har på forhånd ikke sovet. Etter en del oppkast og tårer før ungen stod opp klarte jeg heldigvis å ta meg såpass sammen at han ikke ante at jeg synes dette var tøft. Jeg føler meg skikkelig crazy altså, og tenker at jeg helt seriøst bør gå til psykolog...
Vi møtte opp på morgenkvisten og ble møtt av hyggelige folk. Litt lek og ungen synes det var helt ok, han hadde ikke noe voldsomt behov for meg. Men det som gjorde vondt i mammahjertet og størst inntrykk på meg, det var i grunnen alle de andre ettåringene som gråt lenge og intenst på fanget til personalet. Noen kunne si "mamma og pappa" og gråt etter dem, og andre bare gråt utrøstelig. De ansatte hadde virkelig ikke nok armer, selv om de gjorde så godt de kan.
"Det er helt vanlig i begynnelsen," sa de, med litt unnskyldende blikk over at de ikke hadde tid til oss. Da kjenner jeg at jeg synes samfunnet er litt ødelagt altså. Dette er jo babyer. Babyer som gråter etter trygghet. De gråt lenge - ca. 40 minutter før jeg gikk hjem, men jeg hørte gråten også når jeg gikk.
Vi skal være der på tilvenning i mange uker til, og deretter 5 timers dager og det er jeg glad for. Men guri, hadde aldri i min villeste fantasi forestill meg at dette skulle være så tungt og vanskelig for meg.
Spennende å lese andres tanker og følelser. Er flere av dere i gang nå?
I dag vil jeg gjerne få komme med en oppdatering - vi har nemlig hatt første dag i barnehagen.
Jeg har vært i oppløsning i hele dag, og har på forhånd ikke sovet. Etter en del oppkast og tårer før ungen stod opp klarte jeg heldigvis å ta meg såpass sammen at han ikke ante at jeg synes dette var tøft. Jeg føler meg skikkelig crazy altså, og tenker at jeg helt seriøst bør gå til psykolog...
Vi møtte opp på morgenkvisten og ble møtt av hyggelige folk. Litt lek og ungen synes det var helt ok, han hadde ikke noe voldsomt behov for meg. Men det som gjorde vondt i mammahjertet og størst inntrykk på meg, det var i grunnen alle de andre ettåringene som gråt lenge og intenst på fanget til personalet. Noen kunne si "mamma og pappa" og gråt etter dem, og andre bare gråt utrøstelig. De ansatte hadde virkelig ikke nok armer, selv om de gjorde så godt de kan.
"Det er helt vanlig i begynnelsen," sa de, med litt unnskyldende blikk over at de ikke hadde tid til oss. Da kjenner jeg at jeg synes samfunnet er litt ødelagt altså. Dette er jo babyer. Babyer som gråter etter trygghet. De gråt lenge - ca. 40 minutter før jeg gikk hjem, men jeg hørte gråten også når jeg gikk.
Vi skal være der på tilvenning i mange uker til, og deretter 5 timers dager og det er jeg glad for. Men guri, hadde aldri i min villeste fantasi forestill meg at dette skulle være så tungt og vanskelig for meg.