Bare meg?
- Trådstarter Maur Asto
- Opprettet
Vannmann76
Forelsket i forumet
Hei kjære Maur
Jeg var sykemeldt i 2 mnd etter vi mister vår lille i uke 18.
Det var kjempevanskelig å komme tilbake. Måtte utsette oppstarten flere ganger. Men når du først er i gang så er det godt.
Jeg var nedom og sa hei et par ganger og jobbet 50% ei uke før jeg satte igang for fullt.
Det er tøft, men heldigvis er det noe alle har forståelse for. Men må bare ta den tiden man trenger...
Klem
Jeg var sykemeldt i 2 mnd etter vi mister vår lille i uke 18.
Det var kjempevanskelig å komme tilbake. Måtte utsette oppstarten flere ganger. Men når du først er i gang så er det godt.
Jeg var nedom og sa hei et par ganger og jobbet 50% ei uke før jeg satte igang for fullt.
Det er tøft, men heldigvis er det noe alle har forståelse for. Men må bare ta den tiden man trenger...
Klem
Rabbelure
Glad i forumet
Heisann Maur,
Det er nok ikke bare du, jeg syns at det var veldig vanskelig...for tiden sto stille for meg...Mens de rundt meg, ja der gikk livet videre sin vante gang og de stilte, om ikke direkte så indirekte krav om at det var på tide for meg også å komme meg videre..men så enkelt er det ikke. Men jeg hoppa i det...å begynte å jobbe litt igjen...det var deilig å ha en slags rutine, [:)]
Bare ta den tid du trenger du, for det er bare du som vet hva du orker
Det er nok ikke bare du, jeg syns at det var veldig vanskelig...for tiden sto stille for meg...Mens de rundt meg, ja der gikk livet videre sin vante gang og de stilte, om ikke direkte så indirekte krav om at det var på tide for meg også å komme meg videre..men så enkelt er det ikke. Men jeg hoppa i det...å begynte å jobbe litt igjen...det var deilig å ha en slags rutine, [:)]
Bare ta den tid du trenger du, for det er bare du som vet hva du orker
Kjære Maur Asto[:D]
Jeg Har også mistet sent i svsk...en gutt i 02 og en gutt til i 05.uke 22 i svsk...Jeg må bare fortelle deg at du er ikke alene om å slite deg tilbake til arbeidslivet fort.Jeg husker jeg tenkte" guri jeg må på jobb,er jo ikke syk".Vi er ikke fysisk syke,men psykisk kan man si...Jeg jobber i bhg,og sleit med å komme tilbake,for det var jo barn jeg jobbet med...jeg reagerte når jeg så andre gravide,og tenkte ofte på "nå kun jeg vært så å så langt på vei,og når termin kom tenkte jeg på det som kun ha vært..Jeg har fremdeles faste datoer i året som jeg tenker ekstra på de,men jeg har kommet over det verste,men de blir jo aldri glemt,har de i mitt hjerte.Nå har jeg en gutt på ca 3 mnd,og har vært heldig denne gangen.Men det jeg egentlig ville si er at etter jeg mista de 2 andre,var jeg faktisk sykemelt ett halvt år hver gang,for jeg trengte den tiden til å komme over den verste sorgen,samtidig som jeg måtte "øve" meg på at livet måtte fortsette,spesiellt det å klare å være sammen med bhg barna uten å falle sammen igjen.Jeg måtte ta det gradvis.Beg på litt aktiv sykemelding...så ble det økt litt etter litt.Håper du klarer etterhvert å bli den samme gamle "Maur Asto",men ikke press deg selv,ta tiden til hjelp,uansett hvor lang/kort tid det tar..
Klem fra Laila.
Jeg Har også mistet sent i svsk...en gutt i 02 og en gutt til i 05.uke 22 i svsk...Jeg må bare fortelle deg at du er ikke alene om å slite deg tilbake til arbeidslivet fort.Jeg husker jeg tenkte" guri jeg må på jobb,er jo ikke syk".Vi er ikke fysisk syke,men psykisk kan man si...Jeg jobber i bhg,og sleit med å komme tilbake,for det var jo barn jeg jobbet med...jeg reagerte når jeg så andre gravide,og tenkte ofte på "nå kun jeg vært så å så langt på vei,og når termin kom tenkte jeg på det som kun ha vært..Jeg har fremdeles faste datoer i året som jeg tenker ekstra på de,men jeg har kommet over det verste,men de blir jo aldri glemt,har de i mitt hjerte.Nå har jeg en gutt på ca 3 mnd,og har vært heldig denne gangen.Men det jeg egentlig ville si er at etter jeg mista de 2 andre,var jeg faktisk sykemelt ett halvt år hver gang,for jeg trengte den tiden til å komme over den verste sorgen,samtidig som jeg måtte "øve" meg på at livet måtte fortsette,spesiellt det å klare å være sammen med bhg barna uten å falle sammen igjen.Jeg måtte ta det gradvis.Beg på litt aktiv sykemelding...så ble det økt litt etter litt.Håper du klarer etterhvert å bli den samme gamle "Maur Asto",men ikke press deg selv,ta tiden til hjelp,uansett hvor lang/kort tid det tar..
Klem fra Laila.
Takk, dere aner ikke hvor godt det er å ha dere. Særlig når "ingen" andre forstår... De sier de skjønner, men de gjør jo ikke det. Og mannen blir frustrert fordi jeg blir så utrøstelig. Jeg savner jo bare den lille skatten min så mye at hver celle i kroppen verker... Hvorfor er det så vanskelig å skjønne? Uff nei, men jeg har i hvert fall fått ut mye tristhet og tårer, og da blir det bedre igjen en stund. Lurer på hvor lenge sånne nedturer kommer til å fortsette å komme...
Grokka
Elsker forumet
Ord er fattige i en slik tid...
Det er liksom ikke noe som hjelper...
Du er verdens beste støtter og ikke minst oppmuntrer!
Skulle ønske det ikke hadde hendt deg! det er så ufattelig trist!
Min kjære venn!
Se fremover, se på det som den viktigste lærdom og gi videre erfaringene dine!
Milli er hos deg! og vil altid være hos deg..
Er så glad for dine trøstende ord, jeg blir fattig i en slik stund!
Lykke til!
Og mange mange trøste klemmer fra meg!
Det er liksom ikke noe som hjelper...
Du er verdens beste støtter og ikke minst oppmuntrer!
Skulle ønske det ikke hadde hendt deg! det er så ufattelig trist!
Min kjære venn!
Se fremover, se på det som den viktigste lærdom og gi videre erfaringene dine!
Milli er hos deg! og vil altid være hos deg..
Er så glad for dine trøstende ord, jeg blir fattig i en slik stund!
Lykke til!
Og mange mange trøste klemmer fra meg!