Jeg synes at å få i gang ammingen er en jobb, og det gjør vondt. Når den først er i gang, er det mye enklere enn flaske, så da er det veldig enkelt og greit.
Med begge mine har det vært likt. Jeg får melk fort, og jeg får mye melk, så produksjonen er ikke noe problem. Men begge barna mine har sugd veldig hardt, så jeg har blitt ekstremt sår på brystvortene. Men førstemann lå jeg på sykehuset i fire dager og strevde og strevde, og brystvortene blødde. Det er så lett å si at barna må få riktig tak, men når jentungen gråter fordi hun vil ha mat fort og nekter plent å prøve flere ganger enn en for å få riktig tak, så er det stress. Eller når gutten (tre år seinere) har riktig tak ifølge alle sykepleierne, men det likevel blir sårt og vondt.
Løsningen for meg ble ammeskjold. Det er mange advarsler mot ammeskjold. De sier at barnet får i seg mindre mat og at produksjonen ble dårligere. Det stemte ikke for meg. Barna spiste mye og jeg var fortsatt storprodusent. Med eldstejenta brukte jeg ammeskjold i fire måneder. Med minstemann klarte jeg å kutte ammeskjoldet etter to uker.
Jeg ammet eldstejenta til hun var 20 måneder, og holder gjerne på like lenge med gutten min.
Jeg hadde ikke våget å ha for mange forventninger til at ammingen skal gå smertefritt for seg hvis jeg var deg, men hvis du er innstilt på litt strev og jobbing i begynnelsen, så blir det nok bra til slutt.
Et lite tips til slutt: jeg har aldri noen problemer med utdrivningsrefleksen. Hvis jeg merka at melka ikke slipper med en gang, senker jeg skuldrene og puster dypt og rolig i magen, mens jeg tenker på hvor skjønn og herlig ungen min er. Da flommer melka med en gang. :-)