1 år senere...

[Gilmoregirl]

I dag er det ett år siden jeg mistet. Skjønner ikke hvordan man kan lære seg å leve med dette savnet. Det var jo så tidlig, hvordan kan det være så vondt? Jeg har et stort sort hull i magen min som verker ekstra i dag. Sitter ganske alene med alt, og vet ikke helt hvor jeg kan finne støtte. Det er så vanskelig å snakke om. Hvordan kommer man seg videre? Mange spørsmål, kanskje ikke så mange svar, men jeg trengte bare å skrive et sted.

Masse kjærlighet til alle andre som har gått gjennom dette <3

 

[MammantilK]

Uff...forstår deg veldig godt. Nå er det ikke et år siden jeg mistet da. Mistet nå i januar og nå går jeg gjennom min andre. Jeg kjenner allerede at jeg gruer meg mest til termin datoene. Tiden leger alle sår sies det (bullshit!!) Tiden lærer deg å akseptere at sorgen er en del av livet ditt og hverdagen din. Jeg kaller det sorg fordi det er så utrolig vondt (og urettferdig!) Håper det enn dag kommer en spire som fyller det tomrommet.

 

[Eskimonika]

Stor klem

Det blir lettere, men ikke glemt. noen gjør mer vondt enn andre og noen dager er verre enn andre... Også har man sånne merkedager som er ekstra tøffe

 

[Arielle_]

Uff
Jeg får helt vondt i hjertet mitt. Du må kanskje prate med en psykolog om dette? Noen som har verktøyene man trenger for å hjelpe deg gjennom dette, og som ikke minst har verktøyene DU trenger for å komme deg videre ?

 

[Gilmoregirl]

Uff
Jeg får helt vondt i hjertet mitt. Du må kanskje prate med en psykolog om dette? Noen som har verktøyene man trenger for å hjelpe deg gjennom dette, og som ikke minst har verktøyene DU trenger for å komme deg videre ?

Har gått til psykolog lenge, men først nå begynt å prate om dette. Føler av en eller annen grunn så mye skam rundt det. Men kanskje det blir lettere når man først har åpnet opp. Jeg har liksom ikke pratet om det før, ettersom barnefar fort forsvant ut av bildet, og det føles så hensiktsløst og unyttig å skulle prate om det med noen som ikke vet.

 

[Arielle_]

Har gått til psykolog lenge, men først nå begynt å prate om dette. Føler av en eller annen grunn så mye skam rundt det. Men kanskje det blir lettere når man først har åpnet opp. Jeg har liksom ikke pratet om det før, ettersom barnefar fort forsvant ut av bildet, og det føles så hensiktsløst og unyttig å skulle prate om det med noen som ikke vet.

Kjære deg,skam over hva da..? at du mistet..? eller er det noe annet..?

 

[Gilmoregirl]

Stor klem

Det blir lettere, men ikke glemt. noen gjør mer vondt enn andre og noen dager er verre enn andre... Også har man sånne merkedager som er ekstra tøffe

Ja, sant at noen dager er tøffere enn andre, og særlig dager som spesifikke datoer og terminer er vanskelige... Men man må jo bare komme seg gjennom på et vis...

 

[Gilmoregirl]

Kjære deg,skam over hva da..? at du mistet..? eller er det noe annet..?

Det er en lengre historie her, kanskje den som er grunnen til skammen mer enn at jeg mistet, men litt det også. At ikke kroppen min funker som den skal liksom. Helt tåpelig, for jeg tenker jo ikke slik om andre i samme situasjon!

 

[Gilmoregirl]

Uff...forstår deg veldig godt. Nå er det ikke et år siden jeg mistet da. Mistet nå i januar og nå går jeg gjennom min andre. Jeg kjenner allerede at jeg gruer meg mest til termin datoene. Tiden leger alle sår sies det (bullshit!!) Tiden lærer deg å akseptere at sorgen er en del av livet ditt og hverdagen din. Jeg kaller det sorg fordi det er så utrolig vondt (og urettferdig!) Håper det enn dag kommer en spire som fyller det tomrommet.

Vondt å høre at du mistet så nylig, og nå igjen. Det var min andre nå for et år siden også. Ja, det er SÅ bullshit at tiden leger alle sår. Men tanken på å skulle måtte leve med sorgen føles også så bullshit... Man har jo ikke så mange andre valg, men.

 

[Arielle_]

Det er en lengre historie her, kanskje den som er grunnen til skammen mer enn at jeg mistet, men litt det også. At ikke kroppen min funker som den skal liksom. Helt tåpelig, for jeg tenker jo ikke slik om andre i samme situasjon!

Man tenker sjelden om andre slik man tenker om seg selv.. i sååå mange situasjoner... Man dømmer seg selv og måler seg selv på en helt annen,og ikke minst urettferdig, skala enn man gjør andre... Og det er så dumt for den man må og behøver å være snillest mot er en selv...
Jeg håper du finner styrke til å prate om det,og det andre som tærer på deg men noen du stoler på og som tar deg og dine følelser seriøst.. ! det fortjener du...du fortjener å ha det bra med deg selv!

 

[Gilmoregirl]

Man tenker sjelden om andre slik man tenker om seg selv.. i sååå mange situasjoner... Man dømmer seg selv og måler seg selv på en helt annen,og ikke minst urettferdig, skala enn man gjør andre... Og det er så dumt for den man må og behøver å være snillest mot er en selv...
Jeg håper du finner styrke til å prate om det,og det andre som tærer på deg men noen du stoler på og som tar deg og dine følelser seriøst.. ! det fortjener du...du fortjener å ha det bra med deg selv!

Takk for fine kloke ord Ja, jeg øver på å være mer åpen om dette. Det er vanskelig, men helt sikkert best.

Har forøvrig lett lenge etter et sted å prate om ting som dette, der andre forstår, og er veldig glad for å ha funnet frem hit, selv om jeg ikke føler jeg passer heeelt inn med min historie

 

[Arielle_]

Takk for fine kloke ord Ja, jeg øver på å være mer åpen om dette. Det er vanskelig, men helt sikkert best.

Har forøvrig lett lenge etter et sted å prate om ting som dette, der andre forstår, og er veldig glad for å ha funnet frem hit, selv om jeg ikke føler jeg passer heeelt inn med min historie

Om ikke du føler du passer inn så gjør du det alikevel
Vi har alle en historie og alle er forskjellig. Men vi har en ting til felles, og det er at vi alle har mistet noe vi trodde skulle bli det fineste i verden,det vi ønsker oss så utrolig mye.
Og med det så binder det oss sammen uansett hva detaljene rundt måtte være. Egentlig litt fint når du tenker på det
Jeg har møtt så utrolig mye forståelse og støtte her inne, selv om jeg ikke aner hvem folkene er. Og den støtten er avogtil den som er avgjørende.. man kjenner hverandre ikke men kan alikevel forstå så utrolig godt!

 

[krølle...]

Tror at det alltid vil være vondt. Jeg tenker fortsatt mye på min lille bolla. Skulle vært straks 3 mnd nå... Stikker godt når jeg ser andre med små nyfødte for tiden. Jeg har jo en ny bittelille i magen, og 10-12 uker til den kommer, men det er likevel noe som mangler. Uansett hva som skjer fremover, vil man alltid ha et barn for lite...

Vi valgte forresten å være helt åpen om at vår lille bolla døde så altfor tidlig. Det viser seg at det er overraskende mange som har opplevd det samme, men aldri har turt å fortelle noen om det...

Stor klem til deg! [emoji173]️

 

[babydrøm2018]

I dag er det ett år siden jeg mistet. Skjønner ikke hvordan man kan lære seg å leve med dette savnet. Det var jo så tidlig, hvordan kan det være så vondt? Jeg har et stort sort hull i magen min som verker ekstra i dag. Sitter ganske alene med alt, og vet ikke helt hvor jeg kan finne støtte. Det er så vanskelig å snakke om. Hvordan kommer man seg videre? Mange spørsmål, kanskje ikke så mange svar, men jeg trengte bare å skrive et sted.

Masse kjærlighet til alle andre som har gått gjennom dette <3

Forstår deg godt. 18 februar i år skulle vi hatt en liten krabat her med oss ... men sånn ble det ikke. Var ekstremt tungt den dagen, mistet i ma ifjor..