Ønsker vi oss færre barn, eller venter vi for lenge?

Jeg tror det er et komplisert spørsmål med mange faktorer bak.

Samfunnet har endret seg ganske mye de siste tiårene, prisnivåene generellt har økt uten at lønningene har økt noe særlig i takt, for ikke å snakke om boligprisene. Det er også mer forventninger i sammfunnet i dag føler jeg.

Det ligger forventninger om utdanning (også dyrt med tanke på størrelse studiestøtte sett opp mot prisnivåer og leie) som gjerne fører til studiegjeld.

Det ligger forventning om karriere.

Utdanning, reise, karriere og bosted skal gjerne alt være på plass før vi kan tenke på barn.

For ikke å snakke om det å «finne den rette» det sveipes i alle retninger på tinder, men ingen er den «rette». Kravene man har til en partner er jo heller ikke rett lite heller. De skal jo være perfekte på alle plan. Og finner du den du tror er den rette så var det brått ikke det lenger fordi ingen av de gadd å jobbe med forholdet, med en gang det ble konflikt var det lettere å pakke sakene å dra der ifra. Da må man jo starte letingen på ny, mens den biologiske klokken tikker og går.

Og jeg synes vi har blitt en generasjon som også forventer mye når det gjelder barna, de skal gå i barnehage fra de er 1 år, de skal gå på sfo, de skal bli med på x antall fritidsaktiviteter, de skal være flink på skolen, de skal ha telefon, ipad, pc , kule klær etc for alle i klassen har det så de blir jo mobbet om de ikke har det.

Og alle skal på flotte ferier, pusse opp husene og ha nye biler, for naboen har det så da kan ikle de være noe bedre.

Så har vi politikerene våre som underkjenner og underbygger alt som heter familiepolitikk og raserer det som våre forfedre kjempet frem.
————-

Personlig tror ikke jeg det blir mer en maks 2 barn her. Rett og slett av den grunn at de skal følges opp. Det er ikke bare å sette de til livet å stoppe der. Man skal ha tid, energi, økonomi og mulighet til å følge opp barna også. Men jeg kunne nok gjerne hatt 3-4 barn hadde det vært lettere å få det til å gå rundt i det daglige.
 
Jeg håper med alt jeg har, har det blir et regjeringsskifte neste gang..
 
Det er ikke noe mysterium. All forskning viser til det samme. Når kvinner får valg i livet, og får rett til å bestemme selv, og ikke kun har èn mulighet - å være kone og mamma, da går fødselstallene ned. Dette er det mange grunner til. Det er ikke alle kvinner, akkurat som det ikke er alle menn, som vil ha barn, og med likestilling betyr det at kvinnene nå kan forsørge seg selv, og dermed ikke behøver å gifte seg for å kunne få mat på bordet. Og det er ikke alltid like greit å få barn når man er ung, fordi det er dritdyrt med bolig, vanskelig å forsørge en familie når man er under utdanning eller bare har vikariater eller deltidsstillinger fordi det kan ta noen år å bygge seg opp i karrieren før man lander kremjobben. Og så er det faktisk ikke alle menn som vil ha barn, og det er veldig mange menn som ikke vil ha barn når de selv er i ung alder.

Med andre ord, med mindre man kun har som ambisjon å være hjemmeværende, og i ung alder har klart å finne en mann som kan forsørge familien (og han er vel gjerne 35+ år før han klarer det økonomisk), så er ikke barn i ung alder et attraktivt eller smart valg for en kvinne.

Dette er en bevisst strategi ved ønske om å hemme befolkningsveksten i et land: gi kvinnene utdannelse. Det er samme strategi for å bekjempe fattigdom.
 
marithe skrev:
Jeg tilhører Oslo og dermed de som får færrest barn. Her vil jeg si det rett og slett er for dyrt å få tak i bolig med flere soverom. Vi har to inntekter over snittet, men klarer likevel ikke å få kloa i bolig med eget rom til hvert barn. Greit at de deler foreløpig, men håper på at de kan få hvert sitt rom etterhvert. Jeg vil tro at mange her i området venter med barn eller får færre barn enn de ellers ville fått fordi de ikke har plass nok i leiligheten.
Klikk for å utvide …
Oslo er helt grusomt dyrt. Selv om man får noe høyere lønn på jobbene der enn i andre byer i landet, så sitter man effektivt igjen med veldig lite, fordi bokostnadene spiser opp halve inntekten eller mer.
 
Mange grunner til at det fødes ferre barn. Det er ikke «nødvendig» med 10 barn lenger i håp om at nok overlever så se kan hjelpe til på gården eller lignende.
Det er vanskelig å være hjemmeværende så man kun har en inntekt.
Det tar lenger tid med utdanning og å få jobb, man vil jo gjerne ha litt penger før man får barn.
Det er akseptert at ikke alle VIL ha barn. Før var det standard at alle «skulle» ha barn. Jeg syns det er flott at vi har kommet til en tid der man kan velge om man vil ha barn eller ikke. Kjenner flere som ikke har lyst på barn i det hele tatt.
 
Jeg tror grunn er svært sammensatt. Vi lever i et samfunn som er svært krevende å leve i, med andre krav og forventninger enn tidligere. Mange tar en lang utdanning, og etter utdanning vil enn gjerne jobbe litt. Mange steder i landet er det også kjempe dyrt å bo. I Oslo vokser ikke husvær på trær akkurat. Komunikasjonen fåregår i mindre grad anikt til ansikt enn tidligere, og det å finne en partner krever sitt. I dag skal også kvinner og menn jobbe, og det er ikke bare lett å ha flere barn i en slik situasjon. Permesjonsorndingene er heller ikke ideele. Politikerene snakker om likestilling, men resultatene av politikken fører i mange tilfeller til det motsate. Det å være foreldre en også eksremt krevende. Det er mye som skal følges opp for å ruste barnet til å møte den verdenen vi lever i.
 
Skulle gjerne hatt et til barn, men blir nok stopp etter nr 2 nå. Samfunnet er ikke lenger lagt opp til å få flere barn. Det er ugunstig for familieøkonomien vår, og har faktisk ikke råd... Vi tjener gjennomsnittlig lønn vil jeg tro, og 2 er det vi har råd til....
Er så dårlig familiepolitikk i disse dager som ødelegger for familiene som kunne tenkt seg flere barn...
 
Jeg mener det er fordi likestillingen ikke har kommet langt nok. Den største taperen økonomisk og karrieremessig er fortsatt kvinnen! Jeg ønsker meg veldig gjerne mer enn et barn men går jo på bekostning av min karriere, og tenk om man går fra hverandre, så sitter kvinnen der som taperen med alt ansvaret og dårligst økonomi.

Og jeg bryr meg ikke hva folk sier. Det å gå gravid er alene en belastning, kan ikke se for meg hvor stor belastning en fødsel er i tillegg.
 
Eggdonasjon og Ivf for enslige ville trolig dratt opp statistikken

Selv kunne jeg tenkt meg mange barn... 10 år og 7 ivf = 1 barn... ønsker fortsatt mange barn, men som enslig står man nederst på lista.
 
Fått to drømmer om flere men usikker pga to ks bak meg og det har ikke noe med alder å gjøre...
 
Jeg tenker at årsakene er sammensatt. Det handler om at flere velger lengre utdannings- og karriereløp, det handler om at flere velger det bort, det handler om at det er økonomisk utfordrende og at man kanskje stiller høyere krav til hva som skal være på plass før man er klar enn før. Kanskje vår generasjon har blitt fortalt i større grad at vi må realisere oss selv og "bli noe" enn hva foreldregenerasjonen vår ble oppfordret til? Kanskje vi også er en generasjon som stiller høyere krav til oss selv og livssituasjonen vår før vi velger å stifte familie? Vi er også generasjonen som har større tilgang og valgmuligheter til å lete etter partnere, og kanskje man dermed har flere og kortere forhold, at det er vanskeligere å finne den rette osv. Jeg har mange venninner som ikke har barn enda, årsakene er like mange som de er. Men det er flere av de i vår omgangskrets som ikke har, enn de som har.

Med tanke på om forholdene ligger til rette så har vi jo alt i alt fått en lenger permisjonstid enn hva våre forgjengere har hatt, da med tanke på totalt antall uker til sammen, men vi flytter også statistisk sett ikke i like stor grad hjem igjen til hjembyen, hvor man da kanskje har familie tilgjengelig som kan hjelpe til med barnepass så behovet for permisjon er kanskje større likevel. Uansett, som i mange andre vestlige land, så går fødselsraten nedover.

Spørsmålet er heller - er det krise?

Fra et klimaperspektiv så er det jo positivt, for det enkelte samfunn så er det negativt med tanke på at man må ha nok borgere i arbeidsfør alder til å ta vare på en stadig økende eldrebølge og pleietrengende befolkning. Samtidig, ser man på befolkningsvekstkurven, så vil det jo komme en periode hvor det blir ekstra tungt når babyboom-generasjonen blir pensjonert og pleietrengende, men deretter så vil jo tallet stabilisere seg igjen, da vår foreldregenerasjon stort sett fikk rundt 2 barn. Det er i den utfordrende perioden man må tenke kreativt om fødselsraten går ned. Det er f.eks. nok arbeidsledige, dyktige, unge og ambisiøse Sør-Europeere for tiden. Hva med å gjøre det enklere for de å arbeide her? Filippinske sykepleiere har en lengre utdannelse enn nordiske sykepleiere, og er både dyktige og flinke. Hva med å gi flere av de arbeidstillatelse?

Jeg tenker at folk må få velge selv hva de ønsker her. De som ønsker seg flere barn skulle kanskje hatt bedre økonomiske støtteordninger på plass. Hvis regjeringen ønsker å øke fruktbarhetstallene så burde de gjøre det mer attraktivt og enkelt å ha flere barn, samtidig burde det være bedre støtte for de som får barn med spesielle behov enn hva det er per i dag.
 
Jeg ventet ikke med å få barn. Det var først mannen i midt liv som lot vente på seg og deretter ville ungene ikke komme til tross for iherdig bestilling.. Nå prøver vi på nr 3 og jeg er snart 40. Ikke fordi jeg har syntes det var lett med de to første eller at økonomien blir noe bedre, men for å ha flere å være glad i gjennom livet. Men er jeg ikke gravid til høsten sier vi stopp. Da har vi prøvd og kan leve videre med det i tankene og ikke angre senere
 
Jeg tror nok samfunnet er skapt slik.. høye boligpriser gjør at begge må ha full jobb for å få alt til å gå rundt. Barna skal følges opp, og det er mer og mer krav til foreldre der lekser, aktiviteter og div skal følges opp. Mange er nok redde for å ikke strekke til. Det koster også penger å ha mange barn
 
For vår del så sto det på at vi ville ha ting på plass først. Hus og godt betalte jobber. Det fikk vi når jeg var 27. Så ville vi ha ett par år med oppussing og nyte livet bare oss. Da var jeg 29 når vi begynnte å prøve. Rakk å bli 30 før jeg ble gravid. Mannen er 37.

Har hatt et tungt svangerskap med spy fra uke 7 til nå. Frister ikke til gjentagekse. I tillegg har det satt en skytende karriere på vent.

Planen var egentlig 2 barn. Men vi får se neste høst, når denne begynner i bhg om jeg har fått dette nok på avstand til å ville gjøre det igjen.

Fler en to er uaktuelt. Både fordi graviditet er en kjempebelastning og fordi da synes jeg jeg er for gammel.

Kan evt vurdere et fosterbarn etterhvert.
 
I ett annet samfunn hadde jeg ville fått flere barn. Nå føler jeg vi har for dårlig råd, og for lite tid. Ville gjerne vært hjemmeværende med barna mine helt frem til skolealder, men det er det ikke penger til..
 
KM1234 skrev:
Spørsmålet er heller - er det krise?

Fra et klimaperspektiv så er det jo positivt, for det enkelte samfunn så er det negativt med tanke på at man må ha nok borgere i arbeidsfør alder til å ta vare på en stadig økende eldrebølge og pleietrengende befolkning. Samtidig, ser man på befolkningsvekstkurven, så vil det jo komme en periode hvor det blir ekstra tungt når babyboom-generasjonen blir pensjonert og pleietrengende, men deretter så vil jo tallet stabilisere seg igjen, da vår foreldregenerasjon stort sett fikk rundt 2 barn. Det er i den utfordrende perioden man må tenke kreativt om fødselsraten går ned. Det er f.eks. nok arbeidsledige, dyktige, unge og ambisiøse Sør-Europeere for tiden. Hva med å gjøre det enklere for de å arbeide her? Filippinske sykepleiere har en lengre utdannelse enn nordiske sykepleiere, og er både dyktige og flinke. Hva med å gi flere av de arbeidstillatelse?

Jeg tenker at folk må få velge selv hva de ønsker her. De som ønsker seg flere barn skulle kanskje hatt bedre økonomiske støtteordninger på plass. Hvis regjeringen ønsker å øke fruktbarhetstallene så burde de gjøre det mer attraktivt og enkelt å ha flere barn, samtidig burde det være bedre støtte for de som får barn med spesielle behov enn hva det er per i dag.
Klikk for å utvide …

Dette tenker jeg også, om det er krise vet jeg ikke helt. På den ene siden har Europa "ångest" om manglende barnefødsler, på den andre siden blir jorda mer og mer overbefolket og vi har hverken ressurser eller mat til disse menneskene. Ikke bare fra et klimaperspektiv, jeg tror mer det kommer til å bli et naturperspektiv. Hvordan skal vi ha plass til alle menneskene, og naturen? Hva skjer når vi må velge mellom naturreservat og menneskets overlevelse? Hva skjer når skogene er tomme for dyr, for de ikke har plass til bærekraftige bestander? Når urørt skog blir til dyrket mark? Når alt er dyrket mark? Når dyrket mark blir til bebyggelse? Når alt er bebyggelse? Det er et vanskelig tema....
 
Selv om jeg er hundre prosent for at familier skal få bestemme permisjonen selv osv, synes jeg det blir galt å skylde kun på systemet. Ser en på velferdsutviklingen i Norge, burde vi jo fått flere barn enn noen gang basert på stønader og familieøkonomi. Jeg tror at hva vi definerer som "godt nok" mtp hus, jobb, bil, ferie og oppfølging av ungene i stor grad er det som setter en stopper for oss. Vi er blitt himla materialistiske. Så venter vi lenge da, for å få alt på plass, får dårlig tid, og får få unger. Er i samme kategorien selv.
 
Mange årsaker til at det er blitt slik:)
Tror folk venter lengre enn før. Det er det mange og sammensatte årsaker til. Det har å gjøre med strukturelle og sosiale endringer i samfunnet som påvirker livsstil. Mange er mer opptatt av selvrealisering, enten det er å ta utdanning, reise eller rett og slett bare synes det er fint å leve et fritt og "bekymringsløst" liv. Dessuten er det for mange også svært viktig å være godt etablert med utdanning, fast jobb og god økonomi før man vil få barn. Det tar lang tid, både å fullføre utdanning og det å finne seg jobb. Så skal man jo også bruke litt tid på å finne den rette personen å få barn med.
I tillegg tar kvinner mer utdanning og jobber mer enn tidligere, så de er ikke klare til å få barn så tidlig som før.

En viktig faktor er også tidsklemma. Det er begrenset hvor mange barn man ønsker å få, når man knapt nok har noe tid til å følge dem opp.

Selv fikk jeg første barn i fjor - da jeg var 27 år, noe som for så vidt er tidligere en gj.snittet. Jeg ønsket meg barn tidligere, men jeg ville gjerne ha "alt på stell" først, særlig med tanke på fast jobb så jeg var sikker på fast inntekt og kunne forsørge barnet. Det tok litt lenger tid enn jeg regnet med på grunn av situasjonen på arbeidsmarkedet for unge. Da dette ordnet seg og vi ville prøve å få barn, måtte vi først gjennom SA og vente på at kroppen var klar for nytt svangerskap. Tok nesten to år fra vi bestemte oss for å få barn, til barnet kom til verden.
 
Vi er såpass heldige at vi leier ett lite hus av svigers så trengte ikke å få alt på plass før barn. Jeg er 31 og kranglet med nav siden jeg var 18. Ansatte advokat i høst. Hadde vi venta så hadde vi ikke fått noen enda. Men jeg er gravid med nr 3 og fikk nr 1 når jeg var 25.
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp