Ønsker ærlige svar

[VioAur<3]

Det er fortsatt en stund til vi skal prøve på nr 2, men innimellom er jeg veldig usikker på om jeg har ork til det. Jeg anser meg selv som en helt normal kvinne som jobber (akkurat nå går jeg også på skole) og fungerer vel som folk flest. Jeg har selvfølgelig mine dager hvor jeg har null energi, men det er ikke noe som er unaturlig. Kommer mer av at ting blir litt tiltak og spesielt nå i mørketiden har en fantastisk datter som får den oppmerksomheten hun trenger + litt til og er i et trygt å godt forhold hvor vi er på vårt 9 år sammen. For å gjøre innlegget kort så lurer jeg på hvor mye tøffere det er med 2 barn. Jeg verdsetter kveldene sånn egentlig, men føler ikke helt at det er grunn alene for å ikke få et barn til. Jeg har jo så lyst, men vil vite hva jeg går til

Ja dette ble rotete, men håper på ærlige svar

 

[Veslejenta88]

Det er mer slitsomt med to enn med en. Men jeg får ikke med meg alt av det enda. Ingen av mine går i bhg så vi står opp når vi vil og har ingenting vi må rekke. Så morgen stresset slipper jeg unna. Men om kvelden så sover begge barna. De er 3.5 år og 13 mnd. Så kvelder har vi, med mindre de er syke. Jeg synes på en måte at det er lettere fordi de leker så fint sammen. De trenger ikke så mye oppmerksomhet og stimulasjon når de har hverandre. De er utrolig flinke til å finne på noe sammen og med meg. Virker nesten som om eldste fikk mer fantasi til lek.

 

[sogn78]

Hadde samme tanker som deg før me fekk nummer to, og trur absolutt det er lurt å tenke over kva ein går til.

Eg venta litt ekstra før eg følte meg klar til nummer to, og har 2,5 år mellom mine, noko som har fungert kjempefint

Som deg er eg veldig glad i kveldane mine, og å få ein nummer to med kolikk kvar kveld i tre mnd, var litt overgang, men hadde gjerne gjort det igjen eg altså. Det er jo snakk om så korte periodar av livet

No er gutane våre 4 og 6, og har uendelig mykje glede av kvarandre, og sjølv med kolikk på nr to, syns eg det å få nummer to var enklere. Eg følte meg trygg som mamma, og alt gjekk liksom meir av seg sjølv.
Da kolikkperioden var over drog eg minstemann med meg på venninne treff og mykje anna på kvelden, uten at det var stress

Anbefaler altså på det varmaste ein liten ein til Hadde det ikkje vore for at både eg og mannen har travle jobbar med reising og turnus, og økonomi, så ville eg gjerne hatt minst ein til eg

 

[mammabea]

Klart det merkes at en blir to! Men det er fantastisk! Å kunne gi nr 1 et søsken mener jeg er den største gaven man kan gi!! Første halvåret var en omveltning. På igjen med våkenetter, amming, grining og litt usikkerhet. Samtidig var jeg, som de sier over, mer sikker på meg selv og mer rolig. Var også redd for at kvalitetstiden med eldstemann skulle minke. Men han har vokst så mye og lært masse av å være storebror. Omsorg, å dele, å vente på tur, vise og forklare mine osv. Han er så stolt og hverdagen er heltisk men fantastisk! Så fint med søsken at vi går for nr 3 nå! [emoji85][emoji16] Lykke til, uansett hva du bestemmer deg for.

 

[VioAur<3]

Jeg vet ikke hvordan jeg siterer alle, men tusender takk for gode svar det er så vanskelig å forestille seg både det ene og det andre jeg er så flink til å romantisere alt sammen så ville få høre litt om virkeligheten. Engstelse min bunner sikkert litt i det at man ikke klarer å se for seg at man blir like glad i nr to som med nr én og litt dårlig samvittighet ovenfor for barnet som er her går alt etter planen så blir det nærmere 5 år mellom

 

[mammabea]

Jeg vet ikke hvordan jeg siterer alle, men tusender takk for gode svar det er så vanskelig å forestille seg både det ene og det andre [emoji14] jeg er så flink til å romantisere alt sammen så ville få høre litt om virkeligheten. Engstelse min bunner sikkert litt i det at man ikke klarer å se for seg at man blir like glad i nr to som med nr én [emoji14] og litt dårlig samvittighet ovenfor for barnet som er her går alt etter planen så blir det nærmere 5 år mellom

Tro meg! Du blir like glad i nr to! Og når du ser de sammen blir man enda mer glad i begge to[emoji7]

 

[VioAur<3]

Tro meg! Du blir like glad i nr to! Og når du ser de sammen blir man enda mer glad i begge to[emoji7]

Det er godt å høre jeg regner med at man ikke angrer på et barn, men må bare forbereder meg jeg er sånn av natur at alt må være forberedt

 

[>Spyro<]

Jeg venta til jeg var klar. Har 4 år og 9 mnd mellom mine to. Eldste var da veldig klar for å bli storesøster og var mer selvstendig. Følte vi fikk god tid alene med henne. Når minste kom var vi veldig heldige. Hu sov det aller meste og sov rundt fra 2 mnd. Ellers har det meste gått veldig fint.

De er i dag straks 11 år og 6 år. Skolejenter begge. Klart de småkrangler, men for det meste er det veldig fint å se at de enda leker sammen. Og er veldig selvstendige. De går sammen til skolen og hjem sammen. Nå er jo mine så store at jeg må innrømme at jeg savner babytiden litt. Nå er det helst kos å få når de er syke. Minsta har vannkopper nå, så fått mye kos hele uka da ♡

Vi har kveldene for oss selv. Ikke alltid like tidlig da, senere i helger, men unga ordner seg med tv på loftet de i helgene

Jeg kjenner mer til det å ha to nå enn når de var små. Begge går på skole, se gjennom lekser med de, kortrening, speidergrupper og turer og svømming. Også kommer det ofte selskap her og der og litt overalt pluss lekeavtaler [emoji14]