Dagbok

28+4, hoppa over en uke igjen.

Kvalmen som var bedre har kommet tilbake med full styrke. Er det mulig?? Oppgitt og utslitt, og så ufattelig lei av å gå rundt og være kvalm. Det var bedre da jeg våkna, spøy og var bra. Nå er jeg kvalm hele tiden. Fortsetter med 50% sykemelding, og håper det holder løpet ut. Det er jo ikke såå lenge til permisjon nå. Og jeg MÅ få isolert ferdig alle prøvene mine før det, for jeg kan virkelig ikke komme tilbake til jobb om ett år uten at noen av dem er sendt inn til analyse. Da blir jeg aldri ferdig med graden min. Men først skal jeg overleve denne uka, og så skal jeg på det kurset jeg gruer meg sånn til. En uke i Berlin. 30 min med t-bane hver vei. Har noen vært i Berlin, og kan betrygge meg med at den banen er enkel å forstå og at det er sitteplass til gravide der?

Men mini i magen, han koser seg. Han har lagt seg midt på den røde streken på SF-målet. Jeg er ikke sikker på om det er noe særlig mønster i bevegelsene, men han beveger seg masse hver dag. Også reagerer han både hvis jeg dytter borti ham, og hvis det er mye lyd. I går var vi på operataket og så Tosca, og da var det sparkeparty fra ende til annen. De siste par dagene har jeg kjent tydelig at han hikker også. Fine, lille knerten <3 I helga var jeg i Kristiansand, og gikk en halv dag i dyreparken, og da har han nok sovet mens jeg var ute og tråkka. Han var i allefall tilsvarende våken på kvelden, da satt vi til middag og så på at hele magen hoppa. Det er dødsfascinerende! :D

I morgen skal jeg på ultralyd igjen. Tenk at vi er kommet dit... Da jeg satt opp timen var jeg i uke 12, og det føltes som en evighet frem. Nå er det bare 12 uker igjen til termin! Og i dag forteller appen min meg at jeg har vært gravid i 200 dager. Sprøtt...

Milepælene fremover:
30+0, overlevd Berlin
31+5, svangerskapskontroll
34+4, høygravid
37+0, fullgått svangerskap

Og inni alt dette skal jeg ha tre uker ferie, så tiden raser avgårde. Snart er han her!
 
Alt bra på dagens ultralyd. Og bekreftelse på kjønn, det er helt sikkert en gutt [emoji173]️[emoji7] 1450g, ligger fint på vekstkurven. 81 dager til termin, jeg begynner å glede meg veldig!
 
Da løste forsåvidt kurskrisa seg greit uten hverken sykemelding eller NAV-involvering: Kansellert fly, og ingen alternative reiseruter som kunne få meg til Berlin i tide til kursstart. Salig blanding av lettelse og skuffelse, nå var jeg jo klar. Meldinga kom ikke før etter at vi hadde sjekka inn og fått boardingkort. Henta et lykkelig, dansende bikkjedyr hos venninna, mens mormor nekta meg å hente den andre før i morgen. Hun hadde litt bortskjemming å gjøre ferdig først. Usikker på hva i alle dager jeg skal gjøre nå. Jeg må jo på jobb, da. Men nå falt hele timeplanen fra hverandre. Sove først, samle tankene siden. Neste gang det blir mulighet for kurs har jeg helt andre utfordringer med barnepass, men det får bli en bekymring for fremtiden. Kanskje både han og mamma kan være med...
 
Gratulerer så mye med en liten gutt og ikke mange ukene igjen :)
 
30+4, enda et par uker unnagjort, og enda en milepæl krysset på lista. Gøy å se 30-tallet, og vite at det er "bare" to måneder igjen.

Det ble ingen kurstur, og i stedet har jeg jobba fra hytta. Det var godt å kunne slappe av, tross alt. Denne uka er det veldig tempo med jobbing, men nå er det to døgn til jeg har en uke helt fri. Jeg gleder meg, og håper jeg klarer å slippe taket i alt som burde vært gjort. Det kan vente til jeg er tilbake på jobb.

Mot slutten av forrige uke følte jeg plutselig at det var unormalt lite liv. Fra torsdag kveld kjente jeg bare svake dult innimellom, og ellers lange perioder hvor det var helt stille. Prøvde alle triks i boka for å få ham til å røre mer på seg, men også fredagen var han rolig hele dagen. Det var litt mer aktivitet fredag kveld, men lørdag var han like fordømt stille, så da fikk jeg en ekstra kontroll. Fasiten var så enkel som at han hadde lagt seg i tverrleie, og sparka så jeg ikke kunne kjenne det. Nå har han snudd seg med hodet ned igjen, og sparker rett opp under ribbeina mine. Det kjenner jeg veldig godt! Det var 2 ubehaglige døgn der, men jeg tror jeg ble enda mer bevisst på å registrere spark etter det.

Nå gleder jeg meg til ny svangerskapskontroll neste uke - jammen går tiden fort, jeg synes jeg akkurat var der. Magen vokser i allefall voldsomt, jeg føler mer og mer på at jeg er tungpusten og sliten, og at det er dårlig plass til alt som ellers skal fungere i bryst og mage. Kvalmen har kommet tilbake med full kraft de siste dagene, så nå kaster jeg opp stort sett hver dag igjen. Tror det er magesekken som har for dårlig plass. Mye halsbrann, og også tidvis skikkelig hovne føtter. Jeg går med støttestrømper på jobb, og det fungerer greit.

68 dager til termin. Jeg gleder meg enormt til å se ham!
 
33+4. Nå går det fort og sakte på en gang. Tiden flyr avgårde, men jeg er også greit sliten og tung, og gleder meg til å få baby på utsiden. Under 7 uker til termin, det er skikkelig rart.

Alt ser fint ut på kontroller, jeg skal til lege for den neste fordi jordmor har ferie. Har satt opp tid for 38 og 40 også. Litt deprimerende at jordmora ikke tror jeg føder før tida, jeg tåler å få slippe unna med en uke kortere kjenner jeg! :p Men han vokser da som han skal, sparker fint og mye, har lagt seg godt tilrette med hodet ned og rygg mot høyre, og så får vi se om han har planer om å feste seg etterhvert. Enn så lenge kjenner jeg selv at hodet beveger seg.

Jeg har jobba mye i det siste, så mye som jeg har klart. Kjenner at det tærer på veldig, og at jeg må regne med lavere tempo de siste ukene før permisjon. Fremdeles mye kvalm, også sliter jeg med LAVT blodtrykk. Erre mulig. Så fort jeg får litt høy puls faller trykket, og jeg føler meg svimeferdig. Så nå går jeg tur i skogen med følge, og må sette meg ned etter små motbakker. Føler meg som en dame på 92, ikke 29. Oh well, det går jo over, og jeg klarer tross alt å gå disse små skogsturene, om enn med en del pauser og lavt tempo. Hundene trenger det, og jeg trenger det.

Søvnen blir gradvis dårligere, men det er vel bare som forventa. Det gjør ikke så mye, jeg får noen timer sammenhengene om gangen, og må opp for å spise litt en runde midt på natta. Sover når jeg har muligheten, og tenker som så at dette blir verre neste gang, når jeg har et barn fra før som skal underholdes. Bare å kose seg med stillheten mens man kan?

Milepæler?
34+4 (bare en uke igjen!) - høygravid
37+0 - fullgått svangerskap og starten på permisjonen
Og så er det vel bare å telle ned til termin?? :eek:
 
Æh, nå er det ikke lenge igjen [emoji16][emoji122] Høres slitsomt ut med lavt blodtrykk da, men det må være deilig å allikevel klare å komme seg ut på tur. Lykke til med siste innspurt. Snart er han her [emoji173]️
 
  • Liker
Reactions: TKW
Æh, nå er det ikke lenge igjen [emoji16][emoji122] Høres slitsomt ut med lavt blodtrykk da, men det må være deilig å allikevel klare å komme seg ut på tur. Lykke til med siste innspurt. Snart er han her [emoji173]️

Snaaart enda en 2017-gutt! :D
 
Ikke lenge igjen nå :)
 
34+4, 40 dager igjen, HØYGRAVID!
Målgang like om hjørnet, føler jeg. Han sparker hardt og masse, og jeg er så klar så klar! Kom knerten, jeg venter på deg!
13 arbeidsdager igjen. Rekker å isolere alt jeg skal, tror jeg. Såvidt.

Får begynne å telle til 37. Og da håper jeg egentlig at han vil komme. Frister ikke med overtid nå!
 
Det er en så spennende tid vi går i møte!
Og JA, den går både fort og sakte på samme tid!!!
Her gleder vi oss også til å møte den nye gutten vår! Og prøver å forberede storebror.
Håper du skriver litt om hvordan "storesøsknene" på 4 tar det når babyen er kommet.
 
  • Liker
Reactions: TKW
37+4! Kommer i mål! Han er fullgått, stor og sterk. Estimert til 3,5kg allerede. Spent på hvor mye han rekker å øke før fødsel, det kan jo bli en del hvis han tenker at det er greit å vente to uker over :p

Starta permisjon på mandag, og det føles helt fantastisk. Jeg visste ikke at jeg var så stressa og sliten før jeg fikk fri og kunne slappe av. Nå sover jeg plutselig mye bedre, føler meg i bedre form og kjenner at jeg har kontroll på ting fremover. Jeg får tilogmed gjort litt av frivilligarbeidet jeg har måttet legge fra meg det siste halvåret, det gir virkelig en god følelse.

Mini sparker og herjer mye hver dag. Han sover også i lange perioder, og er som regel stille på natta når jeg må opp. Fortsetter å ligge fint med ryggen mot høyre. Hodet er festa, og jeg regner med at han ikke tenker å flytte seg.

Mye kynnere nå, mange ganger om dagen. De er sjeldent vonde, men det hender det stikker skikkelig i underlivet. Også hender det jeg har magesmerter som med litt godvilje kunne vært tolka til murringer, men jeg tror ærlig talt det bare er gass i systemet :p Det gir seg gjerne hvis jeg bytter stilling. Kvalmen er endelig litt bedre, det tok "bare" 30 uker? Fremdeles så jeg kaster opp en gang eller to i uka, men nå går jeg ikke og kjenner på det kroniske ubehaget hele dagen. Det er litt før frokost, og litt når jeg skal pusse tenner, men ellers ok. Halsbrannen er også helt til å leve med, og bekkenet tuller bare hvis jeg er sliten og har stått mye oppreist. Alt i alt føler jeg meg egentlig i god form, at jeg har overskudd til å tåle det som snart skal komme, og at jeg har stell på livet mitt. Jeg har alt jeg trenger til de første ukene, både av klær og utstyr, og huset er ryddig og rent - det er bare å fortsette å holde det i orden. Dessuten har leieboeren kommet hjem fra ferie, og fra 1.september skrur jeg husleia hennes ned til å bare dekke strøm, vann og TV, i bytte mot at hun lufter hunder på morgenen før hun drar på skolen. En god deal for henne, og en god deal for meg. Hundene er storfornøyd med tilværelsen som permisjonshunder, vi tusler på snuseturer (de digger at jeg har slutta å løpe rundt og kreve at de holder følge), og sover på sofaen etterpå.

Det er litt slutt på milepælene nå som det nærmer seg så veldig, men jeg gleder meg til svangerskapskontroll på fredag (37+6), og til å gå inn i den siste uka før termin. Jeg har ingen som helst tro på at jeg føder før 39, men kanskje jeg er heldig og slipper så mange dager over. Jordmor satt meg opp på kontroll 40+2, så jeg får vel innstille meg på at vi skal dit også :p Uansett hva som skjer så er det helt sikkert at nå kommer han snart. Jeg gleder meg!
 
37+4! Kommer i mål! Han er fullgått, stor og sterk. Estimert til 3,5kg allerede. Spent på hvor mye han rekker å øke før fødsel, det kan jo bli en del hvis han tenker at det er greit å vente to uker over :p

Starta permisjon på mandag, og det føles helt fantastisk. Jeg visste ikke at jeg var så stressa og sliten før jeg fikk fri og kunne slappe av. Nå sover jeg plutselig mye bedre, føler meg i bedre form og kjenner at jeg har kontroll på ting fremover. Jeg får tilogmed gjort litt av frivilligarbeidet jeg har måttet legge fra meg det siste halvåret, det gir virkelig en god følelse.

Mini sparker og herjer mye hver dag. Han sover også i lange perioder, og er som regel stille på natta når jeg må opp. Fortsetter å ligge fint med ryggen mot høyre. Hodet er festa, og jeg regner med at han ikke tenker å flytte seg.

Mye kynnere nå, mange ganger om dagen. De er sjeldent vonde, men det hender det stikker skikkelig i underlivet. Også hender det jeg har magesmerter som med litt godvilje kunne vært tolka til murringer, men jeg tror ærlig talt det bare er gass i systemet :p Det gir seg gjerne hvis jeg bytter stilling. Kvalmen er endelig litt bedre, det tok "bare" 30 uker? Fremdeles så jeg kaster opp en gang eller to i uka, men nå går jeg ikke og kjenner på det kroniske ubehaget hele dagen. Det er litt før frokost, og litt når jeg skal pusse tenner, men ellers ok. Halsbrannen er også helt til å leve med, og bekkenet tuller bare hvis jeg er sliten og har stått mye oppreist. Alt i alt føler jeg meg egentlig i god form, at jeg har overskudd til å tåle det som snart skal komme, og at jeg har stell på livet mitt. Jeg har alt jeg trenger til de første ukene, både av klær og utstyr, og huset er ryddig og rent - det er bare å fortsette å holde det i orden. Dessuten har leieboeren kommet hjem fra ferie, og fra 1.september skrur jeg husleia hennes ned til å bare dekke strøm, vann og TV, i bytte mot at hun lufter hunder på morgenen før hun drar på skolen. En god deal for henne, og en god deal for meg. Hundene er storfornøyd med tilværelsen som permisjonshunder, vi tusler på snuseturer (de digger at jeg har slutta å løpe rundt og kreve at de holder følge), og sover på sofaen etterpå.

Det er litt slutt på milepælene nå som det nærmer seg så veldig, men jeg gleder meg til svangerskapskontroll på fredag (37+6), og til å gå inn i den siste uka før termin. Jeg har ingen som helst tro på at jeg føder før 39, men kanskje jeg er heldig og slipper så mange dager over. Jordmor satt meg opp på kontroll 40+2, så jeg får vel innstille meg på at vi skal dit også :p Uansett hva som skjer så er det helt sikkert at nå kommer han snart. Jeg gleder meg!
Dette høres da virkelig bra ut. Harmonisk mor som kan nyte permisjonsdagene er nok godt for babyen!
Blir spennende å se når disse barna bli født!
Det er bare å glede seg!!!!
 
38+4. 12 dager til termin.
Nå gjør venner og familie gjettelek av hvilken dato de tror han kommer på. Det er visst bare jeg som er optimist og tror han kommer før tida :p Alle andre har lagt seg fra noen få til ganske mange dager over. Men trøsta får jo være at det nå er max 24 dager til jeg settes i gang, og dét er jo ikke særlig lenge!

Fikk mail fra NAV i dag om at de fremdeles ikke har fått alle papirer fra jobb. Det er irriterende! Men det kommer vel...

Neste kontroll nå er ikke før på termindatoen. 38-ukerskontrollen på fredag gikk fint, alt ser bra ut, og gutten vokser fort. Har krøpet et stykke opp på kurven nå, og forventes å bli ganske stor... Det skal bli spennende å se! Jeg gleder meg så fælt til å se hvordan han ser ut!

Ikke så veldig til modningstegn å spore. Stadig kynnere, og det stikker til skikkelig i underlivet innimellom. For noen dager siden kom det ganske mye slim, som jeg tenkte kanskje var slimproppen, men nå er jeg skeptisk. Det kom liksom ikke mer. Vente. Jeg er ikke noe god til å vente... Jeg håper han kommer til uka!! :p
 
Verdens fineste lille gutt ble født 13.september, på 40+4 - skulle tro han hadde planlagt det hele.

Tenkte å oppsummere fødselshistorien så godt jeg kan. Deler er litt blurry nå i ettertid.

Mandag var termin, og jeg var hos jordmor for kontroll på morgenen. Alt ble funnet i orden, men hun ville ikke sjekke modning, i frykt for å fremprovosere noe. Hun påsto at jeg så "fødeklar" ut, på grunn av hevelser og farge i ansiktet. Gudene vite om det var noe i det. Overtidskontroll ble bestilt til tirsdagen 8 dager senere. Så dro jeg hjem igjen, gikk i butikken, var slapp på sofaen og inviterte noen venner over på valgvake og bollebaking. Noe må man gjøre for å få tida til å gå? I 14-tiden gikk jeg på badet og la meg i badekaret. Jeg følte meg akutt fryktelig sliten, og halvsov i karet en halvtime. Så tappet jeg ut vannet, og skulle reise meg (en stor anstrengelse med en stor kropp, jeg orka ikke veie meg hos jordmor, men mistenker at jeg bikka over 90kg, som er 30+). I det jeg lente meg frem og strammet musklene for å reise meg kjente jeg et knepp/en brist langt ned i magen, ved bekkenet. Og da jeg reiste meg rant det litt blodblandet / rosa vann. Først var det bare litt, og en del slim, så jeg tenkte det kanskje kunne være slimproppen. Men så satt jeg meg på do, og da fortsatte det å renne. Tok på et bind og en pysjbukse, satt meg på en tissekladd i sofaen og ventet - og da jeg reiste meg etter 20 minutter rant det masse. Lite å lure på - ringte føden og ble satt opp til vannavgangskontroll 8 timer senere. Litt murring i magen, men ellers ingenting.

Noen timer senere begynte det å ta seg opp med murringer, og de ble mer og mer regelmessige, med 5-6 minutter i mellom. Avlyste valgvaken, og gikk opp til pappa for å få pizza i stedet. Han kjørte meg til Ullevål hvor jeg ble undersøkt med CTG. Heller ikke der ville de sjekke modning påpass tidlig, på grunn av infeksjonsfaren. Stadig vondere rier, men alt bra med baby i magen. Satt opp til ny kontroll på dagen etterpå, 24 timer etter vannavgang. Dro hjem til mamma for å ikke være alene, men fikk ikke sove på grunn av riene. I 4-tiden var jeg på do, og da var bindet blitt gulaktig med lett grønnskjær, så da var det ny telefon til Ullevål, og beskjed om å komme inn med en gang. Lykken er å ha en mor som er jordmor. Da vi kom til fødemottak ble jeg undersøkt - 2cm, men ganske umoden cervix. Fikk fødestue og ble flytta opp klokka 6. CTG var heldigvis fin hele veien, men jeg ble skuffa da jeg skjønte at badekar utgikk. Fikk formidlet til jordmor at jeg ønsket epidural så snart de mente det var modent nok.

Fra i 8tiden ble riene mye dårligere, og var nede i ca en hvert 10.minutt. Da fikk jeg riktignok sove litt, men progresjonen stoppa jo opp. 10.30 ble jeg undersøkt igjen, denne gang av lege. Det var latterlig vondt! 3cm, fremdeles noe tykk livmorhals. Fostervannet var lite pent i farge, og jeg fikk derfor Misodel for igangsetting. Det skulle ta 3-5 timer før riene var gode nok. Den datt ut en gang, etter en time, men ble satt tilbake. I 15-tiden tok det seg for alvor opp, med regelmessige, kraftige rier, og da jeg ble undersøkt var cervix endelig avflata så jeg kunne få epidural! Anestesilegen kom forholdsvis fort, men epiduralen satt ikke skikkelig - jeg ble bare smertelindra ordentlig i høyre side. Mye styr frem og tilbake, først med forsøk på boluser mens jeg lå på venstre side (blodtrykksfall, oppkast og følelse av å sveve rundt i rommet...), trekke tilbake slangen litt, før de ga opp og la hele greia på nytt. Jeg fikk sove litt i mellom slagene, men ble nok snytt for ganske mange timers hvile her. Rundt 20.00 var det blitt 5cm åpning, og riene tok skikkelig tak med bare 2-3 minutter i mellom. De neste fem timene er bare grøt i hodet, jeg duppa nok litt av og til, men var mest våken og pusta meg gjennom det hele. I 1-2tiden hadde jeg endelig full åpning, men babyen lå høyt, og det ble hengt opp drypp. 04.15 fikk jeg endelig lov til å begynne å trykke, med beskjed om at de etter en time ville vurdere å legge vakuum. Jeg trykka alt jeg hadde, og fikk masse skryt for å være flink til å slappe av mellom riene. Vel, vel, selv opplevde jeg egentlig at jeg ikke engang prøvde å slappe av, men at jeg nærmest besvimte mellom dem. Korte, tette rier, som ikke var spesielt effektive, han flytta seg veldig sakte nedover.

I ettertid har jeg fått vite hvor dårlig CTG lillemann hadde de siste 10 minuttene. Jeg er glad jeg hadde en så trygg, erfaren og rolig jordmor, som lot meg jobbe gjennom uten at det ble lagt sugekopp. Etter 1 time og 20 minutter trykking kom han endelig! Han var slapp og blå det første minuttet, men fikk igjen fargen fort, og etter bare 2 minutter på brystet mitt lå han og gapte etter pupp. En skikkelig sprek liten fyr! Vi gråt alle sammen, både jeg, foreldrene mine og søsteren min, og midt i alle tårene og lettelsen klarte hjernen min likevel å komme på at jeg ville at søsteren min skulle få klippe navlesnora. Jeg klarte meg med bare en liten grad 2 rift baktil, som ble sydd med noen få sting. I dag, på dag 3, svir det en del fremdeles, men tatt i betraktning føler jeg meg i storform. Jeg kan gå uten å svime av igjen, og alle kroppsfunksjoner fungerer (nesten, i går måtte jeg veldig tisse, men skulle bare hente noe først - og da tissa jeg på meg... Lærte at knipemusklene ikke er helt med enda).

Vi (mamma var med) lå to netter på barselhotellet, men så ingen grunn til å være der lenger. Ok standard, antar jeg, men det er lettere å være hjemme på eget bad og i egen seng. Nå ligger lille Syver og sover i babynestet sitt ved siden av meg på sofaen, etter en lang natt med mye amming. Han sover veldig lite alene, og vil stort sett bare sove når han får ligge på puppen. Nå har jeg endelig fått skikkelig melk, og håper at det skal gjøre det lettere, jeg tror han har vært veldig sulten det siste halvannet døgnet. Han er en stor gutt, 4045g og 51cm, og hadde gått ned 300g i vekt på dag 2. Nå satser vi på at det snur. Han suger i allefall skikkelig, og jeg har enn så lenge pupper det er lett for ham å få tak i. Ikke er de blitt såre av all suginga heller, så jeg er optimist og håper det skal fortsette å gå lett.

Det føles helt surrealistisk det her, å sitte med en liten baby som bare nettopp var på innsiden av magen. Han er så vakker, og jeg er så stolt og lykkelig! At det går an å bli så knytta til et annet menneske så fort... Barseltårene sitter løst!

21622086_10159374344065302_123106366_n.jpg

Min lille Syver <3
 
Verdens fineste lille gutt ble født 13.september, på 40+4 - skulle tro han hadde planlagt det hele.

Tenkte å oppsummere fødselshistorien så godt jeg kan. Deler er litt blurry nå i ettertid.

Mandag var termin, og jeg var hos jordmor for kontroll på morgenen. Alt ble funnet i orden, men hun ville ikke sjekke modning, i frykt for å fremprovosere noe. Hun påsto at jeg så "fødeklar" ut, på grunn av hevelser og farge i ansiktet. Gudene vite om det var noe i det. Overtidskontroll ble bestilt til tirsdagen 8 dager senere. Så dro jeg hjem igjen, gikk i butikken, var slapp på sofaen og inviterte noen venner over på valgvake og bollebaking. Noe må man gjøre for å få tida til å gå? I 14-tiden gikk jeg på badet og la meg i badekaret. Jeg følte meg akutt fryktelig sliten, og halvsov i karet en halvtime. Så tappet jeg ut vannet, og skulle reise meg (en stor anstrengelse med en stor kropp, jeg orka ikke veie meg hos jordmor, men mistenker at jeg bikka over 90kg, som er 30+). I det jeg lente meg frem og strammet musklene for å reise meg kjente jeg et knepp/en brist langt ned i magen, ved bekkenet. Og da jeg reiste meg rant det litt blodblandet / rosa vann. Først var det bare litt, og en del slim, så jeg tenkte det kanskje kunne være slimproppen. Men så satt jeg meg på do, og da fortsatte det å renne. Tok på et bind og en pysjbukse, satt meg på en tissekladd i sofaen og ventet - og da jeg reiste meg etter 20 minutter rant det masse. Lite å lure på - ringte føden og ble satt opp til vannavgangskontroll 8 timer senere. Litt murring i magen, men ellers ingenting.

Noen timer senere begynte det å ta seg opp med murringer, og de ble mer og mer regelmessige, med 5-6 minutter i mellom. Avlyste valgvaken, og gikk opp til pappa for å få pizza i stedet. Han kjørte meg til Ullevål hvor jeg ble undersøkt med CTG. Heller ikke der ville de sjekke modning påpass tidlig, på grunn av infeksjonsfaren. Stadig vondere rier, men alt bra med baby i magen. Satt opp til ny kontroll på dagen etterpå, 24 timer etter vannavgang. Dro hjem til mamma for å ikke være alene, men fikk ikke sove på grunn av riene. I 4-tiden var jeg på do, og da var bindet blitt gulaktig med lett grønnskjær, så da var det ny telefon til Ullevål, og beskjed om å komme inn med en gang. Lykken er å ha en mor som er jordmor. Da vi kom til fødemottak ble jeg undersøkt - 2cm, men ganske umoden cervix. Fikk fødestue og ble flytta opp klokka 6. CTG var heldigvis fin hele veien, men jeg ble skuffa da jeg skjønte at badekar utgikk. Fikk formidlet til jordmor at jeg ønsket epidural så snart de mente det var modent nok.

Fra i 8tiden ble riene mye dårligere, og var nede i ca en hvert 10.minutt. Da fikk jeg riktignok sove litt, men progresjonen stoppa jo opp. 10.30 ble jeg undersøkt igjen, denne gang av lege. Det var latterlig vondt! 3cm, fremdeles noe tykk livmorhals. Fostervannet var lite pent i farge, og jeg fikk derfor Misodel for igangsetting. Det skulle ta 3-5 timer før riene var gode nok. Den datt ut en gang, etter en time, men ble satt tilbake. I 15-tiden tok det seg for alvor opp, med regelmessige, kraftige rier, og da jeg ble undersøkt var cervix endelig avflata så jeg kunne få epidural! Anestesilegen kom forholdsvis fort, men epiduralen satt ikke skikkelig - jeg ble bare smertelindra ordentlig i høyre side. Mye styr frem og tilbake, først med forsøk på boluser mens jeg lå på venstre side (blodtrykksfall, oppkast og følelse av å sveve rundt i rommet...), trekke tilbake slangen litt, før de ga opp og la hele greia på nytt. Jeg fikk sove litt i mellom slagene, men ble nok snytt for ganske mange timers hvile her. Rundt 20.00 var det blitt 5cm åpning, og riene tok skikkelig tak med bare 2-3 minutter i mellom. De neste fem timene er bare grøt i hodet, jeg duppa nok litt av og til, men var mest våken og pusta meg gjennom det hele. I 1-2tiden hadde jeg endelig full åpning, men babyen lå høyt, og det ble hengt opp drypp. 04.15 fikk jeg endelig lov til å begynne å trykke, med beskjed om at de etter en time ville vurdere å legge vakuum. Jeg trykka alt jeg hadde, og fikk masse skryt for å være flink til å slappe av mellom riene. Vel, vel, selv opplevde jeg egentlig at jeg ikke engang prøvde å slappe av, men at jeg nærmest besvimte mellom dem. Korte, tette rier, som ikke var spesielt effektive, han flytta seg veldig sakte nedover.

I ettertid har jeg fått vite hvor dårlig CTG lillemann hadde de siste 10 minuttene. Jeg er glad jeg hadde en så trygg, erfaren og rolig jordmor, som lot meg jobbe gjennom uten at det ble lagt sugekopp. Etter 1 time og 20 minutter trykking kom han endelig! Han var slapp og blå det første minuttet, men fikk igjen fargen fort, og etter bare 2 minutter på brystet mitt lå han og gapte etter pupp. En skikkelig sprek liten fyr! Vi gråt alle sammen, både jeg, foreldrene mine og søsteren min, og midt i alle tårene og lettelsen klarte hjernen min likevel å komme på at jeg ville at søsteren min skulle få klippe navlesnora. Jeg klarte meg med bare en liten grad 2 rift baktil, som ble sydd med noen få sting. I dag, på dag 3, svir det en del fremdeles, men tatt i betraktning føler jeg meg i storform. Jeg kan gå uten å svime av igjen, og alle kroppsfunksjoner fungerer (nesten, i går måtte jeg veldig tisse, men skulle bare hente noe først - og da tissa jeg på meg... Lærte at knipemusklene ikke er helt med enda).

Vi (mamma var med) lå to netter på barselhotellet, men så ingen grunn til å være der lenger. Ok standard, antar jeg, men det er lettere å være hjemme på eget bad og i egen seng. Nå ligger lille Syver og sover i babynestet sitt ved siden av meg på sofaen, etter en lang natt med mye amming. Han sover veldig lite alene, og vil stort sett bare sove når han får ligge på puppen. Nå har jeg endelig fått skikkelig melk, og håper at det skal gjøre det lettere, jeg tror han har vært veldig sulten det siste halvannet døgnet. Han er en stor gutt, 4045g og 51cm, og hadde gått ned 300g i vekt på dag 2. Nå satser vi på at det snur. Han suger i allefall skikkelig, og jeg har enn så lenge pupper det er lett for ham å få tak i. Ikke er de blitt såre av all suginga heller, så jeg er optimist og håper det skal fortsette å gå lett.

Det føles helt surrealistisk det her, å sitte med en liten baby som bare nettopp var på innsiden av magen. Han er så vakker, og jeg er så stolt og lykkelig! At det går an å bli så knytta til et annet menneske så fort... Barseltårene sitter løst!

Vis vedlegget 232577

Min lille Syver <3
For en fin historie! Selve fødselen din minner meg veldig om min første fødsel. Trykket også i over 1 time fordi hun lå så høyt, og mellom riene følte jeg også at jeg nærmest var i svime. Veldig deilig å være ferdig regner jeg med;)
 
  • Liker
Reactions: TKW
Åååh, endelig har du han hos deg! Så utrolig søt[emoji7] må bare legge til hvor tøff jeg synes du er, som valgte å gå gjennom dette "alene"! Virkelig kult gjort![emoji8]
 
Back
Topp