Føler behovet for å lufte noen tanker jeg har, etter at jeg fikk mistanken om at jeg er gravid igjen, bekreftet tidlig i dag tidlig. Jeg tror terminen blir bare et par dager etter min første fyller 2 år. Og det er her disse følelsene og tankene oppfører seg så rart. Vi har bare sånn halvveis prøvd å bli gravid én måned (dvs. droppet prevensjon, men ikke gått inn for å treffe nøyaktig eggløsningen osv.) og jeg bør jo bare være overlykkelig over at det klaffet på første forsøk. Men så har jeg en følelse av at dette går så raskt. Selv om det er nesten 16 mnd siden forrige ble født, så er det jo ikke sååå lenge siden? Det føles så overveldende å skulle gå gjennom et nytt svangerskap, fødsel og babytid allerede, bare. Og jeg vet jo at mange har mye kortere tid mellom ungene, det bare føles sånn for meg.. Samtidig er jeg både glad og stolt over å være gravid igjen, det er rart og mystisk å tenke på at det vokser en liten spire inni der, særlig siden jeg ikke foreløpig kjenner noen symptom. Og jeg var nok ikke helt forberedt på at det skulle skje, selv om jeg selvfølgelig er oppegående nok til å skjønne at det kunne skje.
Ææ, jeg blir litt sprø av dette! Hva tenker dere med barn fra før? Kanskje dere var litt mer forberedt og forhåpningsfulle enn meg? Er dere bare superhappy? I så fall kan dere kanskje si det også, så kanskje mine tanker blir litt mindre forvirrende også, etter hvert?
Ææ, jeg blir litt sprø av dette! Hva tenker dere med barn fra før? Kanskje dere var litt mer forberedt og forhåpningsfulle enn meg? Er dere bare superhappy? I så fall kan dere kanskje si det også, så kanskje mine tanker blir litt mindre forvirrende også, etter hvert?