Vurderer å gå fra samboer..

mammatilenliten

Flørter med forumet
Hei.
Jeg har nå kommet til det punktet at jeg vurderer å gå fra samboer. Vi har to felles barn på 3 og 5 år, vært sammen i ti år. Etter minste mann kom til verden har det vært to tøffe år med mye frustrasjon. Jeg har egentlig mistet alle følelser jeg hadde for han. Jeg har jobbet hardt med meg selv og vårt forhold i ett år nå slik at det skal bli bedre. Uten hell. Han har ikke villet dratt i parterapi når jeg har foreslått det. Det største problemet er at jeg ikke føler at han anerkjenner det jeg gjør og hvor mye ansvar jeg har hjemme. Og at vi har to helt forskjellige virkelighets oppfatninger, vet ikke om det er jeg eller mannen som har feil. Mannen jobber turnus hvor han er borte på jobb en uke og hjemme en uke. Så mye faller naturligvis på meg da. Men han bidrar en del når han er hjemme. Men ikke like mye som meg. Vi jobber begge 100%. Han fårstår ikke min behov får egentid når han er hjemme, det å kunne besøke venninner gå ut å spise gjør jeg sjeldent.
Jeg vet ikke om jeg klarer å gå ifra han, det å ikke vite hvordan jeg skal klare meg økonomisk og det å ha delt omsorg gjør meg redd og usikker. Jeg eier ingenting, huset kjøpte han når vi hadde vært sammen i fem år, han ville ikke at jeg skulle stå i papirene. Jeg fatter ikke at jeg har vært så idiot å gått med på det. Jeg har ikke betalt på selve lånet. Men strøm, tv og Internett, mat og oppussing har jeg betalt får. Har akkurat solgt min bil. De bilene vi har nå står i hans navn. Så jeg står på bar bakke ved et eventuelt samlivsbrudd. Jeg vet jeg burde prøve å fortsette i forholdet men jeg tror ikke jeg klarer å ha det slik lengere. Noen som har hatt det slik og greid å redde forholdet? Det å vite at jeg skal ødelegge familien vår ødelegger meg helt.
 
Hvorfor skal du bli i et forhold som helt tydelig ikke er bra for deg?
Du ødelegger ikke familien, du reparerer deg selv, og det er viktigere enn den kunstige drømmen om kjernefamilien som alle "må" ha.
Ja, det blir tøft en periode, men du kommer til å klare deg fint.
Ungene får det bedre også, når mamma har det bra. Du er et forbilde for dem også, og må vise at alle fortjener å være med noen som gjør dem lykkelige, og at det går an å være lykkelig alene.

Dette høres ikke ut som en mann som vil inkludere deg helt i livet sitt, ei heller engasjere seg i deres liv, og det trenger du ikke!
Du trenger å huske at du klarte deg selv før han kom inn i bildet, og at du vil klare deg selv uten ham også.
Du vil etter all sannsynlighet få barnebidrag av ham, og du har jo (tilsynelatende) ikke noe lån på hverken bil eller hus, så et lån for å kjøpe nytt vil ikke være like vanskelig å få. Ja, det er tøft alene, men du får til dette.
Kanskje må du leie en periode, kanskje bo lite, spare mye, men du gjør det i det minste på egne ben. :)

Jeg synes du skal snakke med Familievernkontoret og en advokat om hvordan du best skal gå frem, også gå fra ham.
 
Huff så lei situasjon. Enig i at du nok klarer det hvis du velger å gå. Men du må finne ut hva du vil.
Slik du beskriver han, høres han litt egoistisk ut. Dette med at huset står på han, ja det er jo klsssisk da, regner med at lånet står på ham også da. Nå vet jeg ikke hvor gammel du er, men er du ung kommer du til å ha lang tid til å finansiere egen bolig, det kommer du sikkert til å klare. Kanskje får du hjelp av foreldrene dine med kausjon?
Det vil nok og være lurt å vurdere nettverket ditt, kan du bosette deg i nærheten av noen som vil kunne hjelpe deg litt med praktiske ting?
 
Hva med å reise bort en uke når han er hjemme. Så kan han gjøre alt med hus og barn hjemme selv. Kanskje han da forstår hvor mye jobb du faktisk gjør.
 
Hei.
Jeg har nå kommet til det punktet at jeg vurderer å gå fra samboer. Vi har to felles barn på 3 og 5 år, vært sammen i ti år. Etter minste mann kom til verden har det vært to tøffe år med mye frustrasjon. Jeg har egentlig mistet alle følelser jeg hadde for han. Jeg har jobbet hardt med meg selv og vårt forhold i ett år nå slik at det skal bli bedre. Uten hell. Han har ikke villet dratt i parterapi når jeg har foreslått det. Det største problemet er at jeg ikke føler at han anerkjenner det jeg gjør og hvor mye ansvar jeg har hjemme. Og at vi har to helt forskjellige virkelighets oppfatninger, vet ikke om det er jeg eller mannen som har feil. Mannen jobber turnus hvor han er borte på jobb en uke og hjemme en uke. Så mye faller naturligvis på meg da. Men han bidrar en del når han er hjemme. Men ikke like mye som meg. Vi jobber begge 100%. Han fårstår ikke min behov får egentid når han er hjemme, det å kunne besøke venninner gå ut å spise gjør jeg sjeldent.
Jeg vet ikke om jeg klarer å gå ifra han, det å ikke vite hvordan jeg skal klare meg økonomisk og det å ha delt omsorg gjør meg redd og usikker. Jeg eier ingenting, huset kjøpte han når vi hadde vært sammen i fem år, han ville ikke at jeg skulle stå i papirene. Jeg fatter ikke at jeg har vært så idiot å gått med på det. Jeg har ikke betalt på selve lånet. Men strøm, tv og Internett, mat og oppussing har jeg betalt får. Har akkurat solgt min bil. De bilene vi har nå står i hans navn. Så jeg står på bar bakke ved et eventuelt samlivsbrudd. Jeg vet jeg burde prøve å fortsette i forholdet men jeg tror ikke jeg klarer å ha det slik lengere. Noen som har hatt det slik og greid å redde forholdet? Det å vite at jeg skal ødelegge familien vår ødelegger meg helt.

OK, her er det behov for å rydde i det økonomiske. Står bilene i han navn? Har du betalt på lånet til disse bilene? I så fall, kan du dokumentere dette? Om du har dokumentasjon på at du betaler lånet på bilene, så har du rettmessig krav på en andel av bilene, uansett hvem sitt navn de står på. Men her er det behov for at du faktisk kan bevise dette. Det samme gjelder bolig. Har du betalt for oppussing? Kan du dokumentere dette? I så fall har du rettmessig krav på en andel av boligen tilsvarende det du har betalt inn i boligen. Men det må du kunne bevise med eks. kvitteringer for kjøp gjort med ditt bankkort, overføringer til hans konto eller andre dokumenter som beviser at du har bidratt økonomisk.

Har du bidratt til at han har kunnet jobbe skift? Det høres sånn ut. Om du kan bevise at DU har jobbet "gratis" som barnepasser for å muliggjøre hans karriere, så kan dette også brukes som argument i et oppgjør. Men dette trenger du advokathjelp til, ellers er du prisgitt at han er en redelig type.

Har du noen som helst kontrakt med han på noe? Avtale om betalinger eller noe? Her gjelder det å ha alt dokumentert. Jeg mistenker at du har "gått i fella" som veldig mange kvinner gjør, og ikke har mulighet til å dokumentere noe. Men la meg da spørre: om du ikke har betalt på lån til huset, og forhåpentligvis ikke betalt for lån til en bil som ikke står i ditt navn (+ du solgte nylig din egen bil, så her burde du vel ha litt egenkapital?), har du satt av penger på sparekonto/BSU?

Om du ikke har betalt husleie som sådann, så burde du i teorien ha penger til overs hver måned som ellers ville ha blitt brukt på bolig/boliglån. Hvor er disse pengene? Har du klart å spare deg opp en fin egenkapital, så ville jeg råde deg til å kjøpe et eget sted å bo, og bare flytte ut. Det at du har bodd i et hus så og så lenge, uten å betale på det, gir deg ingen rettigheter til huset i form av å bli kjøpt ut. Du har jo ikke kjøpt deg inn (minus penger brukt på oppussing, men det skal du klare å bevise i klartekst før det er noe vits å gå til sak på det + at det skal dreie seg om en betydelig sum ellers blir det spist opp i advokatutgifter).

Gå på nett og søk frem hvor mye du kan få i barnebidrag. Dette finnes det kalkulatorer for, slik at du får et visst begrep om hvor mye det blir. Avhengig av inntekten din, kan det også hende at du har krav på fri rettshjelp.

Du skal ihvertfall ikke tenke at du ikke har råd til å gå fra han. Slik det høres ut, vil din økonomiske situasjon trolig bedres om du går fra han, ettersom han virker opptatt av å eie alt og at du bare skal bidra til hans økonomiske vinning. Hans jobbsituasjon ville trolig heller ikke vært mulig om han ikke hadde deg til å passe barna, så igjen hjelper du bare han med å tjene penger her, mens du selv ikke får like fin økonomisk gevinst. Så med andre ord vil du trolig ha en litt tøff oppstart, men din økonomiske situasjon vil nok bedres av å ikke bli "tappet" av denne mannen. Ta en tur til banken og sjekk hvilken låneevne du har. 100% jobb og noe egenkapital gjør ofte at man får lån til en helt OK bolig, med mindre du bor i en av de dyreste byene i landet. I så tilfelle, undersøk mulighetene for å flytte ut av byen og pendle inn. Og husk at om du kjøper noe som er litt for lite og litt langt unna, så betyr ikke det at du må bor der resten av livet. Hus kan selges, så når du får økonomien mer på beina, vil du kunne oppgradere.

Om du er i tvil om du skal forlate han, så start allerede idag med å dokumentere dine utgifter og hvor pengene dine går. IKKE betal mer enn din halvpart av strøm, mat, kommunale avgifter osv. Ikke betal ned på billån. Er ikke bilen i ditt navn skal du egentlig bare værre glad, for biler er tapsprosjekter økonomisk. Men du skal ikke betale på lånet om du ikke eier bilen, betal kun halvparten av forsikringen og for drivstoff osv. Og om du ikke har egenkapital nå, så begynn å spare. Ettersom du ikke betaler på huslån/leie, MÅ du kunne sette av penger hver måned til å kjøpe egen bolig. Minst 5000 hver måned, da dette er minimum av hva du må betale om du kjøper eget hus/leier. Så dette må du være i stand til å sette av hver måned. Om det ikke går, så må du se på utgiftene dine og kutte ned. Aller helst ville jeg anbefalt deg å sette av 10 000 kr hver måned, da et stor hus ofte vil koste rundt dette i månedlige avdrag. Du må kunne være i stand til å legge av pr måned så mye som du vil måtte betale på et lån i fremtiden. Så bruk denne tiden til å legge opp egenkapital, og så flytt ut når du får kjøpt ditt eget.
 
Back
Topp