mammatilenliten
Flørter med forumet
Hei.
Jeg har nå kommet til det punktet at jeg vurderer å gå fra samboer. Vi har to felles barn på 3 og 5 år, vært sammen i ti år. Etter minste mann kom til verden har det vært to tøffe år med mye frustrasjon. Jeg har egentlig mistet alle følelser jeg hadde for han. Jeg har jobbet hardt med meg selv og vårt forhold i ett år nå slik at det skal bli bedre. Uten hell. Han har ikke villet dratt i parterapi når jeg har foreslått det. Det største problemet er at jeg ikke føler at han anerkjenner det jeg gjør og hvor mye ansvar jeg har hjemme. Og at vi har to helt forskjellige virkelighets oppfatninger, vet ikke om det er jeg eller mannen som har feil. Mannen jobber turnus hvor han er borte på jobb en uke og hjemme en uke. Så mye faller naturligvis på meg da. Men han bidrar en del når han er hjemme. Men ikke like mye som meg. Vi jobber begge 100%. Han fårstår ikke min behov får egentid når han er hjemme, det å kunne besøke venninner gå ut å spise gjør jeg sjeldent.
Jeg vet ikke om jeg klarer å gå ifra han, det å ikke vite hvordan jeg skal klare meg økonomisk og det å ha delt omsorg gjør meg redd og usikker. Jeg eier ingenting, huset kjøpte han når vi hadde vært sammen i fem år, han ville ikke at jeg skulle stå i papirene. Jeg fatter ikke at jeg har vært så idiot å gått med på det. Jeg har ikke betalt på selve lånet. Men strøm, tv og Internett, mat og oppussing har jeg betalt får. Har akkurat solgt min bil. De bilene vi har nå står i hans navn. Så jeg står på bar bakke ved et eventuelt samlivsbrudd. Jeg vet jeg burde prøve å fortsette i forholdet men jeg tror ikke jeg klarer å ha det slik lengere. Noen som har hatt det slik og greid å redde forholdet? Det å vite at jeg skal ødelegge familien vår ødelegger meg helt.
Jeg har nå kommet til det punktet at jeg vurderer å gå fra samboer. Vi har to felles barn på 3 og 5 år, vært sammen i ti år. Etter minste mann kom til verden har det vært to tøffe år med mye frustrasjon. Jeg har egentlig mistet alle følelser jeg hadde for han. Jeg har jobbet hardt med meg selv og vårt forhold i ett år nå slik at det skal bli bedre. Uten hell. Han har ikke villet dratt i parterapi når jeg har foreslått det. Det største problemet er at jeg ikke føler at han anerkjenner det jeg gjør og hvor mye ansvar jeg har hjemme. Og at vi har to helt forskjellige virkelighets oppfatninger, vet ikke om det er jeg eller mannen som har feil. Mannen jobber turnus hvor han er borte på jobb en uke og hjemme en uke. Så mye faller naturligvis på meg da. Men han bidrar en del når han er hjemme. Men ikke like mye som meg. Vi jobber begge 100%. Han fårstår ikke min behov får egentid når han er hjemme, det å kunne besøke venninner gå ut å spise gjør jeg sjeldent.
Jeg vet ikke om jeg klarer å gå ifra han, det å ikke vite hvordan jeg skal klare meg økonomisk og det å ha delt omsorg gjør meg redd og usikker. Jeg eier ingenting, huset kjøpte han når vi hadde vært sammen i fem år, han ville ikke at jeg skulle stå i papirene. Jeg fatter ikke at jeg har vært så idiot å gått med på det. Jeg har ikke betalt på selve lånet. Men strøm, tv og Internett, mat og oppussing har jeg betalt får. Har akkurat solgt min bil. De bilene vi har nå står i hans navn. Så jeg står på bar bakke ved et eventuelt samlivsbrudd. Jeg vet jeg burde prøve å fortsette i forholdet men jeg tror ikke jeg klarer å ha det slik lengere. Noen som har hatt det slik og greid å redde forholdet? Det å vite at jeg skal ødelegge familien vår ødelegger meg helt.