Vurderer å avlyse hele bryllupet :/

*lmk88*

*lmk88*

Glad i forumet
Jeg får meg ikke selv til å spørre pappa om han vil føre meg opp... Hatt en del problemer de siste årene med han. Eller lite kontakt og ubehagelig situasjoner.. Nå får jeg vite at hvis han ikke blir spørt om å føre meg opp, så kommer han ikke i bryllupet :S
Hvorfor skal jeg ha en sperre mot å spørre han?
Er det pga alt som har skjedd mellom meg og han de siste årene?
Nå føler jeg meg presset til å spørre :/

Hater alt akkurat nå!
 
Tenk å være så egoistisk på DIN dag. Han får bare finne seg i det du velger.
Det er DU og din mann som gifter dere, det er dere som bestemmer.
Å få føre noen til alteret skal være en ære, ikke et krav. Det er faktisk noe man bør fortjene, mener jeg. Det holder ikke med kun blodsbånd hvis man har et dårlig forhold. Er ikke du komfortabel med det, så burde du heller ikke føle deg presset til å spørre han.

Vil han ikke komme, så får jo det være hans sak. Og kanskje er det bedre det, enn at han kommer og er sur?

Nå vet jeg ingenting om deres situasjon, men om dere har et dårlig forhold nå, så kan han vel ikke alvorlig talt tro at det blir bedre av å true deg til å la han følge deg opp?
Hvis han er interessert i et bedre forhold til deg, er dette feil fremgangsmåte.

Ikke avlys bryllupet ditt bare fordi noen andre er sure og korttenkte. Dette er noe dere to gjør for deres del, ikke for all verdens foreldre/tanter/onkler/bestemødre/andre som måtte finne på å legge seg oppi hvordan dere gjør det.

 
Var er det du ønsker?

Dersom du ikke ønsker at han skal følge deg opp, så skal han heller ikke gjøre det.
Husk dette er DERES dag.
Dersom han er så egoistisk at han ikke vil komme dersom han ikke får følge deg opp, er det HANS problem, IKKE DERES.

 
Jeg vil jo at han skal føre meg opp. Men grunnet tidligere hendelser så får jeg ikke ordene utav munnen min.. Møter han kanskje annenhver mnd; Når han handler i butikken jeg jobber i... Har også en stemor som bryr seg litt vel mye. Og jeg er ikke den som sier ifra. Jeg bare sitter stille borti en krok...
Og han vil tydeligvis føre meg opp, men jeg MÅ spørre.. Han ville sett på det som en ære om han ble spørt. Men hvorfor da ikke komme hvis jeg ikke spør? Mange tanker som svirrer rundt i hodet mitt nå :/
 
Huff, er ikke noe greit når det blir så mye drama rundt ting... Vet så altfor godt hvordan du har det, og hvor sårt det er når det blir sånn. Sender deg en stor klem og håper det ordner seg for deg.
 

*lmk88* skrev:
Jeg vil jo at han skal føre meg opp. Men grunnet tidligere hendelser så får jeg ikke ordene utav munnen min.. Møter han kanskje annenhver mnd; Når han handler i butikken jeg jobber i... Har også en stemor som bryr seg litt vel mye. Og jeg er ikke den som sier ifra. Jeg bare sitter stille borti en krok...
Og han vil tydeligvis føre meg opp, men jeg MÅ spørre.. Han ville sett på det som en ære om han ble spørt. Men hvorfor da ikke komme hvis jeg ikke spør? Mange tanker som svirrer rundt i hodet mitt nå :/
Hvis du ønsker å gå sammen med ham til alters så synes jeg du skal hoppe i det og spørre! Det blir bedre etterpå! Og jo før du gjør det jo mindre tid blir det til å gå og gruble enn om du drøyer det ut.

Be ham på kaffe, kanskje gå på kafe? Eller hva som nå blir mest naturlig for dere to.

Men det er jo uansett ganske ubehøvlet å si det han sa da, hvis han sa det slik ordrett. Du har kanskje bare hørt det via noen andre? Tenk om han bare sa at det ikke blir like kjekt å komme dersom du ikke spør ham? Og det er det jo lov å føle. Men å si at en ikke kommer på grunn av noe sånt er ganske frekt. Likevel, så har han jo følelser og forventninger han også og nå vet du at han virkelig ønsker å vise at han er faren din og føre deg til alters og at han vil føle seg oversett dersom noen andre (enn kanskje mannen din) går sammen med deg.

 
Når jeg fikk vite at han ikke kommer hvis jeg ikke spør, det hjalp enda mindre :/
Vet at det egentlig skal være ett enkelt spørsmål å spørre....Med tanke på at det er 3,5 uke til bryllupet så begynner jeg å få ganske dårlig tid ja.
Jeg og han har ALDRI snakka om følelser, hva vi mener om ting.. Jeg har fått en klem av han i hele mitt liv. Føler meg ikke verdsatt. Han har aldri besøkt meg her jeg bor nå. Bodd her i 4,5år.. Men han er faren min uansett hva som skjer, selvom han ikke ter som en far :S
Blir lei meg av å tenke på det :(
 
Det er selvfølgelig ikke greit at han presser og truer deg, men om du egentlig ønsker at han skal føre deg til alters, og ellers ikke har markert hva du synes om forholdet deres (du skriver at du ikke er typen som sier i fra), så er kanskje ikke bryllupet (som dere alltid har tenkt skal være slik at han fører deg?) dagen å markere din holdning? Kanskje bare være storsinnet og se forbi trusselen hans om ikke å komme, kanskje kan det at han får føre deg til alters bli en felles opplevelse som binder dere tettere sammen og som løser spenningen som er mellom dere?

Hvis ikke du vil han skal føre deg, så kan du bare si til han at du og din mann ikke ønsker denne tradisjonen. I 2011 er det vel like vanlig at far ikke fører bruden til sin ektemann. Det er gammeldags....

Uansett, - din dag, du bestemmer. Ikke la deg presse til noe du ikke vil. Ingen bør ha slik makt over deg. Kommer han ikke, da er det først og fremst hans tap
 

Jeg føler veldig det samme, den gangen jeg skal gifte meg vil jeg heller at lillebror skal følge meg opp enn pappa føler han har sviktet meg for mange ganger men vet det blir leven uansett...

det er ikke lett!!

 
Han sier hele tiden til min søster at han vil ha mer kontakt med meg.. Er det min oppgave å ha mer kontakt med han? Det er sikkert bare jeg som har ett rart syn på ting.. Virker sånn... Han sier at jeg også må spørre face to face :/ Kommer jo ikke til å se han før bryllupet(hvis han kommer)...
 

Lissyjane skrev:
Kan hende han har sagt det fordi at han er stresset og redd for at du ikke vil be han føre deg opp gulvet. Hvorfor ikke sende han et brev i stedet? Skriv akkurat det du føler og at du gjerne vil at dere skal få et godt forhold før bryllupet. Håper virkelig det ordner seg og at du får en helt fantastisk dag :)

Brev er ikke bra nok for han tydeligvis... Jeg får snurre hodet godt ikveld og se hva jeg finner ut :/
 
Jeg er enig med Lissy. Skriv et brev om hva du føler, at du vil at han også må ta initiativ til kontakt, osv.

Og avslutte med om han vil komme på besøk en dag/ta en kaffe eller noe sånt?

 

*lmk88* skrev:
Når jeg fikk vite at han ikke kommer hvis jeg ikke spør, det hjalp enda mindre :/


Jeg hadde ikke invitert ham etter å hørt det der. Hvem er han som skal kreve noe som helst av deg? Han får jo være glad han blir invitert, og så skal han sette krav i tillegg? Hah!

Sorry, men har et superanstrengt forhold til min egen familie og hadde noen gitt meg et ultimatum på den måten hadde jeg DRETI i hele personen!
 
Det viktigste er at du gjør det du føler er riktig for deg. Å gjøre ting av plikt eller press er aldri sunt.

Ditt forhold til din far minner meg om mitt til min mor (som jeg ikke har snakket med på over to år). Jeg har lenge trudd på at jeg atter skal forsøke å gjøre ting bedre, ta initiativ og forsøke å forandre ting til det bedre, men har nå innsett at det er selvutslettende.
Hvis hun ønsker kontakt, skal jeg møte henne på det og fortelle henne hva jeg trenger av vårt forhold.
Jeg har ingen behov for overfladisk kontakt med henne. Hun har aldri vært noen bra mor for meg, og jeg kan ikke forandre det faktum.

Slike tøffe saker er faktisk en sorgprosess som bør bearbeides. Ta et valg med hjertet ditt, og ikke tenk at du skylder noen noe. Vil DU ha kontakt med din far, så go for it, men kladre ikke deg selv om det ikke går som du ønsker.

Ønsker deg alt godt, inkludert et finfint bryllup fylt av ekte glede! emoticon
 
Nå kan jeg bare skrive hva jeg ville gjort utifra det jeg har lest :) Litt vanskelig å sette seg inn i situasjonen når jeg ikke kjenner deg eller vet hvordan du reagerer på ting :)

Men iallefall... Jeg ville bare gitt blanke i  hva noen sier til meg hva han sa.. en fjær kan fort bli til 5 høns.
Jeg stoler kun på hva folk sier direkte til meg om ting (hvis du skjønner meg) Det er fort gjort å misforstå når man ikke hører tonefall, ser ansiktsutrykk og kroppspråk.

Jeg hadde spurt; "Det hadde vært fint om du ville følge meg til alters"
enkelt og greit, så får dere ta det derfra.
Noen får være den voksne og strekke ut en hånd. Bare så synd at en pappa oppfører seg på den måten. Det skal ikke være sånn.. men uansett. Jeg har opplevd noe av det samme med ei venninne.. men tilslutt viste det seg at faren hennes ikke visste hvordan han skulle snakke med dattera.. og trodde at dette var måten å komme nær henne på.. ved å stenge henne ute og gi henne ultimatum om alt. Trua til og med å ta livet sitt.
De har det iallefall fint nå :)

Håper det ordner seg.. :)
 
Jeg og pappa hadde ett godt forhold før stemora mi kom inn i bildet. Da ble alt snudd på hodet..
Blir gråtkvalt av å tenke på det :(
 
Slik jeg ser det, har du kun en ting å gjøre.
Ta telefonen og ring ham.
Enten tar du det på telefonen, eller så spør du han om han blir med å tar en kaffe en dag slik at du får pratet med ham uten at hans nye kjæreste/samboer/kone er i nærheten at deg eller han.
 
Det er ditt bryllup, din og din manns. Hva ønsker du deg på DIN dag? Vil du ha faren din der? Vil DU, at han skal føre deg opp? Ikke la deg presse til noe som du ikke blir fornøyd med, for dette skal være på deres (din og din manns) premisser! Du kan jo evt gå opp alene eller så kan du og din framtidige mann gå opp sammen. :) Synes faren din er egoistisk og barnslig rett og slett.
 
bare et spm... har han sagt han ikke kommer hvis du ikke spørr eller har noen andre sagt det? virker i innlegget som at det er noen som har sagt det for han og da ville vel jeg ikke stolt helt på det.
Hvis du vil at han skal føre deg opp så synes jeg du skal spørre, men bare hvis det er det du vil. Det er din dag og det må andre bare respektere :-)
 
Det kan jo hende han ikke vil komme fordi det blir tungt og leit for han å se noen andre føre deg opp til alters, når det er hans oppgave liksom? Om du ønsker at han skal gjøre det, så må du spørre han rett ut. Kanskje dere har godt av å gjøre denne tingen sammen, kanskje dere kommer litt nærmere hvaerandre etterpå og har litt lettere for å snakke om ting? Mannfolk er jo generelt dårlig på å snakke om følelser, og spesielt far/ datter forholdet kan være vanskelig, fordi faren ofte synes at mamman er mye flinkere til sånne ting, og dermed lar han moren ta seg av den biten og føler seg kanskje litt uttafor...

Jeg ville nok ringt han og sagt noe sånt som at "selv om vi har hatt det litt vanskelig innimellom, så håper jeg likevel du vil gi meg bort på bryllupsdagen min"

Uansett hva du bestemmer deg for, så er det DIN dag, husk det. Du bestemmer. Og hvis folk ikke liker dine beslutninger og ikke vil komme, så er det jo deres problem.

Lykke til!
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp