Vond følelse etter foreldresamtale

Littleflowertyul

Første møte med forumet
Jeg har ei jente på 2 1/2 år som jeg var på foreldresamtale for forrige uke. Men den følelsen jeg sitter igjen med er litt delt. Det var mye positivt å høre om henne, mye skryt for samarbeid med bhg osv.

Men de merker seg veldig at hun er stresset i bhg som de sier, virker nesten litt anspent. Hun finner ikke roen inne (ute elsker hun å være å slapper godt av). Men inne bryter hun ofte inn i lek, kan rive ned og ødelegge det andre lager, ikke ro til å sitte å tegne osv. Hjemme har vi ikke denne «problematikken», her kan hun sitte å tegne lenge og kose seg med det.

De skryter av at hun er språklig sterk men at selve uttalen ikke på optimal på alt.

de påpekte også at hun ikke er intr i å kle på seg selv osv, hun vil ikke gå glipp av noe og være der det skjer.

situasjonen er den at det siste halvåret har jeg vært veldig syk å var innlagt på sykehus i 4 mnd, de mnd var hun ikke i bhg fordi det ble for langt unna og det fungerte dårlig. Det var bedre for henne å se meg hver dag, men det ble en oppriving i hverdagen.

Bør jeg være bekymret?
Å er det noen som har gode råd/tips til barn som er stresset/anspent og som har en baggasje med seg etter dette halvåret med turbulens.
 
Jeg har ikke vært i akkurat denne situasjonen selv, men tenker at ting nok går seg til. Min er også veldig i farta inne i barnehagen, og det er jo egentlig de som jobber der som skal hjelpe henne å konsentrere seg :)
Så jeg mener, det er ikke barnet det er noe galt med. Det skjer sikkert mye utvikling for henne mentalt nå også, og da trenger man i perioder mer støtte for å konsentrere seg om én ting når det skjer mye rundt.
Når hun river ned eller bryter andres lek, trenger hun veiledning til hvordan hun kan komme inn og være med. Tenker at barnehagen burde ha lagt frem dette annerledes for deg, det er slik jeg som pedagog her ser der utfra det du skriver ikke noe stort problem med barnet ditt, og de burde ha fokuset på å snakke med deg om hvordan du tror at hun best kan hjelpes inn i barnehagehverdagen igjen, fremfor at du sitter igjen med en følelse av at noe er "galt" med barnet ditt.

Samtidig vet jeg jo at man som mor ønsker å høre at alt er normalt og bra, og at man fort kan bli bekymra og stressa over det som ikke er helt i orden. Prøv å liste opp alt det positive de sa om jenta di, så du ikke glemmer det også. Skriv det gjerne opp.

At hun ikke er interessert i å kle på seg, er heller ikke hennes problem, det er at hun trenger mer støtte til å vise hvordan hun kan gjøre det. Om min ikke vil/klarer kle på seg tar jeg hendene hans og leder han inn i på/avkledningsbevegelsene og så tar han over selv. Hvis dere kler på henne mye hjemme, er det ikke så rart om hun er ute av vanene med å kle av og på i bhg, så dere kan godt ha fokus på dette hjemme fremover. Dersom hun allerede kler mye av og på selv hjemme, kan dere vise i bhg hvordan dere hjelper henne i gang med dette :)

Ellers ville jeg tenkt på at dere observerer henne hjemme med tanke på det barnehagen har påpekt. Dersom dere bygger tårn sammen hjemme, så ikke la henne rive ned når hun vil. Oppfør deg slik som barn ville ha reagert hjemme, men med voksen innsikt såklart. Med det mener jeg at hun ikke kan få ta en leke du har, hun må vente på tur, akkurat som i barnehagen. Øv dere på leken igjen om hun har vært mye med voksne den siste tiden og ikke er inne den flyten som er i barnehagen. Det betyr altså at dere må være like interessert i lekene og leken som det andre barn er, med alt det innebærer av at hun ikke kan rive ned mens du bygger, eller ta det du har ut av hendene dine.
Min har ikke søsken enda, så vi gjør sånn mye hjemme sånn at han jobber med å dele og respektere den andres lek.

Vi hadde en periode der han slo og dytta mye i bhg, og da måtte jeg være veldig nøye her hjemme. Når han dasker til meg synes jo ikke jeg det er vondt, men om jeg ikke reagerer på det, blir det sånn han tror det er greit å gjøre mot de andre i barnehagen. Så jeg måtte kommunisere tydelig at jeg ble lei meg av at han slo meg, og at han måtte si unnskyld. Det bedret seg heldigvis etter en tid, og se jobbet mye med dette i barnehage også såklart.


Ønsker deg lykke til og håper dere finner en løsning. Og avtal gjerne et nytt møte med ped leder om du finner noe som kan hjelpe jenta deres inn i hverdagen igjen. Det er jo dere som kjenner henne aller best :)
 
Jeg har ikke vært i akkurat denne situasjonen selv, men tenker at ting nok går seg til. Min er også veldig i farta inne i barnehagen, og det er jo egentlig de som jobber der som skal hjelpe henne å konsentrere seg :)
Så jeg mener, det er ikke barnet det er noe galt med. Det skjer sikkert mye utvikling for henne mentalt nå også, og da trenger man i perioder mer støtte for å konsentrere seg om én ting når det skjer mye rundt.
Når hun river ned eller bryter andres lek, trenger hun veiledning til hvordan hun kan komme inn og være med. Tenker at barnehagen burde ha lagt frem dette annerledes for deg, det er slik jeg som pedagog her ser der utfra det du skriver ikke noe stort problem med barnet ditt, og de burde ha fokuset på å snakke med deg om hvordan du tror at hun best kan hjelpes inn i barnehagehverdagen igjen, fremfor at du sitter igjen med en følelse av at noe er "galt" med barnet ditt.

Samtidig vet jeg jo at man som mor ønsker å høre at alt er normalt og bra, og at man fort kan bli bekymra og stressa over det som ikke er helt i orden. Prøv å liste opp alt det positive de sa om jenta di, så du ikke glemmer det også. Skriv det gjerne opp.

At hun ikke er interessert i å kle på seg, er heller ikke hennes problem, det er at hun trenger mer støtte til å vise hvordan hun kan gjøre det. Om min ikke vil/klarer kle på seg tar jeg hendene hans og leder han inn i på/avkledningsbevegelsene og så tar han over selv. Hvis dere kler på henne mye hjemme, er det ikke så rart om hun er ute av vanene med å kle av og på i bhg, så dere kan godt ha fokus på dette hjemme fremover. Dersom hun allerede kler mye av og på selv hjemme, kan dere vise i bhg hvordan dere hjelper henne i gang med dette :)

Ellers ville jeg tenkt på at dere observerer henne hjemme med tanke på det barnehagen har påpekt. Dersom dere bygger tårn sammen hjemme, så ikke la henne rive ned når hun vil. Oppfør deg slik som barn ville ha reagert hjemme, men med voksen innsikt såklart. Med det mener jeg at hun ikke kan få ta en leke du har, hun må vente på tur, akkurat som i barnehagen. Øv dere på leken igjen om hun har vært mye med voksne den siste tiden og ikke er inne den flyten som er i barnehagen. Det betyr altså at dere må være like interessert i lekene og leken som det andre barn er, med alt det innebærer av at hun ikke kan rive ned mens du bygger, eller ta det du har ut av hendene dine.
Min har ikke søsken enda, så vi gjør sånn mye hjemme sånn at han jobber med å dele og respektere den andres lek.

Vi hadde en periode der han slo og dytta mye i bhg, og da måtte jeg være veldig nøye her hjemme. Når han dasker til meg synes jo ikke jeg det er vondt, men om jeg ikke reagerer på det, blir det sånn han tror det er greit å gjøre mot de andre i barnehagen. Så jeg måtte kommunisere tydelig at jeg ble lei meg av at han slo meg, og at han måtte si unnskyld. Det bedret seg heldigvis etter en tid, og se jobbet mye med dette i barnehage også såklart.


Ønsker deg lykke til og håper dere finner en løsning. Og avtal gjerne et nytt møte med ped leder om du finner noe som kan hjelpe jenta deres inn i hverdagen igjen. Det er jo dere som kjenner henne aller best :)

DETTE! Signerer med stor S.

Vet du, veivalsa - vi tenker så likt på mye, nesten litt skremmende - og derfor har jeg lagt godt merke til deg ☺️❤️
 
Du skulle jobbet med min sønn veivalsa. Fått mye stygt fra bhg men bhg ble satt på plass av ppt. De fikk klar beskjed om at det var de som ikke strakk til og ppt ville ha en ekstra pedagog på den avdelingen, men det var ikke noe bhg ville.

Til ts så er jeg helt enig med veivalsa.
 
Back
Topp