Vise ordentlig glede over svangerskapet

budeie79

budeie79

Blir kjent med forumet
Julibarna2014
Sliter med å vise glede over ungen som kommer.
Den er allerede elsket, men ettersom han ikke var påtenkt litt engang, så klarer jeg ikke tenke på annet enn de jeg går forbi i køa.
Svigerinne har prøvd i flere år, søskenbarn til typen fikk hjelp, ei anna venninne drar til danmark titt og ofte for hjelp, enda to blir ikke gravide.
Her er jeg, snart 25 uker på vei, gleder meg, men føler meg som den store, stygge ulven :( Jeg og barnefaren startet å date jula 2012.
Lyst å juble ut på face, men vil ikke såre noen:(
Måtte bare få det ut, og ja... Omtanke tas imot med takk:)

Jubler heller litt her:)

JEG SKAL BLI MAMMA <3<3<3 Om ca 15 uker så kommer en liten pjokk... JAAAAAAAAAA. Lykke <3
 
Syns bare du skal juble jeg. Vi slet lenge.. Og selv om det var litt vondt når andre rundt annonserte graviditet var jeg like glad på deres vegne hver gang. :)


Venter ei lita jente ❤️
 
Man kan ikke tenke slik. Det er ikke din feil at de andre ikke blir gravide, og de fleste normale personer evner å glede seg over andres lykke.
Jeg har et stesøskenbarn som mistet sitt barn i 8. mnd i fjor, og det er helt fryktelig for dem, men jeg kan ikke la være å legge ut små oppdateringer pga deres situasjon. Det ville jo gjort situasjonen deres enda verre, at den skulle legge en demper på alt som har med babyer å gjøre i flere år framover.
 
Skjønner godt situasjonen din :) Har heller ikke hatt problemer med å få barn men tenker jo på de som strever med det. Men synes ikke du skal holde inne på dine følelser for det, må være lov å vise dem :)


Sent from my iPhone using BV Forum
 
Jeg tror de vil reagere mer på at du "ikke gleder deg" over det, enn at du gjør det. Tillat deg selv og nyte og glede deg, så kan de få lov å glede seg med deg :0)


Sent from my iPhone using BV Forum
 
Jeg skjønner deg veldig godt. Jeg har ei venninne som har opptrådt litt rart siden jeg ble gravid. Hun ønsker seg familie og barn, og jeg er den tredje venninnen nå på kort tid (noen mndr) som får barn. Hun har ikke sagt noe, men det er i grunn det verste. På besøk her for noen mndr siden nevnte hun ikke bebien el gravdititeten i det hele tatt. Hun spurte hvordan jeg hadde det. Og dumme meg sa det som det var ..at det var tøft å være alene osv. Da fikk jeg bare tilbake at jeg ikke var i en unik situasjon. Nå 2 mndr etter harjeg kun fått en sms der hun spør hvordan det går. Jeg har svart og spurt henne tilbake. Men noe svar på min sms får jeg ikke.

Vår felles venninne sa ganske tidlig i min graviditet at denne venninnen vil komme til å få det tøft som eneste barnløse og at jeg nok vil merke det. Jeg syns det er dårlig gjort. Hun har da klart å glede seg over barna til de andre venninnene. Så hvorfor skal det være så vanskelig å glede seg på mine vegne? Fordi jeg er den siste i rekka? Jeg har i 14 år prøvd å få barn og sett at de rundt meg får barn etter barn etter barn. Jeg har gledet meg over dem, selv om det også har gjort vondt. Det har vært 2 forskjellige følelser. Jeg har hatt vondt fordi jeg ikke fikk drømmen min oppfylt. Og jeg har hatt glede av andres gleder. Klart at noen dager har vært tøffere enn andre og at jeg har hatt behov for å skåne meg litt. At det blir for heavy og sårt og at jeg ikke har klart å møte småbarn når hele kroppen er på sammenbruddets rand og i dyp sorg og savn etter nettopp en liten en.

Jeg har vent meg til det og sakte tilvent meg å omgås barn tross min egen sorg. Jeg har hatt turer på bad/toalett. Grått litt, tørket tårene, kommet ut igjen. Ingen har merket noe.

Det jeg prøver å si er at deres sorg over barnløshet er en dyp sorg som er veldig vond. Den har ingenting med deg å gjøre.

De kommer til å glede seg over å få barn den dagen det skjer. Hvorfor skal ikke du glede deg over å bære frem et lite liv?Jeg syns det er dårlig gjort om du ikke får føle på din egen glede pga de andres situasjon.

Hun venninnen min tror jeg trenger litt tid. Og jeg tenker gi henne det. Men tar hun kontakt igjen, så kommer jeg til å forholde meg til henne som jeg gjør til alle andre. Jeg tror det er verre for oss begge om jeg holder igjen og opptrer som ikke-gravid.

Nei, gled deg over den lykken du er i nå. Dette klarer du så bra så .God klem :smiley-angelic003
 
Last edited:
Syntes du bare skal nyte det så godt du kan jeg! :) Jeg sliter også veldig med å glede meg over graviditeten innimellom, men det er av helt andre grunner enn det du skriver her. Men jeg skjønner veldig godt hvordan du har det, og at man blir litt "redd" for å si høyt at man gleder seg.

Min familie var støttende da jeg fortalte at jeg er gravid, men det har dessverre vært mye baksnakking og sårende kommentarer. Min farmor f.eks. er utrolig flau og vil ikke prate om det, verken med meg, familien eller sine venner. Det er jo skammelig å bli gravid med en fra utlandet tydeligvis. Det var helt krise at jeg fortalte en venninne av farmor som jeg møtte på butikken at jeg var gravid, for da kom ALLE til å få vite det.
Så da føler jeg at jeg ikke kan si at JEG gleder meg.

Så jeg sier til deg som jeg sier til hele slekten min, og meg selv nesten daglig: Det kommer en baby inn i livet vårt enten vi vil eller ikke, så det er bare å fokusere på det! Om noen uker er det ingen som kommer til å tenke på noe annet enn den fantastiske, nye verdensborgeren vi har satt til verden uansett! (Og meningen til familie og venner blir uviktige;))
 
skjønner deg godt!

jeg fortalte en venninne av meg tidlig når vi var gravide! vi begynte prøvingen tilfeldig samtidig faktisk , og snakket en del om dette, hvor spennende det var osv!

når jeg fant ut st jeg var gravid, så fortalte jeg det til henne rundt uke 5, og da var hun glad på våre vegne :) men etterhvert så kom det frem at de nettopp hadde mistet, og hatt mye komplikasjoner etterpå, og vært lenge innlagt på sykehus.. pga alle komplikasjonene, og at hun bare har en eggstokk og tidligere har hatt kreft, så fraråder legene på det sterkeste at hun blir gravid..

syns det er veldig vanskelig! når vi snakkes, så spør hun jo om hvordan det går og er glad for at det går bra, men merker det stikker litt dypt hos henne -hun kunne vært 1,5mnd lengre enn meg.. og da blir jeg litt reservert, og det blir til at jeg raskt skifter tema, for jeg vil ikke såre henne med å snakke for mye om babyen og svangerskap :/

Sent from my GT-I9070 using BV Forum mobile app
 
Har vært herlig å bare gå rundt å stråle litt, lagt ut 2 statuser på face som er blitt godt mottatt:) Så takk for gode råd, men snakker minst om det med hu som har prøvd i flere år. Kun på hennes spørsmål:)


Mamma til 2 firbeinte allerede;-)
 
Gleden kommer uansett når du får et vidunderbarn på magen etter fødsel:) mors innstinktet kan sitte langt inne, men det er der:)

Sent from my GT-N7000 using BV Forum mobile app
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp