Ville du se fosteret eller ikke?

[Elisabelle]

1. Jeg skal avbryte svangerskapet pga. kromosomfeil. Vil da være så vidt passert 16 uker. Dere andre som har opplevd dette, valgte dere å se og holde fosteret, angrer dere på valget og evt. hvorfor/hvorfor ikke?

Jeg tror ikke jeg ønsker å se fosteret, tror sorgen vil bli mye større da, siden jeg allerede har distansert meg fra det etter at de fant fortykket nakkefold. Men er redd for å "velge feil" og angre etterpå.

2. Lurer også på hva dere valgte for fosteret etter aborten. Valgte dere anonym minnelund eller at fosteret ble håndtert som annet organisk materiale? Angrer dere på valget og evt. hvorfor/hvorfor ikke?

Jeg tror jeg ønsker at det håndteres som biologisk materiale, fordi jeg synes det blir vanskelig å forholde seg til at mitt barn ligger på en gravlund jeg sjelden/aldri vil ha mulighet til å besøke. Og jeg synes det blir så vondt å tenke på at hun/han skal ligge i en helt upersonlig "massegrav". Da vil jeg heller at fosteret bare skal "bli borte". :-(

Synspunkter/erfaringer?

 

[Vanillaflower]

1. Jeg skal avbryte svangerskapet pga. kromosomfeil. Vil da være så vidt passert 16 uker. Dere andre som har opplevd dette, valgte dere å se og holde fosteret, angrer dere på valget og evt. hvorfor/hvorfor ikke?

Jeg tror ikke jeg ønsker å se fosteret, tror sorgen vil bli mye større da, siden jeg allerede har distansert meg fra det etter at de fant fortykket nakkefold. Men er redd for å "velge feil" og angre etterpå

2. Lurer også på hva dere valgte for fosteret etter aborten. Valgte dere anonym minnelund eller at fosteret ble håndtert som annet organisk materiale? Angrer dere på valget og evt. hvorfor/hvorfor ikke?

Jeg tror jeg ønsker at det håndteres som biologisk materiale, fordi jeg synes det blir vanskelig å forholde seg til at mitt barn ligger på en gravlund jeg sjelden/aldri vil ha mulighet til å besøke. Og jeg synes det blir så vondt å tenke på at hun/han skal ligge i en helt upersonlig "massegrav". Da vil jeg heller at fosteret bare skal "bli borte". :-(

Synspunkter/erfaringer?

Hei og så synd å høre at dere skal gjennom dette Når skal du inn å gjøre det? Jeg fikk selv en datter i uke 21 rett før jul.

1) Jeg var selv skeptisk til om jeg ville se, nå etterpå angrer jeg bare på at jeg ikke så henne mer, holdt henne ennå mer. Føler den lille tiden vi fikk ikke er nok. og innen hun kom ut, "gledet" jeg meg til å få skulle se og holde henne. Har aldri hørt om noen som har angret på å sett den lille, men mange som angrer på at dem ikke gjorde det. Det kommer til å være megavondt der og da, men samtidig en viktig sten i prosessen senere for å gå videre.

2) Vi fikk anonym minnelund, liker faktisk tanken på at hun ligger sammen med flere andre små barn som ikke fikk vokse opp. dette fikk i alle fall vi beskjed om at dem gjør uansett, tror ikke dem sender foster i søppel som organisk materiale.

Det kommer til å bli knalltøft og svært hardt og brutalt i starten, men du kommer til å komme videre etterhvert

 

[Elisabelle]

Hei og så synd å høre at dere skal gjennom dette Når skal du inn å gjøre det? Jeg fikk selv en datter i uke 21 rett før jul.

1) Jeg var selv skeptisk til om jeg ville se, nå etterpå angrer jeg bare på at jeg ikke så henne mer, holdt henne ennå mer. Føler den lille tiden vi fikk ikke er nok. og innen hun kom ut, "gledet" jeg meg til å få skulle se og holde henne. Har aldri hørt om noen som har angret på å sett den lille, men mange som angrer på at dem ikke gjorde det. Det kommer til å være megavondt der og da, men samtidig en viktig sten i prosessen senere for å gå videre.

2) Vi fikk anonym minnelund, liker faktisk tanken på at hun ligger sammen med flere andre små barn som ikke fikk vokse opp. dette fikk i alle fall vi beskjed om at dem gjør uansett, tror ikke dem sender foster i søppel som organisk materiale.

Det kommer til å bli knalltøft og svært hardt og brutalt i starten, men du kommer til å komme videre etterhvert

Jeg har ikke fått dato enda, men det blir ca. om to uker...? Veldig lei meg... :-(
Men takk for fint svar! <3

 

[Vanillaflower]

Jeg har ikke fått dato enda, men det blir ca. om to uker...? Veldig lei meg... :-(
Men takk for fint svar! <3

Bare hyggelig, ja forstår godt du er lei deg Bare spør om du lurer på noe rundt fødsel og slikt.
Om du egentlig vil få det gjort, bør du forhøre deg om å få gjort det, blir verre og verre jo flere uker på vei du er
Men forstår om du trenger tid å fordøye dette først

 

[SloppyJane]

Mistet vår lille gutt i uke 16. Ønsket å se han selv om noen av de på gyn mente han ikke var noe fin. Han var perfekt
Mannen hadde ikke noe behov.
I Skien tar de bilde av alle slik at hvis du ikke vil se der og da har du mulighet senere. Bildet blir lagt med journalen din på sykehuset
Jeg fikk bildet tilsendt etterpå også, elendig kvalitet - så enda mer glad for at jeg valgte å se han.
Vi valgte minnelund nær sykehuset. Har aldri vært der, men vet iallfall at han ikke er alene. Jeg vurderte også å legge han ned hos pappan min, men orket ikke å spørre broren min hva han mente om det så vi gjorde det sånn. Det er en avgjørelse jeg har det helt greit med 2,5 år etterpå

 

[Veivalsa]

1. Jeg skal avbryte svangerskapet pga. kromosomfeil. Vil da være så vidt passert 16 uker. Dere andre som har opplevd dette, valgte dere å se og holde fosteret, angrer dere på valget og evt. hvorfor/hvorfor ikke?

Jeg tror ikke jeg ønsker å se fosteret, tror sorgen vil bli mye større da, siden jeg allerede har distansert meg fra det etter at de fant fortykket nakkefold. Men er redd for å "velge feil" og angre etterpå.

2. Lurer også på hva dere valgte for fosteret etter aborten. Valgte dere anonym minnelund eller at fosteret ble håndtert som annet organisk materiale? Angrer dere på valget og evt. hvorfor/hvorfor ikke?

Jeg tror jeg ønsker at det håndteres som biologisk materiale, fordi jeg synes det blir vanskelig å forholde seg til at mitt barn ligger på en gravlund jeg sjelden/aldri vil ha mulighet til å besøke. Og jeg synes det blir så vondt å tenke på at hun/han skal ligge i en helt upersonlig "massegrav". Da vil jeg heller at fosteret bare skal "bli borte". :-(

Synspunkter/erfaringer?

Så trist å høre om dette

Jeg vil snakke rett fra hjertet nå utfra mine opplevelser. Jeg trodde jeg beskyttet meg, tok avstand fra babyen, ikke knyttet meg de siste ukene før min ble født da jeg visste at vi ville miste henne - det stemte ikke. Når jeg hadde født ut mitt eget lille barn er var det mitt barn, så vel som en levende baby

Å la være å se babyen, holde den, la være å ta bilder, synge en siste nattasang for barnet - alle disse tingene gjør at du ikke slipper sorgen til og skyver den til side. Men jeg skjønner så godt at det er tungt og at det er så tungt at man ønsker å få alt med babyen vekk sånn at livet kan bli bra igjen. Det er så vondt at man ikke vil gå inn i smerten, og tenker at å distansere seg vil gjøre at man ikke kjenner så vondt.

Det jeg angrer på etter å ha mistet babyen var at jeg ikke holdt henne mer, tok flere bilder, gjorde mer ut av minnesermonien (selv om den ble veldig fin og intim). De jeg kjenner som valgte å ikke se, ikke holde, ikke ta bilder - angrer i dag, men for noen er det også rett. Jeg trodde jeg ikke ville ha henne på brystet rett etter fødsel, men da hun ble født kjentes ingenting mer naturlig og det var godt å ha henne der mens hun enda var varm. Denne tiden før hun måtte i kjøleskap var veldig spesiell.

Men, du kan velge å la jordmor se babyen først la henne beskrive babyen for deg, og kanskje bare vise en liten fot eller hånd først. Veldig mange babyer som fødes etter svangerskapsavbrudd ser helt ut som en liten minibaby. Like fullkommen og vakker som en nyfødt, fullbåren baby - bare mindre.
Fantasien er ofte mer dramatisk enn virkeligheten, så det er også et argument for å se babyen. Ellers vil du kanskje alltid lure på hvordan babyen din så ut.

Å ta et farvel med babyen, kanskje se og holde den enda så ekstremt smertefullt det kjennes, er for mange en hjelp i sorgprosessen.

Når det gjelder begravelse, tenker jeg anonym minnelund kan være fint. Da vil barnet på et tidspunkt begraves sammen med andre små babyer, mener urnenedsettelser skjer noen ganger i året og at babyene kremeres. Da trenger du ikke kjenne noe press for å besøke graven eller stelle pent der, men du har et sted hvor du vet at hun er og du kan dra dit om du skulle ønske det en dag. Jeg har mange ganger ønsket at vi valgte dette og tanken om babyene ligger der sammen er fin synes jeg. Det pyntes der fra kirken og mange foreldre som legger ned små ting, så de jeg har sett har jeg ikke tenkt på som upersonlige, selv om det ikke er som en navnet grav med stein.

Vi valgte kremering og askespredning på havet. Mange ganger har jeg savnet en konkret minnelund eller grav å gå til, men jeg har samtidig forsonet meg med valget vårt og at dette kjentes rett ut for oss da vi valgte det. Nå er hun jo på et vis sammen med meg hele tiden i naturen, tenker jeg.


Sender deg en stor klem

 

[Elisabelle]

Så trist å høre om dette

Jeg vil snakke rett fra hjertet nå utfra mine opplevelser. Jeg trodde jeg beskyttet meg, tok avstand fra babyen, ikke knyttet meg de siste ukene før min ble født da jeg visste at vi ville miste henne - det stemte ikke. Når jeg hadde født ut mitt eget lille barn er var det mitt barn, så vel som en levende baby

Å la være å se babyen, holde den, la være å ta bilder, synge en siste nattasang for barnet - alle disse tingene gjør at du ikke slipper sorgen til og skyver den til side. Men jeg skjønner så godt at det er tungt og at det er så tungt at man ønsker å få alt med babyen vekk sånn at livet kan bli bra igjen. Det er så vondt at man ikke vil gå inn i smerten, og tenker at å distansere seg vil gjøre at man ikke kjenner så vondt.

Det jeg angrer på etter å ha mistet babyen var at jeg ikke holdt henne mer, tok flere bilder, gjorde mer ut av minnesermonien (selv om den ble veldig fin og intim). De jeg kjenner som valgte å ikke se, ikke holde, ikke ta bilder - angrer i dag, men for noen er det også rett. Jeg trodde jeg ikke ville ha henne på brystet rett etter fødsel, men da hun ble født kjentes ingenting mer naturlig og det var godt å ha henne der mens hun enda var varm. Denne tiden før hun måtte i kjøleskap var veldig spesiell.

Men, du kan velge å la jordmor se babyen først la henne beskrive babyen for deg, og kanskje bare vise en liten fot eller hånd først. Veldig mange babyer som fødes etter svangerskapsavbrudd ser helt ut som en liten minibaby. Like fullkommen og vakker som en nyfødt, fullbåren baby - bare mindre.
Fantasien er ofte mer dramatisk enn virkeligheten, så det er også et argument for å se babyen. Ellers vil du kanskje alltid lure på hvordan babyen din så ut.

Å ta et farvel med babyen, kanskje se og holde den enda så ekstremt smertefullt det kjennes, er for mange en hjelp i sorgprosessen.

Når det gjelder begravelse, tenker jeg anonym minnelund kan være fint. Da vil barnet på et tidspunkt begraves sammen med andre små babyer, mener urnenedsettelser skjer noen ganger i året og at babyene kremeres. Da trenger du ikke kjenne noe press for å besøke graven eller stelle pent der, men du har et sted hvor du vet at hun er og du kan dra dit om du skulle ønske det en dag. Jeg har mange ganger ønsket at vi valgte dette og tanken om babyene ligger der sammen er fin synes jeg. Det pyntes der fra kirken og mange foreldre som legger ned små ting, så de jeg har sett har jeg ikke tenkt på som upersonlige, selv om det ikke er som en navnet grav med stein.

Vi valgte kremering og askespredning på havet. Mange ganger har jeg savnet en konkret minnelund eller grav å gå til, men jeg har samtidig forsonet meg med valget vårt og at dette kjentes rett ut for oss da vi valgte det. Nå er hun jo på et vis sammen med meg hele tiden i naturen, tenker jeg.


Sender deg en stor klem

Kan jeg spørre hvor langt du var på vei? Og kan jeg spørre om fødselen var som en vanlig fødsel? Føder man barnet ut i senga eller i hva?

Både godt og vondt å lese det du skriver. Snart deler vi den vonde delen av historien, men dine positive erfaringer med å se og holde babyen gjør at jeg må gå noen ekstra runder med meg selv.

Jeg ser også fordelene med en minnelund.

Takk for deling av alle tanker og erfaringer!

Håper alt har gått godt med deg!

 

[Veivalsa]

Kan jeg spørre hvor langt du var på vei? Og kan jeg spørre om fødselen var som en vanlig fødsel? Føder man barnet ut i senga eller i hva?

Både godt og vondt å lese det du skriver. Snart deler vi den vonde delen av historien, men dine positive erfaringer med å se og holde babyen gjør at jeg må gå noen ekstra runder med meg selv.

Jeg ser også fordelene med en minnelund.

Takk for deling av alle tanker og erfaringer!

Håper alt har gått godt med deg!

Jeg var kommet til uke 27. Babyen hadde vokst dårlig pga morkakesvikt, så hun var bare litt over 300gr (skulle vært 1kg i den uka) så ifht vekt var hun vel rundt 22-23 uker.

For min del var det som en fødsel. Jeg fikk beskjed om at jeg kunne føde barnet over do i et bekken og synes ikke noe særlig om den løsningen så jeg fødte henne i senga. Hun kom litt plutselig så jordmor sto litt unna og jeg tok imot henne selv
Har født i ettertid og smertene var like, men du kan få masse smertestillende ved en dødfødsel/senabort. Fikk noen morfinsprøyter i låret som hadde en viss effekt og ville spurt på epidural om det hadde tatt lenger tid. Men å få babyen ut gikk raskere enn fødsel med større baby, så på det punktet var det lettere. Trengte ikke vente helt til full åpning og presset bare lett for å få babyen ut.

Kjenn etter hva som er riktig for deg, tenker jeg er viktig. Kanskje kjennes det helt rett ut ikke å se babyen, eller du kjenner at du vil se den likevel.

Sykehusene pleier å ta avtrykk av hender og føtter som man kan ta vare på som et lite minne om man vil. Så vil man ikke ha bilder er det et fint alternativ. Jeg synes det var fint å strikke et lite teppe å legge rundt babyen, men igjen, betyr ikke at noe lignene vil være riktig for deg

Det har allerede gått litt over 3 år siden vi mistet vår lille jente, og vi har nå en gutt på litt over 2 år, så vi har vært veldig heldige som raskt ble gravide og hadde et komplikasjonsfritt svangerskap som ledet til levende baby

 

[Nordlys2018]

Nå har jeg ikke hatt senabort, men har hatt en selvvalgt abort og ønsker å gi en stemme til «oss som distanserer oss fra sorgen». Alle er forskjellige og det finnes ingen fasit. Som ovenfor ser vi mange eksempler på de som følte behov både for å se, røre, føle, minnes.

Jeg følte aldri behov for å se, røre, føle eller minnes *etter* at jeg hadde tatt valget om å avslutte. Da var det mye enklere å gå gjennom «fødselen» (i et bekken over sykehusdoen) og bare gå ut og la sykehuset undersøke om aborten var ferdig. Dro hjem og var lettet. Har aldri hatt noen sorg over måten det ble gjort på, fulgte mitt hjerte og har aldri angret. For noen av oss (vet ikke om det gjelder TS!!) er distanse riktig, og en god følelse. Vi sørger oss ferdig, forsoner oss og blir kun bragt i ustabilitet om vi må involvere oss for mye i vanskelige følelser. Har aldri ønsket å se døde familiemedlemmer heller. Sånn er man bare.

Hør på hjertet og sjela di, den vil gi deg den rette vegen <3

 

[Elisabelle]

Nå har jeg ikke hatt senabort, men har hatt en selvvalgt abort og ønsker å gi en stemme til «oss som distanserer oss fra sorgen». Alle er forskjellige og det finnes ingen fasit. Som ovenfor ser vi mange eksempler på de som følte behov både for å se, røre, føle, minnes.

Jeg følte aldri behov for å se, røre, føle eller minnes *etter* at jeg hadde tatt valget om å avslutte. Da var det mye enklere å gå gjennom «fødselen» (i et bekken over sykehusdoen) og bare gå ut og la sykehuset undersøke om aborten var ferdig. Dro hjem og var lettet. Har aldri hatt noen sorg over måten det ble gjort på, fulgte mitt hjerte og har aldri angret. For noen av oss (vet ikke om det gjelder TS!!) er distanse riktig, og en god følelse. Vi sørger oss ferdig, forsoner oss og blir kun bragt i ustabilitet om vi må involvere oss for mye i vanskelige følelser. Har aldri ønsket å se døde familiemedlemmer heller. Sånn er man bare.

Hør på hjertet og sjela di, den vil gi deg den rette vegen <3

Jeg føler faktisk at din setme er viktig, så veldig takknemlig for at du deler! Det er let å føle seg som kald og hjerteløs, midt i gjengen av ale som gjerne vil se og holde.

Jeg har jo bearbeidet «tapet» en stund og allerede distansert meg fra fosteret i stor grad (dessverre), allerede «sørget» og felt noen tårer, så føler ikke egentlig at jeg har noe behov for å se og holde det og «ta farvel». Synes rett og slett det blir litt for mye av det gode. For meg er det ikke en baby enda. Det er fortsatt en abort, ikke en dødfødsel. Da hadde jeg sikkert følt litt annerledes om det.

Setter pris på alle kommentarer i denne tråden, det var for å ha et best mulig vurderingsgrunnlag at jeg startet den, men setter selvsagt spesielt pris på å høre at akurat du har vært tilfreds med valget ditt i ettertid, ettersom det pr. nå er mest sannsynlig det samme som jeg vil velge selv.

Kjener meg veldig igjen i noe avd et siste du skriver: Vi sørger oss ferdig, forsoner oss og blir kun bragt i ustabilitet om vi må involvere oss for mye i vanskelige følelser. Har aldri ønsket å se døde familiemedlemmer heller.


Så takk!

 

[mymy]

Hei
Vi hadde senabort for straks 5 uker siden i uke 15. Standeren er at det blir en annomny minnelunde når man er forbi uke 12. Vi valgte det men vi kommer nok aldri til å besøke stedet Jeg personlig er ikke en som liker graver. Mer et tiltak. Men var mer riktig for meg med en minnelunde enn biologisk avfall. Kremering er det uansett. Men for meg føler jeg den lille er behandlet mer verdig med minnelunde enn biologisk avfall i litt hode.

Vi hadde ikke bestemt oss for om vi ville se den lille eller ikke. Det valget ble tatt i situasjonen personlig synes jeg det er vanskelig la vær å ikke se når man nettopp har "født" i et bekken i do på sykehuset. Så vi så den lille. Ikke et vakkert syn der den lå i skålen. Holdt ikke eller noe slikt men var fasinerende se den lille tiltross for en av de ytre missdaneelsene en kunne se. Gjorde godt å se for min del og gjorde på måte situasjonen lettere å akseptere og. Vi hadde t18 og missdaneelser på vår.

Jeg hadde og distansert meg på forhånd og ville bare bli ferdig med prosessen. Grått mest før aborten enn etter men har kjent på sorgen men skyver den vekk.
Etterpå angrer jeg ikke på å ha sett den lille.

Dere er de eneste som vet hva som er riktig for dere. Vi alle takler sorg forskjellig og har forskjellige behov. Ta det litt som det kommer. Når det skjer vet du selv hva som er riktig!
Sender deg mange gode tanker!

 

[Vanillaflower]

Vil jo og variere hvor langt man er på vei, om livet var over for mange uker siden i en MA eller store vekstavvik, store skader på foster.
De som kom ut i uke 21, var i alle fall 1 jente på nesten 500 gram, 25 cm lang og 28 cm i omkrets.
Det var som en vanlig fødsel i smerte og rier, gikk bare noe raskere. (igangsatt morgen og født innen kvelden.
Barn fra uke 23 har kunne leve, så hun var 100% utseendemessing fin, bare veldig syk på innsiden.

Om jeg hadde født i uke 12-14 tror jeg ikke jeg hadde ville se for å være ærlig.

Må bare vurdere det som er rett for seg selv

 

[Veivalsa]

Vil jo og variere hvor langt man er på vei, om livet var over for mange uker siden i en MA eller store vekstavvik, store skader på foster.
De som kom ut i uke 21, var i alle fall 1 jente på nesten 500 gram, 25 cm lang og 28 cm i omkrets.
Det var som en vanlig fødsel i smerte og rier, gikk bare noe raskere. (igangsatt morgen og født innen kvelden.
Barn fra uke 23 har kunne leve, så hun var 100% utseendemessing fin, bare veldig syk på innsiden.

Om jeg hadde født i uke 12-14 tror jeg ikke jeg hadde ville se for å være ærlig.

Må bare vurdere det som er rett for seg selv

Er enig i dette
Kjenn etter hva som blir rett i øyeblikket, ts.
Jeg hadde en SA i uke 13 hvor lille hadde vært død noen uker. Det var ikke som en fødsel, utenom at smerten var som fødsel, men det inkluderte mye blod. Kjente da den lille kom ut, og ville da ikke se. Det har alltid kjentes greit ut. Men visste da at spiren ville være dekket i blod og preget av å ha vært død en tid. Det var jo forsåvidt hjemme også så den lille ble skyld ned i do. Høres jo helt sprøtt ut, men hjemme har man ikke så mange andre muligheter. Det er rart å tenke på men også helt greit.

 

[Elisabelle]

Mistet vår lille gutt i uke 16. Ønsket å se han selv om noen av de på gyn mente han ikke var noe fin. Han var perfekt
Mannen hadde ikke noe behov.
I Skien tar de bilde av alle slik at hvis du ikke vil se der og da har du mulighet senere. Bildet blir lagt med journalen din på sykehuset
Jeg fikk bildet tilsendt etterpå også, elendig kvalitet - så enda mer glad for at jeg valgte å se han.
Vi valgte minnelund nær sykehuset. Har aldri vært der, men vet iallfall at han ikke er alene. Jeg vurderte også å legge han ned hos pappan min, men orket ikke å spørre broren min hva han mente om det så vi gjorde det sånn. Det er en avgjørelse jeg har det helt greit med 2,5 år etterpå

Sa de at han ikke var noe fin?? Skjønner at enkelte kanskje bør forberedes på hvilket syn som møter dem, men hva med å fortelle nøkternt HVA de kommer til å se? Går det an å si at fosteret ikke er FINT??? For en grusom ting å si! For deg som mor er han selvsagt uansett fin!!!

 

[Elisabelle]

Er enig i dette
Kjenn etter hva som blir rett i øyeblikket, ts.
Jeg hadde en SA i uke 13 hvor lille hadde vært død noen uker. Det var ikke som en fødsel, utenom at smerten var som fødsel, men det inkluderte mye blod. Kjente da den lille kom ut, og ville da ikke se. Det har alltid kjentes greit ut. Men visste da at spiren ville være dekket i blod og preget av å ha vært død en tid. Det var jo forsåvidt hjemme også så den lille ble skyld ned i do. Høres jo helt sprøtt ut, men hjemme har man ikke så mange andre muligheter. Det er rart å tenke på men også helt greit.

Ja, det er jo sånn det ofte blir, dessverre. Mistet selv i uke 10 for åtte år siden. Det gikk i do, og før jeg rakk å få summet meg, hadde jeg trukket ned.

Enig i at det er sprøtt, men hadde samtidig vært sprøtt å fiske opp et 10 uker ganmel abortert foster opp av do, om du skjønner. Det var naturens gang. Jeg har heldigvis fått friske, fine barn etter det. Håper det samme gjelder for deg!

 

[Veivalsa]

Ja, det er jo sånn det ofte blir, dessverre. Mistet selv i uke 10 for åtte år siden. Det gikk i do, og før jeg rakk å få summet meg, hadde jeg trukket ned.

Enig i at det er sprøtt, men hadde samtidig vært sprøtt å fiske opp et 10 uker ganmel abortert foster opp av do, om du skjønner. Det var naturens gang. Jeg har heldigvis fått friske, fine barn etter det. Håper det samme gjelder for deg!

Ja, helt urolig absurd alt rundt den situasjonen må jeg si.
Har heldigvis fått en livat og levende sønn etter vi mistet

 

[Elisabelle]

Ja, helt urolig absurd alt rundt den situasjonen må jeg si.
Har heldigvis fått en livat og levende sønn etter vi mistet

Ååååh, unner deg så veldig!

 

[Veivalsa]

Ååååh, unner deg så veldig!

Håper dere opplever det samme så snart som mulig

 

[Tinkalinka]

Vi var gjennom det samme på Rikshospitalet for et drøyt halvår siden, i uke 16. Jeg tenkte på forhånd at jeg ikke ville se og begynte å distansere meg når avgjørelsen til slutt var tatt. Både legene og jordmødrene vi snakket ned anbefalte å se fordi det var en del av sorgprosessen, men jeg bestemte meg ikke før fødselen var unnagjort. Jordmor ordnet babyen etter fødselen og fortalte oss om hvordan han så ut, at han var liten, men ferdig. Jeg endte med å se. Først en liten fot, så to ben og til slutt hele babyen. Det var ikke noe skummelt ved det, og i ettertid er jeg veldig glad for at jeg gjorde det. Jeg hadde behov for å si unnskyld til han pga at det var vi som tok den endelige avgjørelsen, og jeg syntes det ble en fin stund. Holdt ikke pga han var så liten og skjør, men holdt bekkenet han lå i som var dekket fint til av en liten hvit duk. Han var bitteliten, men helt ferdig og så ut som en baby. Gjør det som føles riktig for deg og dere der og da Vi opplevde fantastisk støtte og omsorg av alle på riksen, og jeg håper du får samme opplevelse. Vi har en minnelund like ved der vi bor og valgte å legge han der. Det er ikke en barneminnelund, men via et begravelsesbyrå fikk vi ordnet så han likevel kunne ligge der. Det er en vond prosess, og jeg tenker stadig på det, men tiden er heldigvis en god venn.