All ære til de som velger å beholde, og som tar utfordringene som følger det å ha et utviklingshemmet barn. Jeg og kjæresten er enige om at vi i utgangspunktet ikke ville beholdt. Vi allerede har en sønn, og det vil være to år mellom nr 1 og nr 2. Jeg har to venner med søsken som har downs, og de forteller om en slitsom og frustrerende hverdag, hvor det syke barnet alltid er i fokus. Selvfølgelig blir man like glad i barnet, uansett. Men jeg ville blitt så lei meg og redd for fremtiden til barnet. Vil han/hun noen sinne kunne snakke, spise selv, bli selvstendig, oppleve å finne kjærligheten osv osv. Downs gir mye større sjans for å bli deprimert, få kreft og hjertesykdommer, og mange andre alvorlige sykdommer. Jeg ville vært så bekymret hele tiden. Det ville ikke vært bra for noen. Jeg tror ikke jeg kunne taklet den hverdagen rett og slett. Vi har lyst på tre barn, ganske tett. Dette fordi barna skal kunne ha glede i å ha jevnaldrende søsken, og også for å bli ferdig med småbarnsperioden mens vi fremdeles er unge. Det er koselig med små barn og babytida, men det er slitsomt også. Jeg har ikke lyst til å være småbarnsforelder i mer enn seks-syv år. Et utviklingshemmet barn blir kanskje ikke mer enn 6 måneder, 2 år eller fem år i hodet. Kanskje blir barnet ganske selvstendig og oppegående, men det kan en ikke vite. Den uvissheten blir for tung for meg. I dyreverden blir syke avkom utstøtt, fordi de vil ikke komme til å klare seg. Det er selvfølgelig helt forferdelig og hjerteskjærende, men også ganske logisk. Selvfølgelig høres det primitivt ut å sammenligne, siden det finnes medisiner og et helsevesen som skal støtte og gi avlastning, men likevel. Det finnes ingen garantier i livet, og selv om ul viser et friskt og normalt barn, vil det likevel kunne bli sykt senere. Jeg håper jeg slipper å oppleve det, og jeg håper virkelig at alle barna jeg har og etter hvert får vil holde seg friske og raske. Alle håper vel på friske barn?
