Villblomsten - Veien mot skatt nr 4 ♡

Gratulerer så mye:love7
 
Hei dere :Heartred

Beklager sen oppdatering!:Heartblue

Lillebror kom som planlagt 6. mai helt perfekt og vi er helt oppslukt i han alle sammen :love7

Alt er bra med oss og vi koser oss hjemme nå.
Storesøstrene klarer ikke å la han være i fred og vil se og holde og ta på og hjelpe til med stort og smått hele tiden. Veldig koselig, og veldig deilig å være hjemme igjen :Heartblue
Åå, samme dag som vår lille frøken :love7
Gratulerer så mye, kos dere alle sammen :Heartred
 
Hei :) Lenge siden jeg så deg her inne, håper dere har det bra :)
Klemmer
Prøver en da en gang, jeg :) Hvordan går det med dere alle?


Åå tenk at dere har tenkt på meg :Heartblue Og tenk at jeg har vært så elendig på å svare..
Forumet har ikke vært i mine tanker det siste året egentlig..

Men her er alt veldig bra!
Lillebror nærmer seg ett år og er skjønn som bare det.
Jeg er tilbake i jobb og trives veldig godt med det! Godt å gjøre noe annet etter så lang tid hjemme :Heartblue
Pappen koser seg med perm og lillebror begynner ikke i barnehage før i august:)

Vi vurderer veldig å kjøre på med barn nr 4, så derfor har jeg plutselig kikket en del inne her de siste dagene:angelic:
 
Prøving på barn nr 4


Da baby nr 4 tilsynelatende satt på første forsøk i oktober 2022 ble det ikke til at jeg tok opp igjen dagboken.
Men så endte denne graviditet i en MA i uke 11 og nå følte jeg for å skrive ned veien til barn nr 4 allikevel. Jeg har jo hatt så mye glede av å se tilbake på prøvingen på nr 3. Og bekjentskapene man får her inne setter jeg enormt pris på♡


Lille babyen som ikke ble ♡

Jeg følte en enorm lykke over å bli gravid så fort og å skulle ha nr 4 såpass tett på lillebror.
Termin var i begynnelsen av juli, men skulle forløses med keisersnitt tre uker før, så vi visste at det ble i siste halvdel av juni. Lillebror skal fylle to år i mai, så vi syns det var gøy å skulle ha to såpass tette denne gangen.

Kvalmen kom som vanlig tidlig og jeg var helt sykemeldt allerede fra uke 5.
Jeg kastet opp stort sett hver dag, selv om jeg brukte zofran x 2.
På ultralyd 7+3, så vi en nydelig liten bønne som bevegde seg rundt og hjertet dunket som bare det.
Det var helt magisk og se enda et lite liv inni magen min.
Vi måtte fortelle om graviditeten til eldstejenta i uke 8 fordi jeg var såpass dårlig. Hun begynte å glede seg enormt og syns det var stas å holde på den store hemmeligheten sammen med oss.
Vi planla sammen hvordan vi skulle fortelle det til 5 åringen etterhvert og bestilte «jeg skal bli storebror» t-skjorte til ett-åringen som han skulle ha på seg på julaften.
Vi ville bare reise på en ultralyd til, for å være sikker på at det fortsatt sto bra til i magen. Egentlig tenkte vi å vente til ordinær tidlig ultralyd i romjulen, men jeg fikk en følelse på at jeg bare måtte se at det så bra ut før vi skulle fortelle «alle» til jul.

Så kom vi på ultralyd 10 + 6 og jeg stusser over at babyen fortsatt ser så liten ut. Ultralyddamen sier foreløpig ingenting.
Babyen ligger helt stille.. Jeg ser febrilsk etter et dunkende hjertet, men finner det ikke. Rekker å tenke at det sikkert bare er jeg som ser feil før ultralyddama sier «beklager, men her har det ikke vokst så mye som jeg har forventet og jeg kan dessverre ikke finne noen hjertefrekvens».
Verden raste sammen og jeg følte jeg bare ville synke ned i jorda og bli der.
Babyen vår hadde vært død i to uker, og jeg hadde vært bekymret men tenkt at jeg sikkert overtenkte. Jeg hadde jo fortsatt alle symptomer, og kastet opp hver dag..

Vi ble sendt rett til sykehuset og der bekreftet de det samme. Babyen lå fortsatt like urørlig og jeg fikk en modningtablett og beskjed om å bli innlagt morgenen etter.

Den kvelden og natten var helt forferdelig. Det var faktisk den verste kvelden. Alt føltest helt feil og vi bare gråt og gråt.
Morgenen ette ble jeg innlagt og fikk cytotec.
Det gikk ikke mer enn 1-2 timer før jeg kjente at det begynte å gjøre vondt. Ba om mer smertestillende og hadde rielignende føelelse.
Satte meg på do og det kom først en stor klump, men ingen baby.
Så gikk det en halvtime til og jeg kjente det kom mer.
Det var en helt absurd følelse å kjenne at de store klumpene komme ut av skjeden og der, oppi bekkenet lå den bittelille minibabyen vår.
Knøttliten og tynn, men med hode, armer og ben..

Etter dette fikk vi beskjed om at alt var over og at vi kunne reise hjem.
Jeg var veldig trøtt fordi jeg hadde fått morfin og ville bare duppe av litt før vi skulle reise.
Da jeg våknet 40 min etterpå lå jeg i en diger blodpøl.
Måtte skifte på meg og senga og fikk beskjed om å vente med å reise.
Så fortsatte det bare og jeg husker lite fra de neste timene.. jeg var så svimmel, blodtrykket mitt var alt for lavt og jeg blødde og blødde og blødde. Og besvimte og besvimte og besvimte. Husker små bruddstykker av at mannen står over meg og snakker til meg, kommer med en kald klut, så blir jeg borte.. så husker jeg igjen en lege stå over meg, snakke til meg, så blir jeg borte, husker de skiftet på meg utallige ganger og at det blødde og blødde og blødde. Sykepleiere kom og gikk, de snakket. Jeg følte jeg var i en boble.
Så husker jeg at jeg ble hastet avgårde til operasjonsstua og at jeg hørte de sa at blodtrykket mitt var 70 over ett eller annet og jeg tenkte at da dør jeg vel kanskje snart men følte meg helt likegyldig.

Så var alt over og jeg hadde det bra til tross for sorgen som gnagde som jeg aldri har kjent før. Og tårene bare rant og rant og rant der jeg lå på intensiven hele natten.

Det har vært tøft etter dette, men jeg står oppreist for de andre barna og håper så inderlig vi kan få et lite hjerteplaster selv om jeg vet jeg kommer til å være livredd neste gang.
Allikevel er det ingenting jeg heller vil og jeg føler det sakte men sikkert blir lettere og lettere ♡
 
Prøving på barn nr 4


Da baby nr 4 tilsynelatende satt på første forsøk i oktober 2022 ble det ikke til at jeg tok opp igjen dagboken.
Men så endte denne graviditet i en MA i uke 11 og nå følte jeg for å skrive ned veien til barn nr 4 allikevel. Jeg har jo hatt så mye glede av å se tilbake på prøvingen på nr 3. Og bekjentskapene man får her inne setter jeg enormt pris på♡


Lille babyen som ikke ble ♡

Jeg følte en enorm lykke over å bli gravid så fort og å skulle ha nr 4 såpass tett på lillebror.
Termin var i begynnelsen av juli, men skulle forløses med keisersnitt tre uker før, så vi visste at det ble i siste halvdel av juni. Lillebror skal fylle to år i mai, så vi syns det var gøy å skulle ha to såpass tette denne gangen.

Kvalmen kom som vanlig tidlig og jeg var helt sykemeldt allerede fra uke 5.
Jeg kastet opp stort sett hver dag, selv om jeg brukte zofran x 2.
På ultralyd 7+3, så vi en nydelig liten bønne som bevegde seg rundt og hjertet dunket som bare det.
Det var helt magisk og se enda et lite liv inni magen min.
Vi måtte fortelle om graviditeten til eldstejenta i uke 8 fordi jeg var såpass dårlig. Hun begynte å glede seg enormt og syns det var stas å holde på den store hemmeligheten sammen med oss.
Vi planla sammen hvordan vi skulle fortelle det til 5 åringen etterhvert og bestilte «jeg skal bli storebror» t-skjorte til ett-åringen som han skulle ha på seg på julaften.
Vi ville bare reise på en ultralyd til, for å være sikker på at det fortsatt sto bra til i magen. Egentlig tenkte vi å vente til ordinær tidlig ultralyd i romjulen, men jeg fikk en følelse på at jeg bare måtte se at det så bra ut før vi skulle fortelle «alle» til jul.

Så kom vi på ultralyd 10 + 6 og jeg stusser over at babyen fortsatt ser så liten ut. Ultralyddamen sier foreløpig ingenting.
Babyen ligger helt stille.. Jeg ser febrilsk etter et dunkende hjertet, men finner det ikke. Rekker å tenke at det sikkert bare er jeg som ser feil før ultralyddama sier «beklager, men her har det ikke vokst så mye som jeg har forventet og jeg kan dessverre ikke finne noen hjertefrekvens».
Verden raste sammen og jeg følte jeg bare ville synke ned i jorda og bli der.
Babyen vår hadde vært død i to uker, og jeg hadde vært bekymret men tenkt at jeg sikkert overtenkte. Jeg hadde jo fortsatt alle symptomer, og kastet opp hver dag..

Vi ble sendt rett til sykehuset og der bekreftet de det samme. Babyen lå fortsatt like urørlig og jeg fikk en modningtablett og beskjed om å bli innlagt morgenen etter.

Den kvelden og natten var helt forferdelig. Det var faktisk den verste kvelden. Alt føltest helt feil og vi bare gråt og gråt.
Morgenen ette ble jeg innlagt og fikk cytotec.
Det gikk ikke mer enn 1-2 timer før jeg kjente at det begynte å gjøre vondt. Ba om mer smertestillende og hadde rielignende føelelse.
Satte meg på do og det kom først en stor klump, men ingen baby.
Så gikk det en halvtime til og jeg kjente det kom mer.
Det var en helt absurd følelse å kjenne at de store klumpene komme ut av skjeden og der, oppi bekkenet lå den bittelille minibabyen vår.
Knøttliten og tynn, men med hode, armer og ben..

Etter dette fikk vi beskjed om at alt var over og at vi kunne reise hjem.
Jeg var veldig trøtt fordi jeg hadde fått morfin og ville bare duppe av litt før vi skulle reise.
Da jeg våknet 40 min etterpå lå jeg i en diger blodpøl.
Måtte skifte på meg og senga og fikk beskjed om å vente med å reise.
Så fortsatte det bare og jeg husker lite fra de neste timene.. jeg var så svimmel, blodtrykket mitt var alt for lavt og jeg blødde og blødde og blødde. Og besvimte og besvimte og besvimte. Husker små bruddstykker av at mannen står over meg og snakker til meg, kommer med en kald klut, så blir jeg borte.. så husker jeg igjen en lege stå over meg, snakke til meg, så blir jeg borte, husker de skiftet på meg utallige ganger og at det blødde og blødde og blødde. Sykepleiere kom og gikk, de snakket. Jeg følte jeg var i en boble.
Så husker jeg at jeg ble hastet avgårde til operasjonsstua og at jeg hørte de sa at blodtrykket mitt var 70 over ett eller annet og jeg tenkte at da dør jeg vel kanskje snart men følte meg helt likegyldig.

Så var alt over og jeg hadde det bra til tross for sorgen som gnagde som jeg aldri har kjent før. Og tårene bare rant og rant og rant der jeg lå på intensiven hele natten.

Det har vært tøft etter dette, men jeg står oppreist for de andre barna og håper så inderlig vi kan få et lite hjerteplaster selv om jeg vet jeg kommer til å være livredd neste gang.
Allikevel er det ingenting jeg heller vil og jeg føler det sakte men sikkert blir lettere og lettere ♡
Hei :Heartbigred For en grusom opplevelse du har hatt. Det er så smertelig trist og vondt og oppleve. Har selv 3 aborter bak meg, ene gangen så vi hjerteslag, kom tilbake 2 uker etterpå så var det dødt. Har ikke kommet så langt som deg noen av gangene da. Men kjenner meg igjen i mye av det du skrivet. Tenker masse på deg og håper at du snart blir med ny spise som holder hele veien. :love7:Heartbigred Stor klem <3
 
Så sårt å lese altså:Heartred Kjenner meg så igjen i følelsene fra min egen MA nå i januar. En utrolig, utrolig vond opplevelse å gå gjennom. Håper spiren sitter for dere snart og at dere får deres etterlengtede nummer 4:Heartred
 
Er virkelig trist å lese det du har vært gjennom med MA og forløpet etterpå:sad002 For en omgang du har vært gjennom, forferdelig at det ble så traumatisk på en måte, som om det ikke var nok at det ikke var noen hjerteslag lenger❤️
Håper du blir gravid med en liten terminspire fort igjen:smiley-angelic001:Heartpink
 
Hei :Heartbigred For en grusom opplevelse du har hatt. Det er så smertelig trist og vondt og oppleve. Har selv 3 aborter bak meg, ene gangen så vi hjerteslag, kom tilbake 2 uker etterpå så var det dødt. Har ikke kommet så langt som deg noen av gangene da. Men kjenner meg igjen i mye av det du skrivet. Tenker masse på deg og håper at du snart blir med ny spise som holder hele veien. :love7:Heartbigred Stor klem <3

Tusen takk fine du!

Det er helt hjerteskjærende at du har hatt tre stykker. Håper virkelig du snart får en som sitter hele veien! Krysser alt og skal følge med og heie på deg! :Heartred Snart skal det bli din tur til å få et etterlengtet barn!
 
Så sårt å lese altså:Heartred Kjenner meg så igjen i følelsene fra min egen MA nå i januar. En utrolig, utrolig vond opplevelse å gå gjennom. Håper spiren sitter for dere snart og at dere får deres etterlengtede nummer 4:Heartred

Ja, det er forferdelig vondt! Lei meg for at du og så mange andre opplever det samme..

Håper veldig for deg og, og tusen takk! :Heartred
 
Er virkelig trist å lese det du har vært gjennom med MA og forløpet etterpå:sad002 For en omgang du har vært gjennom, forferdelig at det ble så traumatisk på en måte, som om det ikke var nok at det ikke var noen hjerteslag lenger❤️
Håper du blir gravid med en liten terminspire fort igjen:smiley-angelic001:Heartpink

Jaa, det er så fælt å miste uansett på den ene eller andre måten. Men kunne godt vært uten denne opplevelsen :arghh:


Tusen takk!
Spent på om du får bestemt deg snart for om du hiver deg med denne runden :angelic::Heartred
 
Off, trist og lese, og kjenner meg godt igjen ❤ heilt forferdelig å mista, og så vondt å få beskjed om at baby i magen er død, når alt tilsynelatende er fint. Det er så vondt det.
Men det blir heldigvis bedre med tida, og det er heldigvis håp for veien videre! Håper du snart blir gravid igjen og at du får god oppfølging så svangerskapet går så godt for seg som det kan. For min del så var det med UL kvar einaste veke, for det var det einaste som beroliga meg bittelitt❤
 
Jaa, det er så fælt å miste uansett på den ene eller andre måten. Men kunne godt vært uten denne opplevelsen :arghh:


Tusen takk!
Spent på om du får bestemt deg snart for om du hiver deg med denne runden :angelic::Heartred

Ja, fy søren:( Det etterlater seg en stor sorg og et ennå større tomrom❤️ men at man også skal oppleve en slik traumatisk slutt på det og bli ordentlig dårlig med en slik blødning, nei.. det blir altså for mye❤️❤️❤️ Skjønner det har vært forferdelig tøft å gjennom noe sånt:sad002

Huff, det kverner rundt i hodet 24/7 og aner virkelig ikke hva vi skal gjøre:schocked028:whacky011:think005:confused5:hilarious:
 
Off, trist og lese, og kjenner meg godt igjen ❤ heilt forferdelig å mista, og så vondt å få beskjed om at baby i magen er død, når alt tilsynelatende er fint. Det er så vondt det.
Men det blir heldigvis bedre med tida, og det er heldigvis håp for veien videre! Håper du snart blir gravid igjen og at du får god oppfølging så svangerskapet går så godt for seg som det kan. For min del så var det med UL kvar einaste veke, for det var det einaste som beroliga meg bittelitt❤

Ja, der er virkelig en brutal beskjed å få :sorry:
Lei meg for at vi er så mange med den erfaringen..
Håper veldig jeg får lignende oppfølging!
Har blitt lovt en ekstra ultralyd rundt uke 9, men kjenner jeg syns det er lite..
Pleier uansett å bli henvist rundt uke 6-7 pga hyleremisis da og har alltid fått en UL da og, så det er jo noe!:Heartred
 
Back
Topp