vil vel egentlig ikke innrømme noe..

[Silje91]

Men jeg tror jeg har eller i hvertfall begynnende svangerskapsdepresjon.. Jeg prøver å være så glad jeg bare kan, men jeg gleder meg egentlig ikke noe over graviditeten. Jeg gleder meg til han kommer, han er hjertelig velkommen og jeg tar han imot med så åpne armer jeg kan, men selve gravid er noe jeg ikke vil være lenger.. noe andre?? Jeg har slitt med depresjon i en del år nå, fikk hjelpe for det for ca 5-6 år siden men så ramla jeg utenfor systemet og siden har jeg vært "frisk", i alle fall i følge alle andre. Jeg har mye undertrykte følelser jeg ikke vet hvordan jeg skal få ut, og jeg er ikke den personen som tør å spørre om hjelp heller.. Jeg kan gå årevis uten å fortelle om det til noen.. Men nå er jeg liksom redd for å skade lille gutt (hvis det går??) og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.. Jeg tør ikke snakke med typen min heller, jeg er redd for at han skal tro jeg ikke ønsker dette osv.. Pluss at det er vanskelig å få ord ut av han, spesielt når ting ikke er som det skal. Ikke går jeg til jordmor heller, og legen min er liksom ikke den jeg vil snakke med om sånt :P 

det ble mye å lese gitt :P

 

[Charlotte_86]

Huff...Det beste er jo å snakke med noen som står deg nær om dette... Det vil hjelpe deg masse å få tankene dine ut i livet.. Og ja, det er ikke uvanlig å få en eller annen form for depresjon i et svangerskap! Har selv vært litt nedfor, men det har  vært mest pga diskusjoner i heimen...:-/

Gode klemmer sendes til deg!

 

[MGA]

Anbefaler deg å gå til jordmor hvis du har mulighet til det, de er veldig goe å snakke med om sånt, klart det er vanskelig å glede seg over graviditeten når man ikke vet hva som venter, jeg har det også slik til tider at jeg føler meg deprimert og savner tiden når jeg ikke var gravid, når jeg kunne bli med venninner på byen f.eks, er lite gøy å sidde hjemme og være trøtt før kl 12 i helgene.. Men det som hjelper meg veldig er å begynne å ordne til babyen, og gjerne være med venninner som har nettopp født, og dele erfaringer og historier med dem :) Jeg er heller ikke sånn at jeg snakker til babyen eller synger til den osv, føler meg bare så teit når jeg prøver :P Tror det blir bedre når barnet er ute og vi har noe å forholde oss til :) 

 

[Lizz83]

Jeg ville også snakket med jordmor. Du er sikkert ikke den første med alle disse tankene....!! :-)
Jeg har vel aldri vært ordentlig deprimert, men fødselen hos meg utløste en voldsom depresjon som jeg merker ligger å murrer enda. Men det er blitt mye bedre nå enn det var før. Det var aldri snakk om tilknytningsproblemer osv, mer om at jeg følte meg så ensom, misslykka osv. Og sliten ikke minst (I nesten 2 år etter fødselen.... hvor normalt er det liksom?).
Nå går jeg til jordmor og skal på samtale med sykehuset ang fødselen min (den forrige og den kommende) fordi mye av det jeg bærer på trigger følelsene mine negativt. Men jeg må innrømme at jeg gruer meg til det fordi jeg tviler på at jeg blir trodd...

 

[Lykke.]

Så flott at du selv ser hva som er i ferd med å skje med deg, det er en styrke og en god begynnelse for å komme ut av det. Jeg råder deg til å ta det opp med din kjære, samt snakke med fastlegen din om det for evt å bli henvist til psykolog. babyen påvirkes av din sinnstemning og ved alvorlige depresjoner er det en økt fare for for tidlig fødsel.

Lykke til! :-)

 

[Silje91]

Takk for svar alle sammen =)
Snakket med typen om det, og han sa han er like redd for det som meg, og at han har merket enorm forskjell på meg.. Jeg var jo sammen med han når jeg var som verst for noen år siden, og han sa at han kunne kjenne meg igjen sånn jeg var før.. tenker å ringe jordmor imorra og se om jeg får time.. hvis ikke så ringer jeg legen og snakke med henne.. 

 

[Evterpe]

Godt å høre at du tar tak i depresjonen! Veldig viktig at du har gode støttespillere rundt deg nå i tiden fremover. Gjerne flere. Vi er også her for deg! Klem

 

[lykkeligsmurf]

Jeg har det selv. Null glede over graviditeten. Er nok et hakk "verre" enn deg for jeg føler ikke noe glede over gutten som skal komme heller. Håper det forandrer seg når han kommer. Trodde det skulle bli bedre etter UL,men nei. Forsatt er gleden vekke. Har tatt det opp med legen min, men hun mente det ville komme når kvalmen forsvant. Den er nesten vekke,men føler ingen forbedring på følelsesfronten uansett. Føler jeg må ordne de tingene som må gjøres som feks kjøpe inn ting. Men på butikkene så ser jeg heller etter klær til min datter enn han som er i magen. Synes dette er skummelt fordi jeg vil ikke ha det slik. Snakker en del med noen fra min gamle termingruppe om dette. Kjæresten min forstår det ikke helt. Han tror og at det blir bedre. 

 

[5småtroll]

Huff, dette var ikke noen koslig lesning... Så leit at du føler det slik, og jeg håper du kan få hjelp med tankene dine...

Jeg vil gjerne få tipse om at TFT, (Tankefelt terapi) kan hjelpe mot undertrykde følelser, depresjon og mye annet... Samboeren min driver med det som hobby-basis foreløpig, men han skal etterhvert begynne med det på fulltid... Det kan ta 1 time å bli kvitt problemet, eller det kan ta flere timer... Han har taushetsplikt, og vil lære deg hvordan du kan behandle deg selv... Jeg anbefaler alle dere som sliter med noe følelsesmessig å ta en prat med ham... Jeg får ikke vite noen ting uansett, men dere kan godt si at du har blitt tipset via meg... Han kan forklare hva han gjør under behandlingen, hans mål er at du skal bli kvitt ditt problem... :)

Send meg en mld i innboks, så skal jeg gi dere navn, mobil.nr og e-post....

Han har hjulpet ei venninde av meg som hadde angst, en annen som hadde allergi, og ei som spiller i Oslo filharmoni som hadde sceneskrekk... Han har hjulpet flere, men det er disse jeg kjenner til ...

 

[Silje91]

Jeg har merket forskjell på meg selv, bare når det gjelder småting. En ting som er "typisk" for meg når jeg har tunge perioder, er at søvnmønsteret mitt blir helt merkelig. De siste dagene har jeg lagt meg i fire-fem tiden og stått opp rundt to-tre midt på dagen.. Ikke bare er det slitsomt men jeg har en hund som trenger en tur på morgenen og ikke minst mat på dagen! Bikkja har faste rutiner som det er viktig å holde ellers slutter ho å spise.. ho er litt rar sånn sett :p 

en annen ting jeg tror har utløst dette, er at jeg føler meg så enormt alene! selv om jeg har mannen min og familien, så føler jeg meg alene. Mye fordi at jeg bare har to (!) venninner igjen, etter at jeg ble gravid. Resten bare forsvant, slutta å svare meg og ignorerer meg siden jeg ikke kan drikke akkurat nå.. aldri følt meg så sveket før.. på toppen av alt så har jeg/vi en del problemer med svigerfamilie som har jævla vanskelig med å vise at dem er glad for at VI skal ha barn.. broren til typen skal også ha det, ca tre mnd etter oss, men de får liksom all oppmerksomheten føler jeg. :( så jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med det heller. late som ingenting, ignorere det, godta det?? Vi har prøvd å snakke med dem, men det vi får til svar er bare "det er jo ikke sånn"... selv om det egentlig er det. Det er vel andre gangen vi har snakket med dem om sånne ting. Vi har alltid blitt plassert som "nr 2" i forhold til de andre.. Jeg føler at barnet mitt ikke har noen onkler! typen har en bror, og jeg har to, men ingen av dem hverken spør eller viser noe form for interesse what so ever.. menmen..

tenkte å ringe jordmor, men.. jeg har "litt" sosial angst så jeg må bruke noen dager på å manne meg opp for å ringe om time.. :P er litt redd for at dem ikke har tid eller kanskje har ferie.. I dont know :P