1rosa+spire?
Glad i forumet
Alt startet søndag 14 noember. Jeg hadde litt vondt i hode og ryggen. Nøs masse og følte meg helt råten. Brått nøs jeg helt forferdelig og tisset på meg!(trudde jeg, fått vite senere at vannet mitt måtte ha gått den dagen)
Tenkte ikke noe over det. Og vi la oss tidlig, siden jeg skulle opp tidlig og på vekst kontroll og bt sjekk, og jon skulle jo på jobb.
Mandag 15 nov.
Jeg tok toget til Fredrikstad og hadde en utrolig kos dag. Gledet meg til å se jenta mi på ul igjen og jeg hadde på følelsen at ALT kom til å gå så bra. Men der tok jeg så GRUSOMT feil.....
Blodtrykket var grusomt høyt (165/115), Emilie hadde ikke vokst på 14 dager, fostervannet var nesten tomt, morkaka var på vei til å løstne og jeg hadde og jeg hadde 3+ i proteiner og masse annet rart i urina.
Legen sa bare at her blir det sengevile fram til barnet kommer. Og jeg gikk garantert ikke fram til termin. Så da ble jeg innlagt på ubestemt tid.
Dagene gikk jo inne på b3. Jeg gråt og var mye redd. For hver ul jeg fikk (3ganger daglig) hadde Emilie mindre fostervann og begynte å bli svak. Så da fikk jeg lungemodnings sprøyte og streng senge vile igjen.
Jeg hadde oxo begynt å få melk og svake rier på Tirsdags kvelden. Noe jeg syntes var veldig rart. Jeg skulle jo ikke bli mamma på mange uker enda... Legene sa at kroppen min bare gjorde seg klar og at jeg skulle ta meg en varm dusj og så skulle de sjekke meg. Etter den gode dusjen og litt kvelds mat. Kom legene atter en gang inn på rommet mitt. Jeg hadde vist nesten 2 cm åpning og i følge rie telleren hadde jeg middels veer og Emilie sitt hjerte banket normalt, men hun bevegde seg ikke mye.
Ondag 17 november kom brått en overlege og henta meg i rulle stol. OG DET MIDT I FROKOSTEN :O Haha. Husker jeg ble så sint på han hehe. Kan da ikke ta fra en gravid frokosten :O
Nede på fødepol ble jeg undersøkt både her og der. Ul ble sjekket av en hel haug av leger :S :'( Og gjett om jeg ble redd...
Og da kom skrekk beskjeden! Emilie måtte ut innen 24 timer. Jeg begynte å hyl gråte, for jeg ville ikke ha ks. Jeg var så redd og legene ble veldig lei seg på mine vegne. Jeg måtte igjennom min største frykt og jeg fikk skikkelig pannik. Husker jeg ringte mamma og ba hun komme med en gang (hun bor bare 10 min unna sykehuset) Og så ringte jeg stakart Jon som var på jobben.
Flere leger kom å snakka med meg hele onsdagen og ville jeg skulle forstå hvorfor og hva som hadde hendt.
De forklarte alt nøye, men jeg fikk ikke med meg noen ting. Mamma og Jon prøvde å trøste meg så godt de kunne. Men jeg klarte ikke ta meg sammen. Jeg tenkte kun at dete kom til å gå fryktelig glat :S
Så kom de og satte saltvans drypp på meg, fordi jeg ikke fikk spise noe føre ks. Og jeg var jo så tørst, men fikk kunn fukte munnen med noen dråper vann i ny og ne.
Og der satt mamma, Atle og Jon og kosa seg med brus og kaffe! Fy og missunnelig jeg var! :S
Hver andre time satte de rie teller på meg og de sjekket hele tia hjerte lyden til Emilie.
Så kom natta og mamma og Jon måtte dra. Jeg begynte å gråte straks de hadde dratt. For jeg ville ikke være alene på dette teite sykehuset. Har aldri i hele mitt liv følt meg så alene eller vært så redd i hele mitt liv. Natta var utrolig lang og jeg fikk nesten ikke sove. Og fytti grisen og mye dårlig musikk det er på radion om nattan haha....
Og jeg fikk sovet i ca to timer.
Torsdag 18 november kl 5.00 våknet jeg av at jeg gråt. Sendte meld til Jon og hørte om han var våken. Han heller hadde ikke sovet godt den natta. Jeg fikk lov til å ta meg en dusj av pleierene og fikk meg en fiiiiin sykehus sjorte.
Den var så grusomt stygg haha. Men den var god å ha på da...
Så kom endelig mamma og Jon. Jeg ble litt tryggere når de endelig kom. Så kom ei kos sykepleier med noen slanger og en pose. Jeg fikk noen paracet og hun sa hun skulle sette kateter på meg. Og jeg måtte jo spørre hva det var??? Jo det var en slange hun skulle sette inn i urinblæra mi. Enda en ting jeg knakk sammen for og ble kjempe redd igjen. Og hun sa det ikke gjorde vondt....
MEN DET GJORDE DET!!!
Uff for noe forferdelige greier! Det var så utrolig ekkelt å ha i og det gjorde vondt uansett åssen jeg bevega meg :S
Så ble klokka 7.30 og det kom en del mennesker inn på rommet mitt igjen og jeg ble trillet ut av rommet og mot klargjørings rommet. Sa hade til mamma i døra inn. Mamma så kjempe redd ut og det gjorde meg mere redd. Jon fikk bli med meg hele veien og jeg var litt letta for det.
Så kom en mann bort til meg og sa han skulle sette en kanyle til i honda mi. Uff enda mere smerte tenkte jeg. I den fikk jeg smerte stillende og antibiotica sa han. Og det var jo greit, jeg hadde ganske vondt i hode og var veldig sliten..
Jon fikk gå og kle seg i grønne fine klær hehe. Og vi fikk vite at jeg skulle ligge å slappe ta noen timer. Jeg syntes det var deilig at jeg skulle få slappe ta litt med Jon føre inngrepet og at vi hadde tid til å diskutere om Emilie skulle hete Sara Emilie eller Emilie Victoria.
Men brått kom noen leger løpende og sa at de måte førløse meg med en gang. Var vist ikke så bra med Emilie i magen. Og jeg ble haste trilla inn på opperasjons rommet.
Da var klokken 8.00 og de satte spinalen og den var grusom. Så snurra de inn bena mine i bandasjer og løftet meg på opperasjons bordet. Så vasket de magen min og la på meg en duk og mere så vi ikke av den nedre delen av kroppen min. Så begynte legene og spørre m jeg kunne lee på terne og det klarte jeg ikke. Så stakk de meg med en nål rundt på magen og DET kjente jeg! Så de måtte vente litt til. Så kjente jeg det kila på magen og da sa de at jeg var klar. For den nåla hadde de stukket godt ned i magen min.
Jeg ble såååå redd og klarte ikke slappe ta. Jeg hørte det klirret i kniver og utstyr. Når de snittet meg opp merket jeg ingen ting. Det bare kilte litt. Men så fort de begynte å romstere og fant livmora, merket jeg at det gjorde vondt og sa i fra. De ba meg prøve å slappe ta og ga meg lystgass.
Jeg taklet ikke det de gjorde med meg og begynt eå gråte. De prøvde å roe meg ned og ga meg mere sperte stillende ret i blodet. Jeg kastet opp flere ganger og Jon var så flnk og prøvde å trøste meg.
Kl 0837 hørte vi brått det vakreste vi noen gang har hørt! Emilie Victoria var kommet til verden[
] Hun gråt som bare den og så forsvant mange ut døra.
Jeg og Jon gråt av glede og vi var endelig foreldre!
Og nå begynte legene og arbeide igjen. Og huff så vondt det gjorde. Jeg begynte å kaste opp igjen og klaget masse. Jon trøstet og strøk masse på meg. Men jeg klarte ikke registrere at han gjorde det. Jeg masa om at det gjorde vondt og legene pøste på med lystgass og smertestillende. Jeg gråt bare mer og mer!
Brått hørte vi legene si at spinalen holdt på å gå ut og at de måtte jobbe raskere. Jeg hadde vist fått noen store blødninger og de slet litt med å stoppe dem. Da kom oxo de værste smertene og jeg klarte nesten ikke holde de ut. Men jeg bet tunga sammen og var flink jente sa de.
Så hørte vi en ekkel lyd og det var vist en stifte maskin og så begynte de å pakke inn såret og vaske meg og fjernet dukene. Og så fikk Jon gå ut og de trillet meg på oppvakninga.
Jeg var så full og tørst, maset masse om å få noe å drikke. Det kom mange og gratulerte meg med en lita jente. Jeg skjønte ikke hva de snakket om og bare smilte til dem. Så kom en utrolig kos dame og presanterte seg som jordmor. Hun ga meg et bilde. Jeg tittet lenge på det og spurte henne - Så søt baby. Hvem er det sin?. Haha[8D][]
Jordmor måtte flire litt og sa at det var min datter. Hun hadde det veldig bra, men var litt sliten.
Emilie veide 889gr, var 34 cm og 25 cm rundt hode. Bitte lita til og være føst i uke 29 <3
Senere på dagen ble jeg trillet opp på barsel og fikk stellet meg.
Endelig kom det en pleier som lurte på om jeg ville se Emilie. Jeg fikk se henne, men kan ikke si jeg husker noe av det.
Et døgn etter Emilie ble født. Holdt jeg på å stryke med:O
Jeg våknet og følte meg helt rar. Brått kastet jeg opp som bare den og var super svimmel. Ringte på legene og de kom og løp fort ut igjen og mange mange leger kom løpende inn og de tok bt og masse blodprøver av meg. De trilla meg i all hast til intensven og der fikk jeg masse ledninger på meg og en hel haug av kanyler her og der...
I 4 døgn var det kritisk for meg. Det som hadde hendt var at fostervanns forgiftninga hadde tatt meg og bt var så høyt at hjertet mitt slet litt.
Så man kødder ikke med en graviditet nei!
Men alt gikk bra til slutt og vi er foreldre til verdens vakreste Emilie Victoria <3
Tenkte ikke noe over det. Og vi la oss tidlig, siden jeg skulle opp tidlig og på vekst kontroll og bt sjekk, og jon skulle jo på jobb.
Mandag 15 nov.
Jeg tok toget til Fredrikstad og hadde en utrolig kos dag. Gledet meg til å se jenta mi på ul igjen og jeg hadde på følelsen at ALT kom til å gå så bra. Men der tok jeg så GRUSOMT feil.....
Blodtrykket var grusomt høyt (165/115), Emilie hadde ikke vokst på 14 dager, fostervannet var nesten tomt, morkaka var på vei til å løstne og jeg hadde og jeg hadde 3+ i proteiner og masse annet rart i urina.
Legen sa bare at her blir det sengevile fram til barnet kommer. Og jeg gikk garantert ikke fram til termin. Så da ble jeg innlagt på ubestemt tid.
Dagene gikk jo inne på b3. Jeg gråt og var mye redd. For hver ul jeg fikk (3ganger daglig) hadde Emilie mindre fostervann og begynte å bli svak. Så da fikk jeg lungemodnings sprøyte og streng senge vile igjen.
Jeg hadde oxo begynt å få melk og svake rier på Tirsdags kvelden. Noe jeg syntes var veldig rart. Jeg skulle jo ikke bli mamma på mange uker enda... Legene sa at kroppen min bare gjorde seg klar og at jeg skulle ta meg en varm dusj og så skulle de sjekke meg. Etter den gode dusjen og litt kvelds mat. Kom legene atter en gang inn på rommet mitt. Jeg hadde vist nesten 2 cm åpning og i følge rie telleren hadde jeg middels veer og Emilie sitt hjerte banket normalt, men hun bevegde seg ikke mye.
Ondag 17 november kom brått en overlege og henta meg i rulle stol. OG DET MIDT I FROKOSTEN :O Haha. Husker jeg ble så sint på han hehe. Kan da ikke ta fra en gravid frokosten :O
Nede på fødepol ble jeg undersøkt både her og der. Ul ble sjekket av en hel haug av leger :S :'( Og gjett om jeg ble redd...
Og da kom skrekk beskjeden! Emilie måtte ut innen 24 timer. Jeg begynte å hyl gråte, for jeg ville ikke ha ks. Jeg var så redd og legene ble veldig lei seg på mine vegne. Jeg måtte igjennom min største frykt og jeg fikk skikkelig pannik. Husker jeg ringte mamma og ba hun komme med en gang (hun bor bare 10 min unna sykehuset) Og så ringte jeg stakart Jon som var på jobben.
Flere leger kom å snakka med meg hele onsdagen og ville jeg skulle forstå hvorfor og hva som hadde hendt.
De forklarte alt nøye, men jeg fikk ikke med meg noen ting. Mamma og Jon prøvde å trøste meg så godt de kunne. Men jeg klarte ikke ta meg sammen. Jeg tenkte kun at dete kom til å gå fryktelig glat :S
Så kom de og satte saltvans drypp på meg, fordi jeg ikke fikk spise noe føre ks. Og jeg var jo så tørst, men fikk kunn fukte munnen med noen dråper vann i ny og ne.
Og der satt mamma, Atle og Jon og kosa seg med brus og kaffe! Fy og missunnelig jeg var! :S
Hver andre time satte de rie teller på meg og de sjekket hele tia hjerte lyden til Emilie.
Så kom natta og mamma og Jon måtte dra. Jeg begynte å gråte straks de hadde dratt. For jeg ville ikke være alene på dette teite sykehuset. Har aldri i hele mitt liv følt meg så alene eller vært så redd i hele mitt liv. Natta var utrolig lang og jeg fikk nesten ikke sove. Og fytti grisen og mye dårlig musikk det er på radion om nattan haha....
Og jeg fikk sovet i ca to timer.
Torsdag 18 november kl 5.00 våknet jeg av at jeg gråt. Sendte meld til Jon og hørte om han var våken. Han heller hadde ikke sovet godt den natta. Jeg fikk lov til å ta meg en dusj av pleierene og fikk meg en fiiiiin sykehus sjorte.
Den var så grusomt stygg haha. Men den var god å ha på da...Så kom endelig mamma og Jon. Jeg ble litt tryggere når de endelig kom. Så kom ei kos sykepleier med noen slanger og en pose. Jeg fikk noen paracet og hun sa hun skulle sette kateter på meg. Og jeg måtte jo spørre hva det var??? Jo det var en slange hun skulle sette inn i urinblæra mi. Enda en ting jeg knakk sammen for og ble kjempe redd igjen. Og hun sa det ikke gjorde vondt....
MEN DET GJORDE DET!!!
Uff for noe forferdelige greier! Det var så utrolig ekkelt å ha i og det gjorde vondt uansett åssen jeg bevega meg :S
Så ble klokka 7.30 og det kom en del mennesker inn på rommet mitt igjen og jeg ble trillet ut av rommet og mot klargjørings rommet. Sa hade til mamma i døra inn. Mamma så kjempe redd ut og det gjorde meg mere redd. Jon fikk bli med meg hele veien og jeg var litt letta for det.
Så kom en mann bort til meg og sa han skulle sette en kanyle til i honda mi. Uff enda mere smerte tenkte jeg. I den fikk jeg smerte stillende og antibiotica sa han. Og det var jo greit, jeg hadde ganske vondt i hode og var veldig sliten..
Jon fikk gå og kle seg i grønne fine klær hehe. Og vi fikk vite at jeg skulle ligge å slappe ta noen timer. Jeg syntes det var deilig at jeg skulle få slappe ta litt med Jon føre inngrepet og at vi hadde tid til å diskutere om Emilie skulle hete Sara Emilie eller Emilie Victoria.
Men brått kom noen leger løpende og sa at de måte førløse meg med en gang. Var vist ikke så bra med Emilie i magen. Og jeg ble haste trilla inn på opperasjons rommet.
Da var klokken 8.00 og de satte spinalen og den var grusom. Så snurra de inn bena mine i bandasjer og løftet meg på opperasjons bordet. Så vasket de magen min og la på meg en duk og mere så vi ikke av den nedre delen av kroppen min. Så begynte legene og spørre m jeg kunne lee på terne og det klarte jeg ikke. Så stakk de meg med en nål rundt på magen og DET kjente jeg! Så de måtte vente litt til. Så kjente jeg det kila på magen og da sa de at jeg var klar. For den nåla hadde de stukket godt ned i magen min.
Jeg ble såååå redd og klarte ikke slappe ta. Jeg hørte det klirret i kniver og utstyr. Når de snittet meg opp merket jeg ingen ting. Det bare kilte litt. Men så fort de begynte å romstere og fant livmora, merket jeg at det gjorde vondt og sa i fra. De ba meg prøve å slappe ta og ga meg lystgass.
Jeg taklet ikke det de gjorde med meg og begynt eå gråte. De prøvde å roe meg ned og ga meg mere sperte stillende ret i blodet. Jeg kastet opp flere ganger og Jon var så flnk og prøvde å trøste meg.
Kl 0837 hørte vi brått det vakreste vi noen gang har hørt! Emilie Victoria var kommet til verden[
] Hun gråt som bare den og så forsvant mange ut døra.Jeg og Jon gråt av glede og vi var endelig foreldre!
Og nå begynte legene og arbeide igjen. Og huff så vondt det gjorde. Jeg begynte å kaste opp igjen og klaget masse. Jon trøstet og strøk masse på meg. Men jeg klarte ikke registrere at han gjorde det. Jeg masa om at det gjorde vondt og legene pøste på med lystgass og smertestillende. Jeg gråt bare mer og mer!
Brått hørte vi legene si at spinalen holdt på å gå ut og at de måtte jobbe raskere. Jeg hadde vist fått noen store blødninger og de slet litt med å stoppe dem. Da kom oxo de værste smertene og jeg klarte nesten ikke holde de ut. Men jeg bet tunga sammen og var flink jente sa de.
Så hørte vi en ekkel lyd og det var vist en stifte maskin og så begynte de å pakke inn såret og vaske meg og fjernet dukene. Og så fikk Jon gå ut og de trillet meg på oppvakninga.
Jeg var så full og tørst, maset masse om å få noe å drikke. Det kom mange og gratulerte meg med en lita jente. Jeg skjønte ikke hva de snakket om og bare smilte til dem. Så kom en utrolig kos dame og presanterte seg som jordmor. Hun ga meg et bilde. Jeg tittet lenge på det og spurte henne - Så søt baby. Hvem er det sin?. Haha[8D][
]Jordmor måtte flire litt og sa at det var min datter. Hun hadde det veldig bra, men var litt sliten.
Emilie veide 889gr, var 34 cm og 25 cm rundt hode. Bitte lita til og være føst i uke 29 <3
Senere på dagen ble jeg trillet opp på barsel og fikk stellet meg.
Endelig kom det en pleier som lurte på om jeg ville se Emilie. Jeg fikk se henne, men kan ikke si jeg husker noe av det.
Et døgn etter Emilie ble født. Holdt jeg på å stryke med:O
Jeg våknet og følte meg helt rar. Brått kastet jeg opp som bare den og var super svimmel. Ringte på legene og de kom og løp fort ut igjen og mange mange leger kom løpende inn og de tok bt og masse blodprøver av meg. De trilla meg i all hast til intensven og der fikk jeg masse ledninger på meg og en hel haug av kanyler her og der...
I 4 døgn var det kritisk for meg. Det som hadde hendt var at fostervanns forgiftninga hadde tatt meg og bt var så høyt at hjertet mitt slet litt.
Så man kødder ikke med en graviditet nei!
Men alt gikk bra til slutt og vi er foreldre til verdens vakreste Emilie Victoria <3
Ja tenk og heldige vi var som har fått så STAE og herlige jenter <3