vil ikke gråte mer :'-(

..*||Susanne89||*..

..*||Susanne89||*..

Elsker forumet
off..nå sitter jeg her...har grått i to timer i strekk...kjenner jeg er helt sliten i øya nå....dåpen idag gjenn kjempe...men for de som har lest noen av mine tidligere innlegg, så er jeg på bunn og trenger ikke store dråpen før jeg får et
gråte-breakdown..typen min sa idag at mora hans hadde sagt at til han idag :
" idag har jeg benyttet sjansen til å prate med aud(som er da mora mi), og vi er blitt enige om at dere bare får vere 2 uker hver plass, for dere er belastning å ha i hus".
(bor litt hos typenog litt hos meg)...
når typen min sa det for da 2 timer siden her på rommet vårs,brakk jeg sammen...om det er noe å brekke sammen vet jeg ikke..men jeg gjorde det...jeg tåler ingenting lenger..er et vrak mentalt...den setningen som svigermorra sa...og at foreldrenne våres hadde sagt dette og blitt enige om dette...såret så uendelig masse...føler meg null verdsatt..føler meg som et null..bare en belastning for alle, null betydning for noen...føler bare at di har oss i hus for at vi ikke skal leve på gaten, ikke for at di setter pris på oss på noen måte...
 
men  jeg tenker hele tiden:
"nei jeg forstår jo dem, det er ofte rotete på rommet der vi 3 lever, ikke er det bra for theas helse i det hele"...
" de tingenne di sier di ikke liker,skal jeg prøve å forandre meg på"....
 
og jeg prøver å holde rommet ryddig,men klarer det ikke alltid...blir ofte rotette på dagen,så rydder jeg mest på kvellen,føler jeg er flinkest da på kvellen...men ingen ser jo at jeg rydder nå r jeg gjør det på kvellen,eller at rommet er ryddig når det er mest det om kvellen og morningen...men om kvellen da føler jeg ikke noe form for stress, alle er lagt, ingen som maser da, thea er lagt og hun trenger ikke oppmerksomheten min da...men jeg innrømmer at jeg ikke er flink til å rydde,eller holde det ryddig...
men jeg prøver!!!...
det er det som sårer så uendelig mye,at ingen ser eller gidder forstå at jeg prøver....kanskje de ikke skjønner,men jeg prøøøver!..kanskje det ikke er lett å se,men jeg har klart å vende om noen få ting som de har fortalt at jeg må...men om jeg gjør noe føler jeg ikke det bli lagt merke til, eller er det det at det skulle jo vere så selvsagt så det er ingen vits å takke for det...
 
svigerforeldrenne og mine foreldrer har klagt tidligere på at de er lei av at theas ting alltid ligger i stua o.l.......det er ikke dem som har barn,og det skal ikke se ut som det,ikke la vårs rot gå utover dem...så jeg har skjerpet meg:
-alltid tatt med thea ting med ned..
-alltid vasket grøtkluten og hevet den til vask..
-alltid ryddet vekk kork til tutt..
-alltid  vasket av benkenne når jeg har lagt grøt o.l.....
-tatt inn og ut oppvaskmaskin utallige ganger..
 
idag etter dåpen i ryddingen vasket jeg opp det som ikke var plass i maskinen(vi var 18 stk)....svigermor sa det ikke var nødvendig,kunne ta det i oppvaskmaskinen..men jeg sa at jeg kunne,siden oppvaskmaskinen tar en stund, så kunne jeg vaske det som var i gjen og bare ta det inn i skapenne...så etter  det spiste vi litt at kakenne som var igjen etter dåpselskapet,og da var det et par mer tallerkner og en paiform...vi tiiet litt på tv og sa vi kunne ta det litt etter, men da fikk beskjed at vi måtte ta det med en gang,kunne ikke la det ligge lenger..hun tenkte liksom ikke at jeg for et kvarter siden hadde vaska minst 10 kaffetallerkner,10dessert tallerkner,10 kaffikopper...10 bruskgalss og mer av annet dilldall baaare for hennes skyld,at jeg ville vere snill...
( er det så rart at jeg sier ingen bryr seg eller legger merke til ting jeg gjør)...
 
jeg har tatt inn og ut oppvask mer enn mange andre av søskna til typen
( er like gamle som meg nesten,1år i forskjell og en like gammel)..men aldri hørt en eneste takk...
 
en gang svigermor var iritert sa hun at ingen gjorde noe...så mye hadde hun brydd seg om de gangenne jeg hadde tatt inn og ut oppvaskmaskinen...
 
vi lar ikke noe ligge igjen etter thea i stua  lenger...men fordi vi har et litt rotette rom..så er vi en belastning på familien deres har svigermora sagt til typen min...
 
så er hun sååå irriterennes, kjefter på typen om meg og ham og allt dritt...men hun sier ikke noe foran meg...hun vil ikke kjefte på meg siden jeg ikke er hennes unge...akuratt som det sårer mindre når hun sier det til typen og ber ham si det til meg.......
 
 
off jeg orker ikke mer.........de har jo kanskje rett.........men nå er jeg sliten og lei meg.......de sårer med måten de sier ting,ikke legger merke til noe jeg gjør.........
 
føler meg null verdsatt,  ingen setter pris på meg, bare en belastning på alle, bare i vegen, ingen vil ha noe med  meg å gjøre..

 
om de har rett..javel....men jeg ville bare si at....jeg orker ikke gråte mer......
 
Hei hei, nei det er ikke lett å bo med andre. Hverken venninner, typer eller foreldre.
Kan ikke du, dattera di og typen din flytte til en leilighet da??
Det er det beste for alle tror jeg. Tror ikke det er meningen at voksne barn skal bo hjemme så lenge, fordi alle vil gjøre sine ting på sin måte, og da blir det konflikter.
Jeg flytta veldig tidlig ut, jeg var bare 15 år, og prøvde å bo hjemme et år etter det, men det orka jeg ikke lenge, for jeg hadde jo da fått mine rutiner på saker og ting.
Jeg og min mor er veldig gode venninner i dag, men jeg hadde enda ikke orka å bo med mamma.
Dere kan jo finne dere en liten hybel da, det er jo en begynnelse.
Uansett så håper jeg alt ordner seg for dere og at dere ikke blir uvenner med foreldrene deres av den grunn.
På en måte skjønner jeg de også. De vil kanskje også ha sitt privatliv og være litt i fred nå som barna endelig har blitt voksne.
Menmen, lykke til og husk at alt ordner seg for snille jenter[:D][:D]
 
hm....jeg skjønde de første gang..men ikke nå lenger[&:]....
de kan godt tenke seg om før di sier noe synes jeg...
trenger ikke si alle slags kommentarer uten å tenke først...
tenk selv...at noen sier du bare er en belastning....hadde ikke du følt deg litt tom da????..
 
synes da ikke det var så pent å si at jeg virker umoden som mamma??...
hva mente du med det?...
at jeg ikke egner meg som mor?...
man trenger/må ikke vere fullt voksen for å bli såra....
det synes jeg ikke var så pent sagt,hvem har sagt at du er da så moden mor??...man kan jo ikke vite om en er moden om man ikke kjenner personen...
et innlegg kan gi masse feil signaler om alder og modenhet...
 
synes ikke at barnevernet skal innblanders,hvorfor det?....
det vi trenger her er enten bedre komunikasjon med foreldrenne våres til å få ting til å bli bedre...
eller penger av sosialen til å flytte ut...
 
ORIGINAL: PuseBebiss89

hm....jeg skjønde de første gang..men ikke nå lenger[&:]....
og di ordner ikke seg selv særlig privatliv når de klager på alt og ingenting..ting som ikker er vits å klage på, og ting de ikke har noe med...
da er de fanken men ikke noe særlig iver etter å ha et privat liv....
vi har hollte oss nede på rommet en stund for å gi dem privatliv,men da sa di at vi var for lite oppe der med dem med babyen........så jeg har gjitt dem sjansen jeg.....
de kan godt tenke seg om før di sier noe synes jeg...
trenger ikke si alle slags kommentarer uten å tenke først...
tenk selv...at noen sier du bare er en belastning....hadde ikke du følt deg litt tom da????..
 
synes da ikke det var så pent å si at jeg virker umoden som mamma??...
hva mente du med det?...
at jeg ikke egner meg som mor?...
man trenger/må ikke vere fullt voksen for å bli såra....
det synes jeg ikke var så pent sagt,hvem har sagt at du er da så moden mor??...man kan jo ikke vite om en er moden om man ikke kjenner personen...
et innlegg kan gi masse feil signaler om alder og modenhet...
 
synes ikke at barnevernet skal innblanders,hvorfor det?....
det vi trenger her er enten bedre komunikasjon med foreldrenne våres til å få ting til å bli bedre...
eller penger av sosialen til å flytte ut...
 
Etter å ha lest innlegget ditt, må jeg si meg enig med lillepusekatta. Jeg skjønner at du har det vondt, det er ikke godt å være en belastning. Men i stede for å si at du er en umoden mor, så skal jeg bare si umoden. Ut i fra hva jeg leser, så virker det som om du har en umoden holdning.
 
Lillepusekatta anbefaler deg å ta kontakt med barnevernet, hvorfor ikke gjøre det. De er til for å hjelpe. Ikke for å ta fra deg barnet. Hvis du og kjæresten kunne fått hjelp til en leil, litt veiledning. Så kanskje hverdagen hadde blitt litt lettere for dere. Det er ingen god situasjon å bo på ett barnerom og dere blir til belastning. For det som før var 1, har nå blitt 3
Dere er også så unge, at dere må hele tiden bevise at dere mestrer situasjonen. Tenkt deg, at for dine og hans foreldre er situasjone også veldig rar. Dere er barna deres og egentlig ikke modne nok til å bli kasta ut i den situasjonen dere er i.
 
Hvis du absolutt ikke vil ta kontakt med barnevernet, eller du/dere ikke har muligheter til å klare dere selv økonomisk. Så vis at du er voksen. Innkall til ett familiemøte, med din familie og hans. Lag regler sammen for hvordan dere vil ha hverdagen. Og vær litt ydmyk. Det kan hende de alle får fornyet respekt for deg, om du viser at dette "vil" du
Og for all del, gjenomfør det dere lover og ikke lov mer enn dere veit dere makter.
 
Lykke til[:D]
Det er ikke lett å være mamma, hverken ung eller gammel
 
bare for å ha sagt det så er hun en veldig moden jente og en utrolig god mamma!
jeg kjenner henne godt og hun er langt fra umoden!
og en trenger ikke gå til barnevernet for å få hjelp, føler ikke helt dette er rett plass å gå i denne situasjonen men heller til trygdekontoret og sosilakontoret.
 
 
 
ORIGINAL: LilleMusMei

bare for å ha sagt det så er hun en veldig moden jente og en utrolig god mamma!
jeg kjenner henne godt og hun er langt fra umoden!
og en trenger ikke gå til barnevernet for å få hjelp, føler ikke helt dette er rett plass å gå i denne situasjonen men heller til trygdekontoret og sosilakontoret.




sorry, men leser bare ut i fra teksten her. Veit ingen ting om henne. Og har ikke sakt noen ting om hennes egenskaper som mor. For det virker ikke som om det er der problemet ligger.
Trygdekontoret yter kun hjelp om hun er enslig. Og jeg forsto det sånn at disse ønsket å bo sammen?
Sosialkontoret kan gi noe hjelp, men ikke veldig mye.
Barnevernet der i mot, kan fatte ett vedtak om økonomisk hjelp over tid. Det var det jeg mente og ingen ting annet. Da kan de få bo sammen og få tid på seg til å få jobb eller hjelp til å komme igang med utdanning- sammen. Men jeg veit jo heller ikke hvor gammel han er og hvor han står
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp