Hei,
Dette blir et langt innlegg!
Jeg er ikke gravid (skal starte å prøve igjen snart), men hadde en ganske overveldende fødsel første gang som helt ærlig gjør meg veldig nervøs for neste.
I ukene som fulgte etter fødsel satt jeg igjen med mange tanker- jeg trodde oppriktig jeg skulle dø under fødselen.
Vil beskrive meg selv med høy smerteterskel. Men ingenting forberedte meg på det jeg gikk gjennom første gang.
Jeg ble strippet på termindag. Samme kveld gikk vannet. 10 minutter etterpå startet riene. Etter noen rier med 3 minutters mellomrom, kom de plutselig mye hyppigere, og dermed konstant. Smerten satt da i mageregionen. På dette tidspunktet var det vondt men jeg var mest spent. Jeg hadde god pusteteknikk.
Vi kom oss til sykehuset. Kun 2 cm åpning men sykepleierne kunne se at jeg hadde veldig vondt, og ville ikke la meg dra hjem til tross for at jeg bor like ved. Dessuten fikk jeg null pause mellom riene allerede her.
Skal prøve å gjøre historien kort. Ble anbefalt epidural. Da den ble satt, kjente jeg ingenting av riene lengre. Husker jeg tenkte at en fødsel er jo lite stress med epidural, og jeg gledet meg fælt til hele opplevelsen videre.
En time etterpå fikk jeg heftige smerter rundt korsrygg/halebein. Smerter jeg aldri har kjent på før. Epiduralnivået ble hevet, men hjalp ingenting. En drøss av andre hjelpemidler ble tatt i bruk for å lindre smertene jeg lå å vre meg i. Jeg hadde fortsatt kun 3 cm åpning, og følte rumpa mi skulle revne totalt.
Timene gikk, jeg gråt, hylte, fikk ikke stammet frem en eneste setning og pleierne skjønte ikke hvorfor smertelindringen ikke funket som det skulle. Selvfølgelig bekymret, de og. Jeg mistet meg selv totalt. Etter syv timer i smertehelvete ble det satt spinalbedøvelse. Denne funket i 30 min, og jeg var så takknemlig for det. Jeg kjempet videre med samme smerter etter at bedøvelsen gikk ut, og 4 timer etterpå hadde jeg full åpning.
Pressriene var en drøm for meg. Endelig kunne jeg jobbe med smertene, ved å presse og bruke pusteteknikker jeg hadde øvd på. Det var vondt, men på ingen måte likt det jeg hadde gått gjennom timene før…
Kjenner jeg blir litt uvel bare av å skrive dette. Jeg har virkelig ikke lyst å gå gjennom disse smertene igjen, men ÅPENBART lyst på flere barn.
Barselperioden var en drøm og jeg hadde ikke voldsomme konsekvenser av smertene/skaden jeg hadde opplevd under fødsel, men ingen forklarte meg årsaken bak disse smertene/hvorfor det kunne skje/hvor vanlig er det. Noe som helst.
Ja- så jeg lurer vel egentlig bare på om det er noen som har opplevd noe lignende. Tok dere dere tid til å nøste litt opp i årsaker i ettertid?
Sykehuset nevnte noe med at halebeinet mitt kunne blitt skadet. Det var hvor den syke smerten også satt seg, men i dag er MR/CT bilder fine, til tross for at jeg fortsatt føler meg veldig svak og har noen vondter i området fortsatt.
Etter fødselen fikk verden en ny mening med lille fantastiske bebis, men jeg husker jeg tenkte- og kan fortsatt ta meg selv i å tenke- at aldri vil jeg klare å stå i dette på nytt…
Dette blir et langt innlegg!
Jeg er ikke gravid (skal starte å prøve igjen snart), men hadde en ganske overveldende fødsel første gang som helt ærlig gjør meg veldig nervøs for neste.
I ukene som fulgte etter fødsel satt jeg igjen med mange tanker- jeg trodde oppriktig jeg skulle dø under fødselen.
Vil beskrive meg selv med høy smerteterskel. Men ingenting forberedte meg på det jeg gikk gjennom første gang.
Jeg ble strippet på termindag. Samme kveld gikk vannet. 10 minutter etterpå startet riene. Etter noen rier med 3 minutters mellomrom, kom de plutselig mye hyppigere, og dermed konstant. Smerten satt da i mageregionen. På dette tidspunktet var det vondt men jeg var mest spent. Jeg hadde god pusteteknikk.
Vi kom oss til sykehuset. Kun 2 cm åpning men sykepleierne kunne se at jeg hadde veldig vondt, og ville ikke la meg dra hjem til tross for at jeg bor like ved. Dessuten fikk jeg null pause mellom riene allerede her.
Skal prøve å gjøre historien kort. Ble anbefalt epidural. Da den ble satt, kjente jeg ingenting av riene lengre. Husker jeg tenkte at en fødsel er jo lite stress med epidural, og jeg gledet meg fælt til hele opplevelsen videre.
En time etterpå fikk jeg heftige smerter rundt korsrygg/halebein. Smerter jeg aldri har kjent på før. Epiduralnivået ble hevet, men hjalp ingenting. En drøss av andre hjelpemidler ble tatt i bruk for å lindre smertene jeg lå å vre meg i. Jeg hadde fortsatt kun 3 cm åpning, og følte rumpa mi skulle revne totalt.
Timene gikk, jeg gråt, hylte, fikk ikke stammet frem en eneste setning og pleierne skjønte ikke hvorfor smertelindringen ikke funket som det skulle. Selvfølgelig bekymret, de og. Jeg mistet meg selv totalt. Etter syv timer i smertehelvete ble det satt spinalbedøvelse. Denne funket i 30 min, og jeg var så takknemlig for det. Jeg kjempet videre med samme smerter etter at bedøvelsen gikk ut, og 4 timer etterpå hadde jeg full åpning.
Pressriene var en drøm for meg. Endelig kunne jeg jobbe med smertene, ved å presse og bruke pusteteknikker jeg hadde øvd på. Det var vondt, men på ingen måte likt det jeg hadde gått gjennom timene før…
Kjenner jeg blir litt uvel bare av å skrive dette. Jeg har virkelig ikke lyst å gå gjennom disse smertene igjen, men ÅPENBART lyst på flere barn.
Barselperioden var en drøm og jeg hadde ikke voldsomme konsekvenser av smertene/skaden jeg hadde opplevd under fødsel, men ingen forklarte meg årsaken bak disse smertene/hvorfor det kunne skje/hvor vanlig er det. Noe som helst.
Ja- så jeg lurer vel egentlig bare på om det er noen som har opplevd noe lignende. Tok dere dere tid til å nøste litt opp i årsaker i ettertid?
Sykehuset nevnte noe med at halebeinet mitt kunne blitt skadet. Det var hvor den syke smerten også satt seg, men i dag er MR/CT bilder fine, til tross for at jeg fortsatt føler meg veldig svak og har noen vondter i området fortsatt.
Etter fødselen fikk verden en ny mening med lille fantastiske bebis, men jeg husker jeg tenkte- og kan fortsatt ta meg selv i å tenke- at aldri vil jeg klare å stå i dette på nytt…
Nummer 1 var absolutt tyngst.
