Jeg har også vokst opp som enebarn og har vært veldig fornøyd med det i perioder, men som voksen skulle jeg virkelig ønske at jeg hadde søsken! Selv har jeg foreldre som ikke egentlig ønsket at jeg skulle være enebarn, så de var veldig bevisste på å oppdra meg som om jeg hadde søsken (måtte dele godisen med mamma og pappa, fikk ikke overdådige gaver, arvet tøy etc), og jeg har nok ikke blitt noe "typisk enebarn", i den grad det går an å stereotypisere dem. Mamma og pappa har hatt utrolig mye tid til meg, og det er jo et fantastisk privilegiet. Mye godt ved å være enebarn, men til syvende og sist ønsker jeg meg nok minst to barn om jeg kan få det.
Her kommer nr 3, og jeg er kjempeglad de har søsken, som jeg selv har hatt. Mye glede og lærdom i det. Jeg ønsker meg mange barn 
Men om foreldrene bare ønsker en tror jeg det også går helt fint, pappa er enebarn, flere nabobarne er enebarn.. Plusser og minuser både med å være bare en eller mange, tror jeg 
dette er 3.for oss.. Men ville ikke hatt enebarn,mener at første barn må få et søsken hvertfall . Men at andre tenker annerledes ser jeg ikke noe problem med.
