Vi er fattige!

[Moderator Marthe]

"Fattigdommen kan ingen skjule". Det brukte bestemoren min alltid å si til meg når jeg var liten. Gjerne når jeg hadde fått hull i en sokk eller hele kneet plutselig kom ut av strømpebuksa. Men det er ikke sant. Problemet er vel heller at fattigdommen er alt for enkel å skjule, og nesten umulig å snakke om.

Les blogginnlegget her http://www.babyverden.no/blogg/Gjesteblogger/Vi-er-fattige/

Kjenner du deg igjen?
Skal det være slik at man ikke skal få se sin datter på turnoppvisningen fordi inngangsbilletten koster svimlende 250 kroner!!??

 

[GonnaBee]

Det er det som virkelig rører meg i denne saken; at terskelen er blitt så lav for å være fattig i Norge. Når man er fattig fordi man ikke kan gå på turnoppvisning. Problemet er jo helt reelt, for selvfølgelig gjør det vondt både for foreldre og barn, og mange barn blir desverre ertet fordi de ikke har råd til det nyeste, men jeg skulle så inderlig ønske at flere nordmenn fikk øynene opp for hvordan vi faktisk har det, og sine medmennesker.

Jeg fikk en åpenbaring da jeg besøkte slummen i Kenya i 2011. Jeg hadde forberedt meg på at det kom til å bli trist og vanskelig, at folk kom til å være triste, klage og tigge. Men neida, folk var så glade, de hilste hverandre med klemmer, og vinket til oss. Barna lekte med pinner og gamle sykkeldekk. Og siden det var søndag hadde alle pyntet seg. For en liten jente betød det en fillete, engang hvit kjole og en blå topplue. Det var nok hennes fineste antrekk. Og jeg spurte meg selv: "hvordan kan de være lykkelige, de som har så lite?!?!" og i sekundet etter følte jeg at livet ga meg et slag i bakhodet med stekepanna. Fordi det er mennesker, ikke ting, som betyr noe her i verden.

I Norge har vi ny telefon hvert år, og om den blir ødelagt kan vi jo bare kjøpe ny. Barnerommene regelrett renner over av leker og klær, for ikke å snakke om skoskapet til mor. Vi har flatskjerm på stua og soverommet, hvert vårt nettbrett og ny bil i garasjen. Det er gjennomsnittlig levestandard. Vi er priviligerte nok til å slanke oss, bare det er en tankevekker for meg. Og likevel topper vi statistikkene for depresjon, og bladene er fulle av enkle løsninger for å bli lykkelige, fordi det er det folk vil ha. Jeg kan knapt navnet på naboene, og om noe hadde skjedd, hadde det vært uaktuelt å ringe på hos dem.

Etter denne åpenbaringen ble jeg enda mer sur hver gang mine venner som studerer kaller seg "stakkars fattig student". Men så er det nå engang det samfunnet vi lever i, og da er det sannelig ikke lett å være den som ikke kan gå på oppvisning, der barna gruer seg til bursdagsfeiring fordi de ikke har råd til Lego Friends, og der hver krone må snus og vendes for å se om den skal gå til middag eller vaskepulver. Det er utrolig trist.

Her mener jeg også det handler om holdninger, og ikke minst åpenhet. Det bør ikke være flaut å ha dårlig råd. Om alle barna visste hvordan Ola faktisk hadde det, og vi levde i en verden med gode holdninger, hadde ingen ledd fordi klærne var slitte og han ikke var nyvaska hver dag (Egentlig dusjer vi altfor mye). Og han kunne kommet i bursdag uten gave, det er ikke som om Kari trenger flere leker uansett. Og kanskje når han dro kunne Karis mor sende med ham en pose med avlagte vinterklær. Ikke at Ola trenger det, for mamman hans har allerede spurt på foreldremøte om noen har noe til overs og har i år både ski og klær og er klar for utedagene.

Ja, hadde bare verden vært litt mer perfekt.

 

[aGNi]

Takk for at du på en utrolig fin måte skrev tankene jeg også får når jeg hører om denne typen fattigdom, GonnaBee. Skulle ønske flere lærte seg å sette pris på det de har, og ha i bakhodet at fattigdom er svært relativt.


Sent from my iPad using Tapatalk

 

[Spent-mamma :)]

Der hvor jeg vokste opp husker jeg at det var en familie der som hadde veldig dårlig råd, men "alle" viste det. Dermed så fikk de brukte klær av folk (barneklær hvor de tidligere eierne hadde vokst fra dem) og de hadde en avtale med den lokale Rema 1000 butikken hvor de fikk gratis gårsdagens brød, brune bananer og slikt. Siden de var åpne om det, så sultet og frøs de aldri pga mangel på mat eller klær. Selv om det var sikkert veldig flaut for dem at folk viste, så fikk de forståelse og hjelp. Så kunne aldri tenkt meg at de måtte betale inngangsbillett for å kunne se barna deres opptre, selv om alle andre foreldre måtte. Men det er vel vanskeligere med slikt i en by vil jeg tro...


Sent from my iPhone using BV Forum

 

[GonnaBee]

Der hvor jeg vokste opp husker jeg at det var en familie der som hadde veldig dårlig råd, men "alle" viste det. Dermed så fikk de brukte klær av folk (barneklær hvor de tidligere eierne hadde vokst fra dem) og de hadde en avtale med den lokale Rema 1000 butikken hvor de fikk gratis gårsdagens brød, brune bananer og slikt. Siden de var åpne om det, så sultet og frøs de aldri pga mangel på mat eller klær. Selv om det var sikkert veldig flaut for dem at folk viste, så fikk de forståelse og hjelp. Så kunne aldri tenkt meg at de måtte betale inngangsbillett for å kunne se barna deres opptre, selv om alle andre foreldre måtte. Men det er vel vanskeligere med slikt i en by vil jeg tro...


Sent from my iPhone using BV Forum

Ja, det er sånn det burde være overalt. Og det hadde kanskje vært sånn i deler av min hjemby. Men ikke i Oslo.

Her tenker folk ofte at man kan skylde seg sjøl, selv om det sjeldent er kun én grunn til at man havner i uføre. Tenker selv at jeg er heldig, jeg måtte vente fire måneder på sykepenger, og om jeg ikke hadde vært gift hadde jeg ikke klart drt. Hva med de som faktisk klarer seg akkurat, og som må ty til desperate løsninger mens de venter i køen? Og ikke minst; det er ALDRI barnas feil, og derfor så innmari synd at det er de det gjerne går hardest utover. Jeg kan alltids klare meg uten å gå i bursdag, men min sønn ville blitt hardt stigmatisert.

Og det er også horribelt at alt skal koste så mye ekstra i skolen. Å ta 250 for en oppvisning er skamløst. Det er svindyrt til og med for vanlige familie, og hva skjer om man skal ha med søsken og begge foreldre. Koster mindre å gå i operaen, liksom. .

Sent from my GT-I9505 using Tapatalk

 

[*Havblå*]

Det er det som virkelig rører meg i denne saken; at terskelen er blitt så lav for å være fattig i Norge. Når man er fattig fordi man ikke kan gå på turnoppvisning. Problemet er jo helt reelt, for selvfølgelig gjør det vondt både for foreldre og barn, og mange barn blir desverre ertet fordi de ikke har råd til det nyeste, men jeg skulle så inderlig ønske at flere nordmenn fikk øynene opp for hvordan vi faktisk har det, og sine medmennesker.

Jeg fikk en åpenbaring da jeg besøkte slummen i Kenya i 2011. Jeg hadde forberedt meg på at det kom til å bli trist og vanskelig, at folk kom til å være triste, klage og tigge. Men neida, folk var så glade, de hilste hverandre med klemmer, og vinket til oss. Barna lekte med pinner og gamle sykkeldekk. Og siden det var søndag hadde alle pyntet seg. For en liten jente betød det en fillete, engang hvit kjole og en blå topplue. Det var nok hennes fineste antrekk. Og jeg spurte meg selv: "hvordan kan de være lykkelige, de som har så lite?!?!" og i sekundet etter følte jeg at livet ga meg et slag i bakhodet med stekepanna. Fordi det er mennesker, ikke ting, som betyr noe her i verden.

I Norge har vi ny telefon hvert år, og om den blir ødelagt kan vi jo bare kjøpe ny. Barnerommene regelrett renner over av leker og klær, for ikke å snakke om skoskapet til mor. Vi har flatskjerm på stua og soverommet, hvert vårt nettbrett og ny bil i garasjen. Det er gjennomsnittlig levestandard. Vi er priviligerte nok til å slanke oss, bare det er en tankevekker for meg. Og likevel topper vi statistikkene for depresjon, og bladene er fulle av enkle løsninger for å bli lykkelige, fordi det er det folk vil ha. Jeg kan knapt navnet på naboene, og om noe hadde skjedd, hadde det vært uaktuelt å ringe på hos dem.

Etter denne åpenbaringen ble jeg enda mer sur hver gang mine venner som studerer kaller seg "stakkars fattig student". Men så er det nå engang det samfunnet vi lever i, og da er det sannelig ikke lett å være den som ikke kan gå på oppvisning, der barna gruer seg til bursdagsfeiring fordi de ikke har råd til Lego Friends, og der hver krone må snus og vendes for å se om den skal gå til middag eller vaskepulver. Det er utrolig trist.

Her mener jeg også det handler om holdninger, og ikke minst åpenhet. Det bør ikke være flaut å ha dårlig råd. Om alle barna visste hvordan Ola faktisk hadde det, og vi levde i en verden med gode holdninger, hadde ingen ledd fordi klærne var slitte og han ikke var nyvaska hver dag (Egentlig dusjer vi altfor mye). Og han kunne kommet i bursdag uten gave, det er ikke som om Kari trenger flere leker uansett. Og kanskje når han dro kunne Karis mor sende med ham en pose med avlagte vinterklær. Ikke at Ola trenger det, for mamman hans har allerede spurt på foreldremøte om noen har noe til overs og har i år både ski og klær og er klar for utedagene.

Ja, hadde bare verden vært litt mer perfekt.

Signerer på denne. Flott skrevet!

 

[Nappy]

Problemet er jo at det ikke er akseptert å ha lite penger. Det er en stor skam over det, og det er utroligt ubehagelig å bli sett ned på av "alle andre". For det er faktisk sånn i store deler av dagens norge. Hvem har ikke hørt uttrykket "å nave", alle de som "snylter på NAV" osv? Dette er stortsett folk som faktisk trenger bistand fra nav for å få tak over hode å mat på bordet. Jeg har fått flere MEGET ubehagelige komentarer på akkorat det at jeg "naver" men når man er mellom skole å arbeid å blir gravid og er av den gravide som er syk i 9 mnd med kvalme og bekkenløsning da sliter man. For man sitter uten noen rettigheter. Det gjør kanskje ekstra vont siden jeg har vokst opp som med lite penger og minnene om handleturene sitter hardt i. Når du kun kjøper det mest nødvendige og må trekke fra noen varer i kassa for å kunne ha nok penger til varene og du kjenner skammen og de dømmene blikkene langt inni ryggmagen.

Må faktisk ærlig innrømme at jeg føler meg veldig tråkket på tærne av innlegget ditt GonnaBee, selv om jeg vet at det ikke er personlig ment. Men det er faktisk sånn at det så si er et krav å ha både telefon, pc og internett i vårt samfunn. Om man ikke har det faller man ut fra samfunet (en kan jo prøve å fungere i hverdagen uten telefon så ser du fort hva jeg mener). Huslån/husleia må betales, og har man tatt opp lån mens man hadde jobb så må det også betales(feks billån kredittkort etc) og når alle regningene er betalt så er det ikke mye penger igjen til mat, som faktisk er kjempedyrt her i Norge.

Tror nok det er nettopp disse kravene/forventingene som tar knekken på folk. Både de kravene og forventingene man har til seg selv, men også det de andre forventer av en. Hadde alle bare kunne sunket kravene til seg selv og andre tror jeg nok mange fler hadde levd et lykkeligere liv. Man trenger ikke den nyeste bilen, eller de dyreste møblene. Og det gjør heller ingenting om naboen heller ikke har det.

Jeg betaler skatt med glede. Ingen fortjener å bekymre seg over om det er nok penger til mat etter at husleia er betalt. Og ingen har rett til å tråkke på de som trenger hjelp fra nav i perioder livet(eller hele livet for den saksskyld), for den dagen "du" trenger hjelp fra nav håper jeg at du også får den hjelpen du trenger så "du" slipper å bekymre deg om du trenger å legge deg sulten.

 

[Lynn87]

Har også måtte ha hjelp av NAV i flere perioder i livet og også nå. Og det er hardt å leve etter stramme budsjett hver mnd for å betale ned det en må og ha råd til det en trenger. Og som blir veldig godt sagt over her så er det vondt å ikke ha det som forventes av en. Nordmenn er eksperter i å dømme deg. Og det er ekkelt vondt og flaut.

Vi har alt fra bruktbutikker og finn omtrent her i huset.
Og jeg er ekspert i å finne ting på tilbud. Guttungen har aldri manglet noe og vil nok aldri det heller. Men sånn skal det være.
Jeg er selv vokst opp med foreldre fra hver sin skilsmisse, hvor vi ikke hadde råd til stort, men vi hadde snille naboer som kom med klær til meg, melk og ost fra gårdene rundt og gav foreldrene mine ekstrajobb på gårdene rundt.
Vi hadde høner og egg selv.
Pappa hadde en Ola bokse i mange år som mamma lappet, og min ullbukse ble det stadig strikket på lengre bein og jeg fikk nye broderier for hvert hull. Mamma tegnet Disney figurer til meg på papp som jeg lekte med fordi de ikke hadde råd til å kjøpe alt.
Men jeg arvet også mye leker så jeg led ikke.

Men poenget er at jeg egentlig gjerne heller skulle vært slik fattig som de var enn i dagens samfunn fordi jeg konstant er nervøs for når og hvor mye penger vi har vær mnd. Får vi betalt husleia og alle regningene denne gangen? NAV er ikke enkle å forholde seg til, vi har til og med en saksbehandler vi aldri har sett og knapt får tak i og hu er både vanskelig og prøver stadig å lure oss så vi ikke får hva vi har krav på. Det er rimelig slitsomt og deprimerende. Min mann har forsøkt det meste for å få seg jobb og sliter.
Div praksisplasser og vikariat som ikke leder noe steds hen. Og han føler seg fullstendig udugelig !!
Selv har jeg hatt så mange møkka jobber og blitt utnyttet av grådige ekle sjefer, hvor jeg har tålt sleng kommentarer om både min tro og om utsende. Og blitt ansatt pga utsende tydeligvis og det er faktisk rimelig ekkelt å vite at de sitter der å nistirrer på deg gammle griser! Og du ikke får det du skal ha betalt.
Så jg har brukt flere år på å være rundt slike mennesker og ikke sett min egen familie for små penger, og vært både syk og deprimert. Og sliter i dag med stor angst for å finne jobb igjen.
Også det er så nederlag å måtte be mamma om penger. Det er flaut og vondt.
Foreldrene min har gravd seg opp og jeg håper virkelig vi klarer det en dag også. Men vil gjerne tilbake til fortiden hvor det var greit å være fattig og venner og naboer hjalp hverandre og godtok deg for den du var.



Sent from my iPad using BV Forum

 

[GonnaBee]

Problemet er jo at det ikke er akseptert å ha lite penger. Det er en stor skam over det, og det er utroligt ubehagelig å bli sett ned på av "alle andre". For det er faktisk sånn i store deler av dagens norge. Hvem har ikke hørt uttrykket "å nave", alle de som "snylter på NAV" osv? Dette er stortsett folk som faktisk trenger bistand fra nav for å få tak over hode å mat på bordet. Jeg har fått flere MEGET ubehagelige komentarer på akkorat det at jeg "naver" men når man er mellom skole å arbeid å blir gravid og er av den gravide som er syk i 9 mnd med kvalme og bekkenløsning da sliter man. For man sitter uten noen rettigheter. Det gjør kanskje ekstra vont siden jeg har vokst opp som med lite penger og minnene om handleturene sitter hardt i. Når du kun kjøper det mest nødvendige og må trekke fra noen varer i kassa for å kunne ha nok penger til varene og du kjenner skammen og de dømmene blikkene langt inni ryggmagen.

Må faktisk ærlig innrømme at jeg føler meg veldig tråkket på tærne av innlegget ditt GonnaBee, selv om jeg vet at det ikke er personlig ment. Men det er faktisk sånn at det så si er et krav å ha både telefon, pc og internett i vårt samfunn. Om man ikke har det faller man ut fra samfunet (en kan jo prøve å fungere i hverdagen uten telefon så ser du fort hva jeg mener). Huslån/husleia må betales, og har man tatt opp lån mens man hadde jobb så må det også betales(feks billån kredittkort etc) og når alle regningene er betalt så er det ikke mye penger igjen til mat, som faktisk er kjempedyrt her i Norge.

Tror nok det er nettopp disse kravene/forventingene som tar knekken på folk. Både de kravene og forventingene man har til seg selv, men også det de andre forventer av en. Hadde alle bare kunne sunket kravene til seg selv og andre tror jeg nok mange fler hadde levd et lykkeligere liv. Man trenger ikke den nyeste bilen, eller de dyreste møblene. Og det gjør heller ingenting om naboen heller ikke har det.

Jeg betaler skatt med glede. Ingen fortjener å bekymre seg over om det er nok penger til mat etter at husleia er betalt. Og ingen har rett til å tråkke på de som trenger hjelp fra nav i perioder livet(eller hele livet for den saksskyld), for den dagen "du" trenger hjelp fra nav håper jeg at du også får den hjelpen du trenger så "du" slipper å bekymre deg om du trenger å legge deg sulten.

Jeg beklager virkelig hvis det jeg skrev gjorde at du følte deg tråkket på, det var ikke intensjonen, for hele poenget mitt var nettopp akkurat det samme som du selv sier her; at vi lever i et samfunn der det ikke er akseptert å ha lite penger, og at det er det som gjør det vanskelig, ikke nødvendigvis det å ha dårlig råd i utgangspunktet. Så jeg skulle ønske at samfunnet vårt generelt, nettopp som du sier, kanskje kunne senke kravene og forventningene litt.