Teknisk sett er jeg ikke en prøver, mest fordi at min mann og jeg er ikke enig om barn.
Da vi giftet oss var jeg ikke i utgangspunket interessert, jeg var ferdig utdannet og ville gjerne opparbeide meg egenkapital til å kjøpe vår egen bolig. På dette tidspunktet hadde ikke han jobb, men søkte.
Min inntekt var nok til at vi kunne leie en bolig o.l.
Vi hadde ett lite bryllup, og valgte å utsette bryllupsreise til vi fikk bedre råd.
Alt i alt kostet bryllupet med kjole/dress, middag, ringer litt over 12.000. Financestyle!
For oss var det mye viktigere å investere i en fremtid enn den ene dagen da vi giftet oss.
Kort tid etter at vi giftet oss, ble jeg påkjørt bakfra, og siden har jeg slitt med store smerter, og har ikke klart å jobbe.
Venter for tiden på svar angående uføretrygd.
Samtidig som dette skjedde begynte jeg å få veldig lyst på barn. En baby. Uten at jeg helt vet hvorfor, da det ikke har vært noe jeg har ønsket tidligere.
Min mann har ikke vært interessert i dette, og er det fremdeles ikke. Så prevensjonen ligger på han. Det er ikke det at han aldri har lyst på barn, men ikke akkurat nå.
Jeg har gått i ca 4 år og hatt lyst på en liten baby. For meg er dette noe jeg konstant går og tenker på, og selv om min mann iblant er uforsiktig med prevensjon, så har vi ikke hatt noen lykke der. (Lykke for meg, ulykke for han).
Han vet at dersom jeg ender opp gravid, så blir det en baby. Det er uaktuelt med abort med mindre noe er alvorlig galt med fosteret.
Til tider snakker han om fremtidige barn, og det varmer hjertet mitt.
Samtidig så ser jeg gravide jenter/kvinner overalt, eller små nydelige babyer. Hver gang jeg tenker på det å ikke få ett barn, eller i det minste å ikke engang prøve, så føles det som om noe i hjertet mitt går istykker.
Jeg elsker min mann, og jeg har ikke noe lyst til å forlate han, eller kødde med kondomene, det blir for.... Ehh, teit vel..Så jeg går rundt og håper på en "ulykke" (mirakel).
Jeg er 29 år gammel, og det føles som om tiden renner ut.
Noen som har noen råd?
Denne posten ble veldig mye lengre enn jeg hadde tenkt, men da jeg satte meg ned for å skrive, så kom alt bare rennende ut...
Maddie.
Da vi giftet oss var jeg ikke i utgangspunket interessert, jeg var ferdig utdannet og ville gjerne opparbeide meg egenkapital til å kjøpe vår egen bolig. På dette tidspunktet hadde ikke han jobb, men søkte.
Min inntekt var nok til at vi kunne leie en bolig o.l.
Vi hadde ett lite bryllup, og valgte å utsette bryllupsreise til vi fikk bedre råd.
Alt i alt kostet bryllupet med kjole/dress, middag, ringer litt over 12.000. Financestyle!
For oss var det mye viktigere å investere i en fremtid enn den ene dagen da vi giftet oss.
Kort tid etter at vi giftet oss, ble jeg påkjørt bakfra, og siden har jeg slitt med store smerter, og har ikke klart å jobbe.
Venter for tiden på svar angående uføretrygd.
Samtidig som dette skjedde begynte jeg å få veldig lyst på barn. En baby. Uten at jeg helt vet hvorfor, da det ikke har vært noe jeg har ønsket tidligere.
Min mann har ikke vært interessert i dette, og er det fremdeles ikke. Så prevensjonen ligger på han. Det er ikke det at han aldri har lyst på barn, men ikke akkurat nå.
Jeg har gått i ca 4 år og hatt lyst på en liten baby. For meg er dette noe jeg konstant går og tenker på, og selv om min mann iblant er uforsiktig med prevensjon, så har vi ikke hatt noen lykke der. (Lykke for meg, ulykke for han).
Han vet at dersom jeg ender opp gravid, så blir det en baby. Det er uaktuelt med abort med mindre noe er alvorlig galt med fosteret.
Til tider snakker han om fremtidige barn, og det varmer hjertet mitt.
Samtidig så ser jeg gravide jenter/kvinner overalt, eller små nydelige babyer. Hver gang jeg tenker på det å ikke få ett barn, eller i det minste å ikke engang prøve, så føles det som om noe i hjertet mitt går istykker.
Jeg elsker min mann, og jeg har ikke noe lyst til å forlate han, eller kødde med kondomene, det blir for.... Ehh, teit vel..Så jeg går rundt og håper på en "ulykke" (mirakel).
Jeg er 29 år gammel, og det føles som om tiden renner ut.
Noen som har noen råd?
Denne posten ble veldig mye lengre enn jeg hadde tenkt, men da jeg satte meg ned for å skrive, så kom alt bare rennende ut...
Maddie.
Jeg er heldig å ha en mann som selv tok initiativet til å starte å prøve, men hvis han ikke hadde gjort det så måtte vi nok hatt en lengre prat tenker jeg. Det er jo viktig at du får frem hvor sårt dette er for deg, og hvordan det påvirker hverdagen din. Og som prøverpånr3 sier, han burde iallfall gi deg en tidsramme å forholde deg til <3 Man skylder hverandre som partnere å være ærlig, oppriktig og hensynsfulle til den andres behov. Så enten klarer dere forhåpentligvis å møtes halvveis, eller så må du nesten (for din egen mentale helses skyld) legge det fra deg på ubestemt tid 
), og det funka fint for meg. Da fikk jeg noen måneder på meg der vi reiste og koste oss, og jeg ble mentalt ganske klar også 
