Vet ikke om jeg elsker mannen min

Forvirret førstegangsmor

Forvirret førstegangsmor

Andre møte med forumet
Da jeg gikk gravid, hadde jeg ingen sexlyst. Vi trodde da at lysten kom til å komme tilbake når lillegutt var ute, men nå, ett år etter, har jeg fortsatt ikke lyst til å ha sex. Jeg blir kåt, og fantaserer om å ha sex. Men ikke med mannen min. Jeg har så lite lyst til å ha sex med han!
Når det er sagt, må jeg fortelle at han sliter med depresjon og utbrenthet, så han er ikke akkurat en delight å være rundt. Han blir sinna for ingenting, gidder aldri å finne på noe med meg og sønnen min. Han gjør heller ikke noe for å bli frisk. Prøver å få han til å komme seg ut og bevege seg litt, men han er ikke interessert. Blir sur hvis jeg maser. Han vil heller sitte på rumpa foran TVen.
Han er en fantastisk pappa og ektemann. Det er ingenting han ikke vil gjøre for oss. Jeg er kronisk syk og kan ikke kjøre bil, så han henter og bringer, handler og gjør ærender som krever bil. Han tar vare på sønnen min hvis jeg har en dårlig dag og må sove. Dette gjør han uten å klage. Han er virkelig fantastisk!
Jeg hadde en veldig tøff graviditet noe jeg tror gikk veldig inn på han. Han var mye redd. Han hadde mareritt hvor han skrek høyt hver natt. Babyen kom med ks, så jeg trengte masse støtte og hjelp i ettertid. Jeg fikk også fødselsdepresjon og hadde vansker med å være sammen med sønnen min. Siden jeg er ufør, fikk mannen min heldigvis min permisjon, så han var hjemme i nesten 1 år med oss. Han var veldig mye med sønnen vår, noe jeg tror slet han ut veldig.
Han mistrives også veldig på jobb (begynte i nytt firma i juli grunnet flytting). Han traff virkelig bunnen etter han begynte der. Han har ikke vært den personen jeg forelsket meg i på flere år, men etter han begynte der, ble han nesten som en fremmed. Han har vært sykemeldt i 7 av 14 dager nå, og han er en helt annen mann! Jeg ser klipp av han jeg er så glad i. Han smiler og ler mer. Det er godt å se.
Men jeg har virkelig ikke lyst til å ligge med han. Jeg vil ikke se han naken, og jeg vil ikke at han skal se meg. Det er fordi kroppen min forandret seg sånn etter graviditeten. Kan nesten trø på puppene mine, og jeg har masse hud på magen.
Jeg er så redd for at jeg ikke elsker han lenger. Det er helt grusomt.
Hva tror dere?
 
Dette høres fælt ut. Har dere vurdert å få snakke med noen ?
 
Anbefaler å ta kontakt med rådgivning, terapi eller noe her. Familievernkontor har gratis terapi. Ofte litt ventetid da men.
 
Det er ofte lett å trekke seg unna folk og situasjoner som blir for negative, selv om en i utgangspunktet ikke vil det. Det kan hende at du legger lokk på dine følelser for å beskytte deg selv, selv om det og kan hende at situasjonen skader forholdet for mye. Dere trenger uansett hjelp. Om han virkelig gjør alt han kan for deg så må du be han om dette, for dere begges skyld.
 
Ta det opp med helsestasjonen så vil de kunne henvise dere til parterapi og familierådgivning.
 
Jeg tenker den intense kjærlighetsfølesen går opp og ned i livet men vil ikke gi ifra meg mannen og samlivet uansett om alt ikke alltid er rosenrødt... men hva du skal vett jeg ikke...
 
Her var det veldig mye tungt for dere begge. Da er det ikke rart at det kan bli utfordrende. Tenker også at det kan være lurt å prate med noen.

Og lurt å akseptere at disse tingene var og er tøffe å gå gjennom. Kanskje prøve litt mindfulness også? Feks det du tenker om kroppen din. Stopp opp, sett tankene om kroppen på pause. Observer hva som skjer i følelsene dine - tristhet? Aksepter følelsene dine. La det gå. Bare et eksempel:)
 
Jeg har prøvd å overtale han til å gå å snakke med noen sammen, men han virker ikke interessert. Han er så apatisk når det kommer til oss to. Apatisk generelt, egentlig.
 
Jeg tror du bør begynne med deg selv, og gå i terapi. Så kan du få med ham når han ser du gjør en innsats. :)
 
:Heartred Høres ut som dere har fått veldig mye å slite med på en gang.

Når mannen din mistrives skikkelig på jobben og blir merkbart bedre av en pause derfra ville jeg prøvd å få ham til å få seg en annen jobb. Jeg har selv vært et sted der jeg ikke trivdes og det påvirket hele livet mitt: forholdet, lysten til å møte venner, lysten til å trene...

Ellers er det lettere å endre seg selv enn andre. Terapi kan kanskje hjelpe deg? Fødselsdepresjoner kan sitte i og det er lett gjort å forbinde de vanskelige følelsene med personen som var hjemme sammen med deg mens du gjennomgikk de.

Parterapi er jeg usikker på i deres tilfelle. Har god erfaring med det selv og vil absolutt anbefale til alle som har problemer med forholdet. Kan være jeg har feil, men her har jeg mer følelsen av at dere begge to har hver deres problemer heller enn at det er kommunikasjonsproblemer mellom dere to.
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp