Vet ikke hva jeg skal gjøre lenger *litt lang*

Friluftslivmamma_3

Friluftslivmamma_3

Elsker forumet
Det med forhold er ikke lett i seg selv å spesielt ikke når man blir mot-arbeidet hele tiden.
Vi skal jo gifte oss jeg og min kjære å jeg elsker han over alt, vi har allerede et nydelig barn sammen og venter nr 2.
Men jeg har en vond fortid bak meg det er alt en lang historie, det startet fra jeg var liten jente at jeg ble utsatt for incest i 13år, dette førte til at min oppførsel ble utagerende og de rundt meg trodde jeg hadde adhd for jeg ville jo aldri si dem hva som lå bak min oppførsel. Jeg ble utredet å i 9klasse så kom de fram til at jeg hadde et syndrom som heter asberger, jeg mente hele tiden at dette var feil for jeg visste jo selv hva som jeg bar på. så en dag tok jeg motet til meg og fortalte hele historien min til psykologen som jeg gikk til å ba han om å utrede meg på nytt for å fjerne diagnosen som var feil, vi tok noen tester å han var enig om at den diagnosen hadde jeg ikke, men jeg slet i den tiden med depresjoner så han ville ikke fjerne diagnosen fra papirene mine i fare for at jeg skulle miste all den hjelpen jeg ville ha krav på om han gjorde det så vi ble enige om å snakke om det siden etter jeg ikke trengte mere støtte. nå er den eneste støtten jeg får økonomisk å vi trenger det for å overleve, jeg er helt frisk å klar for å snakke med psykologen igjen når jeg har kommet meg ut i jobb å ikke trenger den økonomiske støtten min lengre.
 
poenget i saken er uansett at min kommende svigerfar tror helt å fullt på at jeg har den diagnosen selv om at han ikke kjenner meg så godt å vi snakker knappt sammen. så for en ukes tid siden så sa han til min kjære at han egentli ikke ville at min kjære skulle gå inn i ekteskap med meg fordi han har lest om sykdommen å er redd for at jeg vil slite han helt ut. han sier jo han liker meg svært godt, men han ser egentli helst at vi avslutter forholdet. så nå vet jeg ikke hva jeg skal gjøre for jeg er veldig opptatt av familieforhold osv... så jeg vurderer egentli å la min kommende svigerfar få sin vilje om at forholdet ender, men da vet jeg at min kjære blir helt knust inkl. meg selv. Egentli så vurderer jeg å gå å snakke med min gammle psykolog nå å be han fjerne diagnosen for den har brakt med seg mye vondt. ingen har behandlet meg som et normalt menneske etter at de fikk vite om den å husker på skolen så var alle de som hadde mobbet meg før plutselig så snille mot meg å behandlet meg som om at jeg var helt tilbakestående, de snakket plutselig sakte og med baby stemme til meg.
Jeg har møtt mennesker som har det syndromet å de er vanlige mennesker, men jeg følte at jeg ikke passet inn, dessuten var de mye smartere enn en vanlig person.
 
så nei jeg tror egentli jeg trenger noen tips i saken.
 
Eh... vet ikke helt hva jeg skal si.
Har ingen anelse om hvordan du har hatt det.

Men hvis jeg skal snakke utfra meg så hadde jeg gitt blanke i hva svigerfar mener! Jeg hadde blitt såret, lei og sint over uttalelsen, men den hadde hatt 0 påvirkning på mitt forhold til min mann. Han får ikke bestemme over mitt forhold. Skal deres familie lide for at han ikke liker det?

litt sent å komme med synspunkter nå etter at dere har startet familie. Håper din kjære reagerte!
 
ORIGINAL: arika

Eh... vet ikke helt hva jeg skal si.
Har ingen anelse om hvordan du har hatt det.

Men hvis jeg skal snakke utfra meg så hadde jeg gitt blanke i hva svigerfar mener! Jeg hadde blitt såret, lei og sint over uttalelsen, men den hadde hatt 0 påvirkning på mitt forhold til min mann. Han får ikke bestemme over mitt forhold. Skal deres familie lide for at han ikke liker det?

litt sent å komme med synspunkter nå etter at dere har startet familie. Håper din kjære reagerte!

 
kan vell si han har reagert ganske sterkt på det, han har utallige ganger prøvd å få svigerfar til å forstå at jeg er helt frisk å at det er meg han elsker å vil ha. å nå sist etter han fikk den meldigen så reagerte han med å ignorere han fullstendig ikke svart tilbake på meldigen å han tar ikke tlf til han når han ringer.
 
Huff du har det tydeligvis ikke lett...Uten og si for mye om meg selv har jeg mitt og slite med jeg og...En grunn til at jeg aldri har vært i jobb blandt annet....
 
Vet ikke helt hva jeg skal skrive enn at det hvertfall er HELT feil av dere og gå ut av forholdet pgr av dette...Dere trenger hverandre så absolutt....Hadde jeg vært deg hadde jeg som du sier tatt kontakt med psykologen din....Snakket med han og fortalt dette du forteller oss....Verken mer eller mindre...Ta en kopi av dette og vis han det så han kan lese selv hvordan du har det....
Og da kanskje ta med din samboer på et møte....
Er sikker på at du får den økonomiske hjelpen du allerede får fordet om...Det kan psykologen din hjelpe deg med....
Dette må du ikke tvile på vennen....Og tenk på ungene deres før du lar svigerfaren di få rett....
 
Ikke godt for deg og gå med sånne tanker nå...har du forresten snakka med samboeren din og vet han om det svigerfaren din sier?? Hva sier samboeren din?? han må jo være veldig glad i deg og da har han vel trua på dere....
 
Min svigerfar tørr aldri å snakke direkte til meg virker det som så jeg fikk vite alt dette av min samboer for han fikk en sms fra sin far å faren har snakket med han tidligere å spurt er du helt sikker nå da på at det er dette du vil ang. det med å gifte seg med meg å svigers vet heller ikke at jeg er gravid på nytt for sist vi var på besøk så spurte han min samboer om vi planlagte et nytt barn. da var jeg allerede gravid, men min samboer bare skyndte seg å svare nei å da sa han det var bra da.
 
min kjære vil at jeg skal drite i alt min svigerfar sier, men det er ikke lett når man ikke føler seg likt og velkommen der.
 
Huff, det var mye trist og tungfordøyd info i det innlegget. Det gjør meg virkelig vondt at du har måttet gå gjennom så mye og hatt[:(]
Når det er sagt, så skjønner jeg godt at du tenker på hva svigerfar sier og mener om deg. Det er helt naturlig at man ønsker et godt forhold med svigerfamilien. Men å la han få ødelegge mellom deg og kjæresten din syns jeg blir dumt. I tillegg syns jeg kjæresten din bør backe deg opp litt mer. Dere har jo barn sammen, og det er jo en mye større forpliktelse enn et ekteskap. Samboeren din bør fortelle faren sin at han enten får godta ekteskapet, eller så får han klare seg uten dere. Ja, det er brutalt sagt, men det er da ikke svigerfar som skal gifte seg med deg.
Hvilken diagnose eller ikke-diagnose du har er totalt irrellevant, det har han ingenting med, så jeg syns ikke du skal gjøre noen ting som helst med det med mindre du gjør det for DIN EGEN del.
 
Men det at du er villig til å gi opp forholdet dit til din kommende mann, far til dine to barn, og den du elsker pga svigerfar syns jeg høres veldig rart ut. Er det KUN svigerfar somgjør forholdet vanskelig? Jeg hadde skjønt det om det ellers var trøbbel i paradis, men hvis det kun er pga svigerfar så skjønner jeg ikke det helt. Jeg hadde også et anspent forhold til mine svigerforeldre i begynnelsen, og det føltes som om jeg ikke var god nok for dem- men jeg vurderte aldri å forlate mannen i mitt liv pga det. Jeg ville heller bevise dem at jeg nettopp var god nok for ham.
 
Ble et langt svar dette. Alt i alt vil jeg bare gi deg en stor klem, og så håper jeg du finner ut av dette[:)]
 
Oi.. For det første så må jeg få sagt; Kjempebra, at du kom så langt meg deg selv at du la alle kortene på bordet ! Jeg har selv hatt en vanskelig barndom som har gjort livet mitt krevende, så jeg forstår deg til en viss grad. Du har hatt det værre enn meg, og i flere år så jeg vil ikke sammenligne.

Men, dette er hva jeg ville gjort.. Hvis du føler deg trygg nok på deg selv, til å åpne deg igjen, så ville jeg tatt med sambo og satt meg ned med svigers. Trenger ikke gå i detaljer, men si det som du sa det her, forklar situasjonen.

Foreldrene til min samboer hadde også en periode de helst så at vi ikke var sammen, fordi det var så mye frem og tilbake, og det tæret på sambo, og meg. Men vi fant alltid tilbake til hverandre, og foreldrene hans fikk etterhvert vite mer og mer om meg. Jeg bodde til og med hos han, hjemme hos foreldrene i en liten periode da jeg var 16. Nå så har vi det fantastisk, jeg føler meg som en del av familien. Jeg får like mye i julegave/bursdagsgave av foreldrene hans, og mormoren hans, som det barna demmes får. Jeg får klem av alle sammen hver gang vi kommer, faren er veldig flink til å spørre hvordan jeg har det, hvordan formen er osv. Jeg føler meg verdsatt.

Det er nok et ganske sårt tema, å det er fullt forståelig, men hvis du stoler nok på deg selv, og har styrken til å fortelle det til dem, så kan det jo hende de vil se annerledes på saken ?

Det blir iallefall helt feil å gå ifra samboeren din pga svigers.. [&o]

Lykke til, og STOR klem til deg [:)]
 
Uff, har ikke ord egentlig, jeg vet ikke hva du går igjennom på det første området[:(], men jeg vet veldig godt hva du går igjennom når det gjelder svigerforeldre!
 
Kan jo fortelle min historie hvis det kan være til noe trøst.
 
Jeg og min mann ble sammen for snart 8 år siden, møtte mamman hans og hun var så hyggelig og glad for at vi var sammen. Vi var veldig mye hjemme hos han i starten siden vi begge bodde hjemme (vi var 18 og 19 år)
En kveld var vi på fest hjemme hos en kamerat og gubben ble jo ganske full, vi satt og snakka så kom det frem at moren hans ikke likte meg, jeg trodde jeg skulle dø, er det mulig tenkte jeg, hva har jeg gjort henne da?![:@] For å gjøre historien kort, så har det rett og slett vært et helvete etter dette, veldig slitsomt, trodde egentlig ting skulle bli bedre når vi fikk M, men akk nei, hun interesserer seg ikke for han en gang [:(] tenke seg det å ikke interessere seg for barnebarnet sitt!!!!!! Argh. Uff det er bare slitsomt, jeg er bare med dit når jeg må, når det er bursdager eller jul osv, holder meg like greit unna. Det er ikke lett, har sitti mange timer å ha vært lei meg pga henne, gubben er like sinna som meg, men hva kan han si bortsett fra at jeg ikke skal bry meg!!!! Ikke lett for han heller stakkars[:o]
 
Hvis du trenger noen å snakke med ang duste SVIGERFORELDRE så er det bare å sende PM, hjelper veldig å snakke ut om sånne ting [:)]
 
Stor klem til deg!!!!
 
ORIGINAL: ~Mirabell~

Huff, det var mye trist og tungfordøyd info i det innlegget. Det gjør meg virkelig vondt at du har måttet gå gjennom så mye og hatt[:(]
Når det er sagt, så skjønner jeg godt at du tenker på hva svigerfar sier og mener om deg. Det er helt naturlig at man ønsker et godt forhold med svigerfamilien. Men å la han få ødelegge mellom deg og kjæresten din syns jeg blir dumt. I tillegg syns jeg kjæresten din bør backe deg opp litt mer. Dere har jo barn sammen, og det er jo en mye større forpliktelse enn et ekteskap. Samboeren din bør fortelle faren sin at han enten får godta ekteskapet, eller så får han klare seg uten dere. Ja, det er brutalt sagt, men det er da ikke svigerfar som skal gifte seg med deg.
Hvilken diagnose eller ikke-diagnose du har er totalt irrellevant, det har han ingenting med, så jeg syns ikke du skal gjøre noen ting som helst med det med mindre du gjør det for DIN EGEN del.

Men det at du er villig til å gi opp forholdet dit til din kommende mann, far til dine to barn, og den du elsker pga svigerfar syns jeg høres veldig rart ut. Er det KUN svigerfar somgjør forholdet vanskelig? Jeg hadde skjønt det om det ellers var trøbbel i paradis, men hvis det kun er pga svigerfar så skjønner jeg ikke det helt. Jeg hadde også et anspent forhold til mine svigerforeldre i begynnelsen, og det føltes som om jeg ikke var god nok for dem- men jeg vurderte aldri å forlate mannen i mitt liv pga det. Jeg ville heller bevise dem at jeg nettopp var god nok for ham.

Ble et langt svar dette. Alt i alt vil jeg bare gi deg en stor klem, og så håper jeg du finner ut av dette[:)]

 
selvfølgelig er det jo små krangler utenom også i forholde vårt, men de fleste omhandler min svigerforeldre, men jeg tror jeg har bestemt meg nå for at dette ikke skal få ødelegge for oss. har snakket med min samboer å om dette å jeg sa også at på den store dagen så vil jeg kun ha positive mennesker der som er der for å feire oss å hvis ikke svigerfar kan gjøre det så blir han ikke bedt å det var samboer helt enig i:)
 
ORIGINAL: aemde og Lille Prins

Oi.. For det første så må jeg få sagt; Kjempebra, at du kom så langt meg deg selv at du la alle kortene på bordet ! Jeg har selv hatt en vanskelig barndom som har gjort livet mitt krevende, så jeg forstår deg til en viss grad. Du har hatt det værre enn meg, og i flere år så jeg vil ikke sammenligne.

Men, dette er hva jeg ville gjort.. Hvis du føler deg trygg nok på deg selv, til å åpne deg igjen, så ville jeg tatt med sambo og satt meg ned med svigers. Trenger ikke gå i detaljer, men si det som du sa det her, forklar situasjonen.

Foreldrene til min samboer hadde også en periode de helst så at vi ikke var sammen, fordi det var så mye frem og tilbake, og det tæret på sambo, og meg. Men vi fant alltid tilbake til hverandre, og foreldrene hans fikk etterhvert vite mer og mer om meg. Jeg bodde til og med hos han, hjemme hos foreldrene i en liten periode da jeg var 16. Nå så har vi det fantastisk, jeg føler meg som en del av familien. Jeg får like mye i julegave/bursdagsgave av foreldrene hans, og mormoren hans, som det barna demmes får. Jeg får klem av alle sammen hver gang vi kommer, faren er veldig flink til å spørre hvordan jeg har det, hvordan formen er osv. Jeg føler meg verdsatt.

Det er nok et ganske sårt tema, å det er fullt forståelig, men hvis du stoler nok på deg selv, og har styrken til å fortelle det til dem, så kan det jo hende de vil se annerledes på saken ?

Det blir iallefall helt feil å gå ifra samboeren din pga svigers.. [&o]

Lykke til, og STOR klem til deg [:)]

 
jo jeg kunne jo kanskje gjort det, men problemet er at de allerede vet det, men de er slik at når de har lagt seg opp en mening på noe så kan den ikke endres å jeg er sikker på om at hvis jeg får psykologen til å fjerne diagnosen så mener de vell at psykologen har gjort en feil også. men jeg vurderer sterkt å ringe de da det blir langt å kjøre for å snakke, men tenkte jeg skulle ta en skikkelig utblåsning for å fortelle de hvor landet står, men da tørr jeg nok ikke å se de på en god stund.
 
ORIGINAL: 17mai mamma

Uff, har ikke ord egentlig, jeg vet ikke hva du går igjennom på det første området[:(], men jeg vet veldig godt hva du går igjennom når det gjelder svigerforeldre!

Kan jo fortelle min historie hvis det kan være til noe trøst.

Jeg og min mann ble sammen for snart 8 år siden, møtte mamman hans og hun var så hyggelig og glad for at vi var sammen. Vi var veldig mye hjemme hos han i starten siden vi begge bodde hjemme (vi var 18 og 19 år)
En kveld var vi på fest hjemme hos en kamerat og gubben ble jo ganske full, vi satt og snakka så kom det frem at moren hans ikke likte meg, jeg trodde jeg skulle dø, er det mulig tenkte jeg, hva har jeg gjort henne da?![:@] For å gjøre historien kort, så har det rett og slett vært et helvete etter dette, veldig slitsomt, trodde egentlig ting skulle bli bedre når vi fikk M, men akk nei, hun interesserer seg ikke for han en gang [:(] tenke seg det å ikke interessere seg for barnebarnet sitt!!!!!! Argh. Uff det er bare slitsomt, jeg er bare med dit når jeg må, når det er bursdager eller jul osv, holder meg like greit unna. Det er ikke lett, har sitti mange timer å ha vært lei meg pga henne, gubben er like sinna som meg, men hva kan han si bortsett fra at jeg ikke skal bry meg!!!! Ikke lett for han heller stakkars[:o]

Hvis du trenger noen å snakke med ang duste SVIGERFORELDRE så er det bare å sende PM, hjelper veldig å snakke ut om sånne ting [:)]

Stor klem til deg!!!!

 
er nok ikke så mange som vet det jeg har gått gjennom, når jeg selv tenker på det så virker det så uvirkelig at alt dette har skjedd, men jeg har reist meg og kommet meg langt å heldigvis så slipper jeg å se denne personen så ofte, hender seg jeg ser han i konfirmasjoner, men det er det.
Ja til det med svigerforeldre så er det ikke så lett, de gir jo uttrykk for at de liker meg, men jeg merker jo en litt annen stemmning også jeg da akkurat som om at man bare vet hvis noen egentli ikke liker deg.
De tror jo det samme om meg igjen for de har flere ganger spurt samboern om jeg ikke liker dem. sender deg gjerne PM om jeg føler for å snakke ja :) det samme må du å bare gjøre :)
 
ORIGINAL: supermomma

ORIGINAL: 17mai mamma

Uff, har ikke ord egentlig, jeg vet ikke hva du går igjennom på det første området[:(], men jeg vet veldig godt hva du går igjennom når det gjelder svigerforeldre!

Kan jo fortelle min historie hvis det kan være til noe trøst.

Jeg og min mann ble sammen for snart 8 år siden, møtte mamman hans og hun var så hyggelig og glad for at vi var sammen. Vi var veldig mye hjemme hos han i starten siden vi begge bodde hjemme (vi var 18 og 19 år)
En kveld var vi på fest hjemme hos en kamerat og gubben ble jo ganske full, vi satt og snakka så kom det frem at moren hans ikke likte meg, jeg trodde jeg skulle dø, er det mulig tenkte jeg, hva har jeg gjort henne da?![:@] For å gjøre historien kort, så har det rett og slett vært et helvete etter dette, veldig slitsomt, trodde egentlig ting skulle bli bedre når vi fikk M, men akk nei, hun interesserer seg ikke for han en gang [:(] tenke seg det å ikke interessere seg for barnebarnet sitt!!!!!! Argh. Uff det er bare slitsomt, jeg er bare med dit når jeg må, når det er bursdager eller jul osv, holder meg like greit unna. Det er ikke lett, har sitti mange timer å ha vært lei meg pga henne, gubben er like sinna som meg, men hva kan han si bortsett fra at jeg ikke skal bry meg!!!! Ikke lett for han heller stakkars[:o]

Hvis du trenger noen å snakke med ang duste SVIGERFORELDRE så er det bare å sende PM, hjelper veldig å snakke ut om sånne ting [:)]

Stor klem til deg!!!!


er nok ikke så mange som vet det jeg har gått gjennom, når jeg selv tenker på det så virker det så uvirkelig at alt dette har skjedd, men jeg har reist meg og kommet meg langt å heldigvis så slipper jeg å se denne personen så ofte, hender seg jeg ser han i konfirmasjoner, men det er det.
Ja til det med svigerforeldre så er det ikke så lett, de gir jo uttrykk for at de liker meg, men jeg merker jo en litt annen stemmning også jeg da akkurat som om at man bare vet hvis noen egentli ikke liker deg.
De tror jo det samme om meg igjen for de har flere ganger spurt samboern om jeg ikke liker dem. sender deg gjerne PM om jeg føler for å snakke ja :) det samme må du å bare gjøre :)

 
Takk for det, kommer nok til det når begeret renner over, og det er ikke lenge før nå kjenner jeg. Noen mennesker er litt vanskelig å ha med å gjøre føler jeg.... Begynner å bli litt vandt til slike mennesker, men når man er gravid så tar man seg nær av det meste. he he
 
ORIGINAL: supermomma

ORIGINAL: arika

Eh... vet ikke helt hva jeg skal si.
Har ingen anelse om hvordan du har hatt det.

Men hvis jeg skal snakke utfra meg så hadde jeg gitt blanke i hva svigerfar mener! Jeg hadde blitt såret, lei og sint over uttalelsen, men den hadde hatt 0 påvirkning på mitt forhold til min mann. Han får ikke bestemme over mitt forhold. Skal deres familie lide for at han ikke liker det?

litt sent å komme med synspunkter nå etter at dere har startet familie. Håper din kjære reagerte!


kan vell si han har reagert ganske sterkt på det, han har utallige ganger prøvd å få svigerfar til å forstå at jeg er helt frisk å at det er meg han elsker å vil ha. å nå sist etter han fikk den meldigen så reagerte han med å ignorere han fullstendig ikke svart tilbake på meldigen å han tar ikke tlf til han når han ringer.


Da vet du jo hvor han står[:)] synes ikke du skal la svigerfar "skremme " deg vekk fra fortsatt å være en familie!
Lykke til.
klem
 
ORIGINAL: supermomma

ORIGINAL: ~Mirabell~

Huff, det var mye trist og tungfordøyd info i det innlegget. Det gjør meg virkelig vondt at du har måttet gå gjennom så mye og hatt[:(]
Når det er sagt, så skjønner jeg godt at du tenker på hva svigerfar sier og mener om deg. Det er helt naturlig at man ønsker et godt forhold med svigerfamilien. Men å la han få ødelegge mellom deg og kjæresten din syns jeg blir dumt. I tillegg syns jeg kjæresten din bør backe deg opp litt mer. Dere har jo barn sammen, og det er jo en mye større forpliktelse enn et ekteskap. Samboeren din bør fortelle faren sin at han enten får godta ekteskapet, eller så får han klare seg uten dere. Ja, det er brutalt sagt, men det er da ikke svigerfar som skal gifte seg med deg.
Hvilken diagnose eller ikke-diagnose du har er totalt irrellevant, det har han ingenting med, så jeg syns ikke du skal gjøre noen ting som helst med det med mindre du gjør det for DIN EGEN del.

Men det at du er villig til å gi opp forholdet dit til din kommende mann, far til dine to barn, og den du elsker pga svigerfar syns jeg høres veldig rart ut. Er det KUN svigerfar somgjør forholdet vanskelig? Jeg hadde skjønt det om det ellers var trøbbel i paradis, men hvis det kun er pga svigerfar så skjønner jeg ikke det helt. Jeg hadde også et anspent forhold til mine svigerforeldre i begynnelsen, og det føltes som om jeg ikke var god nok for dem- men jeg vurderte aldri å forlate mannen i mitt liv pga det. Jeg ville heller bevise dem at jeg nettopp var god nok for ham.

Ble et langt svar dette. Alt i alt vil jeg bare gi deg en stor klem, og så håper jeg du finner ut av dette[:)]


selvfølgelig er det jo små krangler utenom også i forholde vårt, men de fleste omhandler min svigerforeldre, men jeg tror jeg har bestemt meg nå for at dette ikke skal få ødelegge for oss. har snakket med min samboer å om dette å jeg sa også at på den store dagen så vil jeg kun ha positive mennesker der som er der for å feire oss å hvis ikke svigerfar kan gjøre det så blir han ikke bedt å det var samboer helt enig i:)

 
Så bra!!!Jeg syns det er kjempebra at du bestemte deg for å kjempe videre. Og flott at samboeren din er enig i dette. Jeg er sikker på at når svigerfar får det valget, så skjønner han hvor seriøst dette er og slutter å legge seg borti det, for selvfølgelig vil han være en del av familien og være i bryllupet! Stå på snuppa!![:D][:D]
 
Takk for mange fine svar, de har hjulpet meg masse å jeg har fått tenkt masse:) jeg har også fått snakket med noen i familien min å de støtter meg helt og fullt i dette. Jeg skal prøve å snakke med min kommende svigerfar om dette at han får bare akseptere det slik det er eller holde seg unna vår lille familie for vi kommer uansett til å stå sammen. Jeg har ikke Asberger, snakket med psykologen min på tlf i dag å han husket vår gammle samtale å han mente det ikke var noe problem å fjerne diagnosen, jeg måtte bare innom fastlegen først for å bli henvist til revurdering. men om jeg hadde hatt denne diagnosen så mener også jeg at det finnes mange oppegående mennesker som har diagnosen å ja det finnes forskjellige grader å man bør ikke dømme en person ut i fra et papir for vi alle er forskjellige individer=)
 
Så bra at det ser ut til å ordne seg. Jeg kan ikke si at jeg forstår akkurat hvordan du har det, men jeg forstår det ganske godt, for vi har det ganske likt. Jeg har ikke hatt en like hard oppveskt, men jeg har har faktisk en diagnose som stemmer som jeg har hatt siden jeg ble født. Den er av det fysiske slaget. Ikke stor nok til at jeg er avhengig av hjelp hele tiden, men jeg halter litt på en fot, har litt dårligere balanse enn folk flest og har en hånd som ikke fungerer helt optimalt, men jeg klarer meg veldig godt.

Jeg og min kjære har vært sammen i snart 6 år og vært gift i litt over 1 år. Vi har en gutt fra før. Svigerfar har mislikt meg mer og mer av ulike grunner som ikke er så viktige her, men det toppet seg da han ca 2 uker før bryllupet hadde hatt en samtale med mannen om at han burde hoppe av mens han hadde en sjangs. Svigerfar mente at det ikke var rettferdig at mannen min måtte "slite" med å hjelpe meg når vi blir eldre(er muligheter for at handikappet sliter kroppen ut litt raskere enn vanlige folk). Da sa han at jeg sikkert var en kjekk jente, men at han mente mannen måtte ta for mye husarbeid ol (dette er en mann som er pensjonert, men som fremdeles ikke gjør noe i hjemmet).

Mannen min sa sitt og det hele ble litt stygt, han viste at han virkelig elsker meg like høyt som jeg elsker han. I ettertid ser jeg at svigerfar ikke smilte på et eneste ett av bildene som ble tatt på vår store dag. Men jeg er blitt litt sånn gi faen. Jeg driter i hva han syns om mannen min og meg. Han er en tulling som alltid skal prøve å gjøre livet surt for andre og han er aldri fornøyd. Jeg er så glad for at det er flere timers reise mellom oss og han så jeg ser han kanskje 5 ganger i året. Vi er høflige mot hverandre, men er han frekk mot meg svarer jeg på tiltale.

Mannen min støtter meg i alt og han har sagt flere ganger at han er stolt over at jeg er så sterk siden svigerfar er ofte en drittsekk. Det som er viktig med denne LANGE historien er at så lenge du og mannen din er glad i hverandre og har det godt sammen, er det det som betyr noe. Det handler ikke om alle småkrangler, men at dere i det store og hele støtter hverandre [:)] Vi har hatt det tøft til tider, men vi ser nå etter en litt tøff periode med svigerfar at vi er sterkere og at vi er bltt mer glad i den andre fordi vi ser det gode i hverandre. Ingenting kan knekke oss og det samme håper jeg gjelder for dere [:D]
 
Hei kjære deg;)

Først av alt må jeg si at du virkelig har kommet langt med en tøff fortid! Det å finne kjærlighet og stifte en familie da er utrolig flott, og du er en av de som virkelig fortjener en så god mann som du har funnet. Han står på din side og forsvarer deg og er deg absolutt verdig.

Når det kommer til svigerfar og svigerforeldre generelt så følger de desverre med hele bøtteballetten. MEN det er vi som velger hvilken rolle de har. For kjærligheten seirer alltid om man våger å tro på den. Høres kanskje ut som et stort vås men merk deg alle her som sliter med svigers. Vi har hatt en runde der vi ikke snakket med svigermor på 1 år fordi hun mente hun kunne bestemme både det ene og andre mot vår vilje. Vi var sterke og sta og passet på å aldri krangle bare svare med fakta: det var ikke slik vi så på det hun fikk mene hva hun ville men hadde faktisk ikke noe med dette å gjøre. Og hun kunne ta sitt valg men det hadde ikke noe å si. Ergo, hun gikk glipp av noe. Da hun omsider kom slentrende tilbake fordi hun skulle bli farmor har hun tapt slaget. Hun har skjønt at vi er sammen og at hun får velge hva hun vil men holde det for seg selv. HUSK: sammen er dere sterke.

Hvor er din svigermor i det hele?

Og sånn til sist, jeg skjønner absolutt at feildiagnose kan skje i dette tilfellet. Det er nettopp fordi at asberger i seg selv er en diagnose jeg tror det er mange der ute som ikke vet om. Hadde din svigerfar faktisk visst hva diagnosen innebærer kunne han pent ha holdt kjeft for det er utrolig mange med asberger der ute som går han en god gang. De er da ikke utskudd men en del av vårt fellesskap og ofte mye mer intelligent enn han noen gang vil bli. Det er faktisk en diagnose som i tilfeller beviser mer enn vi andre har og ikke noe annet. Blir så irritert av slik rasisme mot andre, om du så hadde hatt diagnosen: SO WHAT???? Hva har han med det å gjøre?????? Du er da fortsatt deg, og som du skriver så likte han faktisk deg også så dette virker jo bare som sure oppstøt mot ett eller annet som ikke har med dere å gjøre?

TA vare på hverandre og ta vare på det gode dere har. Det gode vinner alltid over det "onde"- for dere kan alltid hente styrke andre steder. Hadde det vært mine foreldre som sa noe lignende om min kjære hadde de vært uønsket i bryllupet. HAdde sagt at det rett og slett er deres valg om de vil feire OSS og hvis de ikke ønsker det så kan de holde seg hjemme. Fritt valg. Men bryllup fortjener dere med gjester som kan se dere feire hverandre;)

beklager laaangt svar, ble litt engasjert.. ;) God klem fra meg og masse lykke til videre, sammen mot dumme fordommer
 
hårreisende.
Tenk å dømme pga noe han har LEST om at det KAN være vanskelig å ha forhold til en med asbergers.
Om du så hadde hatt asbergers så er han allikevel helt på viddene. Dette er jo det samme som å si at alle individer
med samme diagnose er like. Jammen hadde helsevesenet vært enkelt om det hadde vært sånn.

Blås i han. Gift deg med din kjære. Kanskje svigerfar utvikler mer sosiale evner når det har gått en stund.
Det er tross alt ikke svigerfar du skal leve sammen med.
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp