Verdens sinteste toåring

[Miss_30]

Hvordan overleve dette «fengslet» med en toåring som er så sint absolutt hele tiden? Han har vært sånn hele tiden, så vil påstå det ikke er bare toårstrass. Jeg sliter med ungen fra før av og med stengt bhg så holder jeg nesten ikke ut. Han er veldig aktiv og starter dagen tidlig og det er fullt kjør absolutt hele tiden. Han tilter for absolutt alt og det skrikes stort sett hele dagen. Dette går utover storebroren som jeg ikke får tid til. Skolearbeid kan vi bare glemme.
Toåringen er bare sint på storebror, så å finne på noe sammen, er dødfødt. Han slår, skriker, osv. Det samme med hunden og pappaen. Han slår ikke pappaen så mye, men skriker og vil ikke ha noe med han å gjøre så lenge jeg er her. Prøver jeg å sette meg ned eller gjøre noe som helst, så tilter han. Han hevner seg ofte ved å kaste ting og ødelegge ting hvis vi gjør noe som ikke er greit for han, som å sette oss ned, si nei til noe, gjøre noe i huset,etc.

Han har vært veldig krevende fra dag 1. Var umulig å få han til å sove og han var stort sett sint. Han tåler ikke å være i ro, det har han aldri tålt. Da jeg endelig kunne trille han i vogn, måtte jeg ha vogna i bevegelse mens jeg kledde på meg, ordnet hunden, låste døra, kastet søppel, sjekket postkassa, osv. Kjøre bil var et mareritt til han var nesten 2 år.

Jeg er veldig sliten av ungen og gruer meg til dagene jeg er alene med de. Er det noen som kjenner seg igjen og har noen tips? Vi tok det opp på helsestasjon og fikk bare beskjed om at det var normalt. Et standardsvar de har der. Vi har snakket om å be om hjelp, men vet ikke helt hva det skal være. Nå er det uansett ikke mulig før samfunnet er i gang igjen.

 

[Mrs.B]

Min er ikke så ille som det der men føler virkelig med deg. Han kan ha et par slike episoder om dagen og bare det syns jeg er nok så håper virkelig du får hjelp på en eller annen måte. Her i huset er det stort sett rundt leggetid det bryter løst og kjenner jeg blir innmari provosert. Heldigvis har pappan lengre lunte enn meg. Lykke til

 

[Barnehagelæreren]

To-tre års alderen er ofte heftig, det er mange følelser i sving hele tiden, mye kognitivt og språklig som skjer, det er ofte konflikter, og man kan spøkefullt kalle de for «samfunnets voldsomme gruppe». Ofte i denne alderen (og oppover) er det mye behov for regulering av følelser og de er avhengig av at tempo senkes og stødige, trygge og anerkjennende voksne.

Sånn, nå har jeg lirt ut av meg litt faglige tanker, og da vil jeg si: jeg ser du skriver at barnet har vært slik hele livet. Selv om det er vanlig med frustrasjon og regulering av følelser i akkurat denne aldersgruppen (+/-), så et det litt spesielt at det har vært slik hele tiden. Barn er jo så klart ulike, med ulikt lynne og temperament. Jeg synes det høres bra ut at dere søker hjelp, for dette er jo ikke godt for hverken dere som foreldre, men ikke noe godt for barnet heller Jeg kan ramse opp kurs og tanker opp og ned i mente, som blant annet trygghetssirkelen (COS), men jeg tenker kanskje at å innhente andre instanser for samarbeid og observasjon vil være tidlig innsats her! Dere kan prøve å ta kontakt med PPT eller familierådgiver i kommunen selv, også i disse tider selv om samfunnet stanger akkurat nå. Jeg vet at PPT i vår kommune er veldig behjelpelige nå, da det er roligere hos dem enn ellers og ønsker lav terskel for at det tas kontakt. Få en samtale med noen av dem, hør hva de tenker. Hva sier de i barnehagen?

 

[Miss_30]

To-tre års alderen er ofte heftig, det er mange følelser i sving hele tiden, mye kognitivt og språklig som skjer, det er ofte konflikter, og man kan spøkefullt kalle de for «samfunnets voldsomme gruppe». Ofte i denne alderen (og oppover) er det mye behov for regulering av følelser og de er avhengig av at tempo senkes og stødige, trygge og anerkjennende voksne.

Sånn, nå har jeg lirt ut av meg litt faglige tanker, og da vil jeg si: jeg ser du skriver at barnet har vært slik hele livet. Selv om det er vanlig med frustrasjon og regulering av følelser i akkurat denne aldersgruppen (+/-), så et det litt spesielt at det har vært slik hele tiden. Barn er jo så klart ulike, med ulikt lynne og temperament. Jeg synes det høres bra ut at dere søker hjelp, for dette er jo ikke godt for hverken dere som foreldre, men ikke noe godt for barnet heller Jeg kan ramse opp kurs og tanker opp og ned i mente, som blant annet trygghetssirkelen (COS), men jeg tenker kanskje at å innhente andre instanser for samarbeid og observasjon vil være tidlig innsats her! Dere kan prøve å ta kontakt med PPT eller familierådgiver i kommunen selv, også i disse tider selv om samfunnet stanger akkurat nå. Jeg vet at PPT i vår kommune er veldig behjelpelige nå, da det er roligere hos dem enn ellers og ønsker lav terskel for at det tas kontakt. Få en samtale med noen av dem, hør hva de tenker. Hva sier de i barnehagen?

Han er sint der også, men føler at ped.leder bare sier positive ting om han selv om det kanskje ikke er helt sant. Så jeg vet egentlig ikke helt hvor mye sint han er der. Vi var på cos-kurs da han var nyfødt, men jeg var så ødelagt av lite søvn at jeg ikke fungerte der. Ble enig om å ta det igjen, men det har blitt glemt av oss og av hs.

 

[Veivalsa]

Jeg må først si at jeg skjønner at dette må være veldig tøft

Min toåring har tydelig hatt temperament hele veien, selv om det ikke er like mye som det du beskriver, likevel kjenner jeg meg igjen i den frustrerende følelsen av å ikke nå inn til et illsint barn. Av at det iblant skal så lite til før hele verden raser sammen, og det vi sliter mest med om dagen - at han vil klare alt mulig selv hvilket såklart er vel og bra og jeg gir han mulighet til det. Men i stedet for å feks ta på seg klær, ruller han dem sammen og hiver dem rundt og blir flyyyyy forbanna om jeg prøver å hjelpe han på med klærne (og han vet hvordan man tar på klær, hvertfall starten av operasjonen før han trenger litt hjelp).

Det er ulike ting som fungerer, og barn er også forskjellige. Det som hjelper her er at jeg holder meg rolig og tilgjengelig når han blir sint. Og å akseptere at et barn i opprørt tilstand enten det er gråt eller sinne har "skrudd av" den delen av hjernen som gir dem motagelige for beskjeder eller tilsnakk. Så hvis han blir sint lar jeg har holde på, han kommer til meg når han er klar også kan vi snakke om det. Setter meg en meter eller to unna så han kan velge selv hva slags space han vil ha og ikke går Til angrep på meg i sinne fordi jeg er rett ved.

Noe annet som hjelper er å være veldig tydelig, dersom han feks har tenkt at han skal ut og leke men vi må ett eller annet først. Da holder jeg hånda opp men én finger og sier "pusse tenner" også med to fingre "gå ut og leke". Jeg er helt for å bruke ordentlig språk med normale setninger til barna, men når han er opprørt må det være veldig enkelt. Gjentar det gjerne flere ganger. Noen ganger kan han si NEI likevel. Har vi tid venter jeg da litt også har han fått tatt innover seg instruksjonene og er han oftest klar for å gjøre ting i den rekkefølgen jeg la frem.

Hvis barnet gjør noe som ikke er greit, feks slå/bite/klype/ødelegge eller kaste leker synes jeg på de små at det fungerer best med avledning for å få dem ut av det de holder på med, og deretter snakke om hvorfor noe ikke er greit. Det må gjerne være konkret og fysisk hjelp ut av situasjonen, bare ord kan bli for lite. Hvis han slår tar jeg hånda hans og stryker på meg, så sier jeg "ikke slå, stryke" og nå må du si unnskyld. Hvis han ikke sier det selv, tar jeg hånd hans og stryke på den han skal unnskylde til og sier unnskyld for han. Gjorde dette mye i starten da han skulle lære seg konseptet å unnskylde. Nå gjør han det gjerne selv.

En annen ting som har hatt en viss effekt her hjemme er å sitte på gulvet med han og lage et rollespill av 2 eller 3 dyr med det som ofte skjer hjemme. Feks tok grisen og dytta hesten, også ble hesten lei seg. Da måtte grisen si unnskyld. Dette kan han nå sitte og leke selv, og det virker som sånne ting er lettere for dem å snakke om utenfor situasjonen når de har noe konkret å relatere til. Og i selve situasjonen er barne kanskje for opprørt til å forstå alt vi sier om hvorfor man skal dele eller ikke dytte. Viktig å lage autentiske gråtelyder når hesten får vondt osv

Så er det jo dette med at barn bare er forskjellige. Noen har lett for å leke alene, mens andre må ha mer støtte fra en voksen for å kunne konsentrere seg om å være inne i en lek. Også er det jo kanskje et moment at gutten din sikkert vil konkurrere litt med broren om oppmerksomhet, hvilket såklart er helt naturlig.
Siden jeg ikke kjenner barnet ditt er det ikke godt å si hva slags type aktivitet som ville apellert til han slik at han kanskje kunne holdt på med noe mens du er med storebror eller gjør noe annet.
Det kan tenkes at han er et barn som får med seg veldig mye, og at det i et stort utvalg med ting å holde på med er vanskelig å ikke leke med alt samtidig. Kanskje det kan fungere å ta bort veldig mange av lekene og ha færre ting tilgjengelig, men rotere i løpet av en uke ved å rydde vekk og sette frem etter han er i seng for kvelden?


Mitt barn leker ikke veldig mye alene her hjemme, men jeg ser at han er bedre på å holde på med ting på en annen måte i bhg de gangene jeg får observert han før han legger merke til meg. Så at barna gjerne vil være med mamma og pappa hele tiden er jo også et aspekt, og sikkert ulikheter i utvikling på når de er klare for å leke mer selvstendig.

Hvis han ikke helt klarer å få ut sinnet sitt kan det være noe å lage et sinnatramp? Han er jo ikke så stor at det er lett å snakke om akkurat hvorfor man blir sint. Du kan feks si, "jeg ser du er sint, tramp i gulvet for å få det ut" også vise barnet hvordan det kan trampe. Det er såklart ingen langvarig løsning, men kanskje noe som kan hjelpe for å få rista ut sinnet før han kommer dit at man kan snakke om det.

Alt det her er bare forslag og mine tanker - kanskje er det ikke noe som vil passe for dere, det vet du sikkert selv. Uansett håper jeg at du finner noe som kan hjelpe dere til å få mer harmoni i hjemmet, særlig når bhg er stengt og man går helt oppi hverandre dagen lang.

 

[Veivalsa]

Og forresten, begeret renner absolutt over for meg iblant. Her en kveld var vi oppi nærmere 2t på legging etter en kaotisk dag og jeg var SÅ lei og sliten at jeg skrek til barnet mitt. Angret umiddelbart såklart og så at han ble helt stille og stor i øya, rett på nippet til å gråte..

Da tok jeg han opp i fanget mitt og sa unnskyld til han for at jeg hadde skreket. Jeg forklarte at jeg var veldig sliten og ble kjempesint. At jeg ropte med utestemme og at det ikke er bra. Også gråt jeg til og med litt fordi det var så ekkelt å miste kontrollen. Da sa jeg at jeg var lei meg, men at det går bra nå.

Sånne øyeblikk er ikke de hvor man kjenner seg som verdens beste mor akkurat, og jeg vil tro vi er flere som har sånne opplevelser fra tid til annen. Men det er veldig gode situasjoner for barna til å lære å regulere følelser selv. Vi er de største og beste forbildene for barna våre, og det at de noen få ganger ser de helt store følelsene også hos oss voksne er faktisk viktig, hvis de da også kan få forklart for seg hva som skjedde med mamma/pappa og hva man skal gjøre med det. Ved å si unnskyld til barnet reparerer man relasjonen og viser samtidig selv hvordan det gjøres, og de får hørt og sett at følelser kan komme ut av kontroll men at man kan hente seg inn igjen.

 

[Herewegoagain]

Har du vurdert å sjekke kostholdet? småbarn med smerte grunnet allergi/intoleranse har ingen måte å videreformidle dette. Komelk er ofte synderen, men jeg anbefaler ikke å fjerne noe fra kosten uten samråd med lege.
Ellers er det bare å holde ut

 

[Miss_30]

Og forresten, begeret renner absolutt over for meg iblant. Her en kveld var vi oppi nærmere 2t på legging etter en kaotisk dag og jeg var SÅ lei og sliten at jeg skrek til barnet mitt. Angret umiddelbart såklart og så at han ble helt stille og stor i øya, rett på nippet til å gråte..

Da tok jeg han opp i fanget mitt og sa unnskyld til han for at jeg hadde skreket. Jeg forklarte at jeg var veldig sliten og ble kjempesint. At jeg ropte med utestemme og at det ikke er bra. Også gråt jeg til og med litt fordi det var så ekkelt å miste kontrollen. Da sa jeg at jeg var lei meg, men at det går bra nå.

Sånne øyeblikk er ikke de hvor man kjenner seg som verdens beste mor akkurat, og jeg vil tro vi er flere som har sånne opplevelser fra tid til annen. Men det er veldig gode situasjoner for barna til å lære å regulere følelser selv. Vi er de største og beste forbildene for barna våre, og det at de noen få ganger ser de helt store følelsene også hos oss voksne er faktisk viktig, hvis de da også kan få forklart for seg hva som skjedde med mamma/pappa og hva man skal gjøre med det. Ved å si unnskyld til barnet reparerer man relasjonen og viser samtidig selv hvordan det gjøres, og de får hørt og sett at følelser kan komme ut av kontroll men at man kan hente seg inn igjen.

Før helga skreik jeg til unga. Ble så sint at jeg gikk og låste meg inn på et soverom. Pappaen kom hjem en time før han egentlig slutta på jobb. Det som skjedde da var at toåringen fikk skikkelig mareritt pga meg og lå og skreik «nei,mamma», så han måtte vi bare ta med oppi senga vår.

Ellers hadde du mange gode tips og råd i det første innlegget. Jeg føler det ikke er så lett å snakke med han/forklare for han. Når han er sint, så er det jo dødfødt så klart, men jeg føler ikke jeg når inn egentlig. Kan bevisst gå inn for det i morgen og prøve litt hardere. Prøve å ikke bli så oppgitt og gi opp med en gang.

Jeg skulle så ønske vi kunne kost oss litt mer sammen. Vi er ganske flinke til å finne på ting utenfor huset, men resultatet blir aldri bra. Det føles så bortkastet ut Den ene er sur og sint og den andre klager og griner for alt. Hver gang. Også er det vanskelig å finne på noe som passer for begge pga aldersforskjellen.

 

[Miss_30]

Har du vurdert å sjekke kostholdet? småbarn med smerte grunnet allergi/intoleranse har ingen måte å videreformidle dette. Komelk er ofte synderen, men jeg anbefaler ikke å fjerne noe fra kosten uten samråd med lege.
Ellers er det bare å holde ut

Tenker du med blodprøver?

 

[Stolt mamma]

Å som jeg kjenner meg igjen! Har en på 2.5 og 3,5 + en liten en på 6 mnd. Er vanligvis er veldig tålmodig person og har egentlig lite trassne barn, men i disse dager hvor jeg er mamma 24/7 (pappaen jobber mye på sykehuset) og delvis hjemmekontor så har det rent over for meg et par ganger. Min eneste trøst er at jeg slipper hjemmeskolen. Hvordan det overhode er mulig å være tilstedeværende «lærer» og samtidig ha «familiebarnehage» det er en gåte for meg. Synes du gjør en fantastisk jobb med å romme din 2 åring! Akkurat nå er nok mye av kommunens tilbud nede, men de fleste kommuner har familie team/familie hus hvor de tilbyr kurs (eks COS) og veiledning. Et tips er å sjekk ut nettsiden til din kommune eller sende en Mail

 

[Herewegoagain]

Tenker du med blodprøver?

Blodprøver og hudprøve - muligens avtal med lege en periode hvor diverse fjernes fra kosten i noen uker om gangen. Hold matdagbok og registrer “alt”
Det kan ikke skade å høre med lege i hvertfall! her visste vi om melk tidlig med nr2 siden nr1 hadde det samme. Hun var likevel sinna/sur/selektiv på folk, fikk endelig time hos barnelege når hun var 18 måneder og hun er allergisk mot egg også. Hun slet også med ørene og fikk briller som 4 åring - alle slike plager kan ha mye å si, så mitt bud er å sjekke muligheten for fysiske plager fortest mulig

 

[Lil-17]

Tenker du med blodprøver?

Signerer Herewegoagain, men vil gjøre oppmerksom på at melkeproteinallergi ikke alltid slår ut på prikktest /blodprøve på så små barn.
Mange ganger må en stille diagnosen etter symptom hos barnet når de får i seg melk kontra å ha levd melkefritt.

 

[AnneS]

Og forresten, begeret renner absolutt over for meg iblant. Her en kveld var vi oppi nærmere 2t på legging etter en kaotisk dag og jeg var SÅ lei og sliten at jeg skrek til barnet mitt. Angret umiddelbart såklart og så at han ble helt stille og stor i øya, rett på nippet til å gråte..

Da tok jeg han opp i fanget mitt og sa unnskyld til han for at jeg hadde skreket. Jeg forklarte at jeg var veldig sliten og ble kjempesint. At jeg ropte med utestemme og at det ikke er bra. Også gråt jeg til og med litt fordi det var så ekkelt å miste kontrollen. Da sa jeg at jeg var lei meg, men at det går bra nå.

Sånne øyeblikk er ikke de hvor man kjenner seg som verdens beste mor akkurat, og jeg vil tro vi er flere som har sånne opplevelser fra tid til annen. Men det er veldig gode situasjoner for barna til å lære å regulere følelser selv. Vi er de største og beste forbildene for barna våre, og det at de noen få ganger ser de helt store følelsene også hos oss voksne er faktisk viktig, hvis de da også kan få forklart for seg hva som skjedde med mamma/pappa og hva man skal gjøre med det. Ved å si unnskyld til barnet reparerer man relasjonen og viser samtidig selv hvordan det gjøres, og de får hørt og sett at følelser kan komme ut av kontroll men at man kan hente seg inn igjen.

Må bare svare på denne. Jeg hadde en slik kveld igår. Kommer sliten hjem fra jobb, er alene med to unger som motarbeider meg det meste av tiden (da klarte jeg å beholde tålmodigheten) og så kom leggingen. Eller, mangel på sådan. Endte med at jeg vrælte at de måtte finne sengene sine, for så å begynne å gråte fikk en kos av dem og de gikk hvert til sitt. Gikk da ned til samboer og sa at jeg la meg, gikk opp og låste døra til soverommet. Tok 2-3min så var de igang igjen men da ordnet pappaen opp, så det begynte å bli stille 21.15-21.30