Jeg sitter våken alene og ser soloppgangen gjennom vinduer skitnet til av små barnehender. Et tørt knekkebrød med tubeost måtte til for å stilne sult og påfølgende kvalme. Strikketøyet har fått litt oppmerksomhet men ligger nå henslengt på sofaen, akkurat som katta. I denne stille stund før resten av huset våkner rekker jeg å kjenne på en ro og takknemlighet som ikke ligner noe annet. Jeg blir skutt to år tilbake til da jeg satt alene våken og høygravid og ventet på høstbabyen min, som så ut til aldri å ville forlate livmoren. Full i smerter og uten evne til å bevege meg noe særlig mer enn absolutt nødvendig, satt jeg da våken med puslespill, en kopp koffeinfri te og spillelisten jeg hadde laget klar til fødselen. Nå sitter jeg med et glass sjokolademelk og babycall og venter på at gutta boys skal stå opp så dagen kan starte, mens jeg håper at vårbabyen vår trives inni magehuset sitt og har lyst å bli med videre på ferden vår 
Hvis dette går bra, er det siste gang vi får oppleve dette, så jeg passer på disse fine øyeblikkene og nyter dem for alt de er verdt!
Hvis dette går bra, er det siste gang vi får oppleve dette, så jeg passer på disse fine øyeblikkene og nyter dem for alt de er verdt!
