Jeg er i 17.uke, og venter fortsatt på lykkefølelsen som så mange snakker om. Jeg fikk høre fra venner at gleden kommer når du er ferdig med kvalmen. Men etter 3 måneder med oppkast og tap av kilo, har jeg nå gått over til å være trøtt, slapp og svimmel. Kanskje gledesfølelsen over å være gravid kommer når dette går over?
Jeg skammer meg over å ikke stråle av glede, og at jeg må være skuespiller når andre uttrykker glede over min graviditet.
Jeg er redd gleden ikke kommer etter at barnet er født. Er det normalt at disse følelsene kan ta tid etter fødsel?
6 uker etter fødsel skal jeg nemlig operere livmorhalsen for kreft, og jeg tror kanskje dette tar opp litt for mye av mine tanker. Bare 5 dager etter at jeg fikk vite om den raske utviklingen av cellene i underlivet, fant jeg ut at jeg var gravid, uplanlagt. Dilemmaet ble da om jeg skulle operere, og risikere å aldri bli gravid igjen, eller vente med operasjon til etter fødsel. Det var altså "nå eller aldri" barn.
Min samboer sa han gjerne ville bli far nå, og at han synes graviditeten var en god nyhet. Dermed beholdt vi barnet, og jeg utsatt operasjonen. Men enda er jeg ikke sikker på om jeg tok det rette valget, og jeg synes det er ekkelt å ha slike tanker.
Håper noen kan komme med tips til hva jeg kan gjøre, da jeg ikke har time hos jordmor før midten av februar...
Jeg skammer meg over å ikke stråle av glede, og at jeg må være skuespiller når andre uttrykker glede over min graviditet.
Jeg er redd gleden ikke kommer etter at barnet er født. Er det normalt at disse følelsene kan ta tid etter fødsel?
6 uker etter fødsel skal jeg nemlig operere livmorhalsen for kreft, og jeg tror kanskje dette tar opp litt for mye av mine tanker. Bare 5 dager etter at jeg fikk vite om den raske utviklingen av cellene i underlivet, fant jeg ut at jeg var gravid, uplanlagt. Dilemmaet ble da om jeg skulle operere, og risikere å aldri bli gravid igjen, eller vente med operasjon til etter fødsel. Det var altså "nå eller aldri" barn.
Min samboer sa han gjerne ville bli far nå, og at han synes graviditeten var en god nyhet. Dermed beholdt vi barnet, og jeg utsatt operasjonen. Men enda er jeg ikke sikker på om jeg tok det rette valget, og jeg synes det er ekkelt å ha slike tanker.
Håper noen kan komme med tips til hva jeg kan gjøre, da jeg ikke har time hos jordmor før midten av februar...