Vente med å fortelle familie og venner?

Soft hønemor

Andre møte med forumet
Hei på dere

Jeg har bestemt meg for å vente med å fortelle familie og venner om graviditeten min.

Dette er fordi jeg har vært gjennom en spontanabort i 2018 januar.
Jeg mistet den 2 dager etter at jeg fikk positiv test. Det var ikke forutsett og ikke planlagt i det hele tatt.

Jeg slet med blødninger i nesten 5 mnd.
Er det riktig av meg å vente med å si fra dere? Føler meg så ivriiig for å fortelle om det!
 
Vi har heller ikke fortalt til noen enda, er 5+1 idag :) Håper og vente så lenge som mulig med og fortelle, men det er fader ikke lett :-D
 
Det er bare du som kan føle hva som er riktig. Vi har ikke fortalt det til noen enda, men har lyst til å fortelle den nærmeste familien. Vi tar en uke av gangen og ser hva vi føler. Ventet til uke 12 sist, men da bodde vi langt unna.
 
5+1 idag og vi kommer ikke til å fortelle noe før tidligst etter ultralyd.
Vi har hatt 4 misslykkede IVF forsøk, ble gravid på 4 men mistet i uke 4-5. Derfor velger vi å vente lengst mulig :)
 
Det finnes ikke noe riktig eller galt svar her, du kan gjøre akkurat det du har lyst til å gjøre. Jeg har fortalt mamma, men venter med å fortelle flere til etter tidlig UL. :)
 
Jeg skal ikke holde det hemmelig og sier allerede dersom det kommer naturlig i situasjon
Jeg er veldig glad og stolt vil dele det

risikerer man litt med å fortelle og jeg fikk en ubehagelig kommentar av venninna mi på jobb « vi får håpe det ikke er innbildet»
Det var ikke ment å være ubehagelig kanskje men det hjalp ikke foe å si det kort
Har disse ordene med meg hver dag
 
Kommer til å fortelle mamma det neste gang vi sees, ellers kommer det vel litt ut når det er naturlig til nærmeste venner og resten av familien. Når vi mistet i uke 20 fikk vi oppleve både de negative og positive sidene ved at «alle» vet. Det kjipe er jo å måtte si fra til «alle» at nei jeg er ikke gravid lengre...det positive er jo at folk vet hva som skjer og hvorfor man er sykemeldt osv..
 
Jeg har fortalt foreldrene mine og ei venninne. Forteller nære personer etterhvert som jeg kommer i situasjoner der alternativet er å lyge - det er likevel personer jeg vil fortelle dersom sa skulle skje (syns ikke det er galt å lyge om det altså, er bare fryktelig dårlig til det og føler det lyser av meg). Men deler ikke med andre før etter uke 12, noen etter uke 18. SoMe deler vi uannsett ikke på.
 
Jeg tenkte å fortelle det til besteforeldre etter uke 12. :) har fortalt det til mine to beste venninner bare, og de er selv gravide. Venner og bekjente forteller jeg det til når jeg ser dem- etter uke 12.
Jeg skal ta opp noen fag fra videregående fra høsten av og målet var og søke meg inn på sykepleien fra neste høst. Håper fremdeles på at jeg kan klare dette, da babyen kan være med på skolen de første månedene før den blir 1 år. Men jeg vet at mine foreldre vil bli litt skuffet mtp at jeg kanskje ikke klarer å gjøre slik jeg har planlagt. ( jeg hoppa av høyskoleutdanning da jeg venta første barnet mitt i 2012, og har jobbet som assistent på omsorgsenter når jeg ikke har vært i permisjon. Og mine foreldre ble så glade da jeg sa jeg skulle ta opp fag for å starte på høyskoleutdanning.. :/ litt vanskelig situasjon egentlig- men alt blir ikke alltid som planlagt. Og man klarer det man vil, gjør man ikke? :) )
 
Jeg skjønner deg veldig godt. Jeg fullførte ifjor og tok opp alle fag som trengs for å komme inn på høyskolen. Men det ble så mye på en gang at jeg ikke følte for å søke meg opp for høsten. Syntes det er så vanskelig og velge hva jeg vil gjøre videre.

Du skal ha for at du at du har stått på som mamma selv om du fikk barn ❤️ikke alle som greier det. Også virker jo det sånn om at flere og flere sliter med å få. Barn er en velsignelse som man ikke kan få hvis man til og med har prøvd alt. Utdanning vil alltid være der men barn er noe man ikke vil miste muligheten med å ha.

Jeg er bombesikker på at vi ikke vil angre på at vi er så privilegerte og som kan bære våre egne barn dette greier du ❣️

Masse lykke til videre
 
Siden jeg har en sønn fra før, vil vi fortelle det til han først og ikke for tidlig i tilfelle det går galt - pluss at ventetiden for en 9-åring blir eeeekstremt lang om vi sier det tidlig :)

Tenker å si det etter TUL i uke 12.
Men som en lengre opp sa, mulig jeg forteller til venner om valget står mellom å fortelle og løgn :)
 
Jeg tenkte å fortelle det til besteforeldre etter uke 12. :) har fortalt det til mine to beste venninner bare, og de er selv gravide. Venner og bekjente forteller jeg det til når jeg ser dem- etter uke 12.
Jeg skal ta opp noen fag fra videregående fra høsten av og målet var og søke meg inn på sykepleien fra neste høst. Håper fremdeles på at jeg kan klare dette, da babyen kan være med på skolen de første månedene før den blir 1 år. Men jeg vet at mine foreldre vil bli litt skuffet mtp at jeg kanskje ikke klarer å gjøre slik jeg har planlagt. ( jeg hoppa av høyskoleutdanning da jeg venta første barnet mitt i 2012, og har jobbet som assistent på omsorgsenter når jeg ikke har vært i permisjon. Og mine foreldre ble så glade da jeg sa jeg skulle ta opp fag for å starte på høyskoleutdanning.. :/ litt vanskelig situasjon egentlig- men alt blir ikke alltid som planlagt. Og man klarer det man vil, gjør man ikke? :) )

Nå skal ikke jeg spore helt av mtp trådtittelen, men jeg må bare skrive at jeg også tenker å starte på sykepleien neste høst! Føler meg litt gal som planlegger baby så kort tid før studieoppstart, så det er godt å høre at andre har samme plan :D
Når det gjelder spørsmålet i tråden, så tenker vi og fortelle foreldrene våre til uka! Latterlig tidlig egentlig, men vi har alle foreldrene våre samlet samtidig og jeg eier heller ikke pokerfjes, så vi ville sikkert blitt gjennomskuet uansett :p
 
Her er det vel bare ungene som (forhåpentligvis) ikke får vite noe før magen vises. De viktigste vet det av forskjellige grunner, men det var viktig for meg at de vet. Da slipper jeg å late som og jeg har flere å støtte meg til dersom det skulle gå galt.
Men det er jo ikke noe som er riktig eller galt i dette tilfellet, jeg har også fantasert om å ikke si noe og bare la folk se magen plutselig være stor! Jeg hadde dog aldri klart å skjule det så lenge :angelic:
 
Tenkte å ikke si det til noen på lenge denne gangen, greide å vente én hel dag etter positiv test med å ringe til mamma å fortelle det :hilarious:
Så foreldrene mine vet det, og vi har fortalt det til søstra til mannen. Søstra fortalte vi det til bare fordi vi kanskje skal på helgetur sammen om to uker, så hun hadde forstått det uansett siden det blir jo ikke noe glass vin :p men resten får vente til minst 12 uker, helst lengre hvis jeg klarer å skjule det så lenge. Litt koselig å ha en liten hemmelighet sammen :)
 
Her vet to venninner det allerede, men det er fordi hun ene har vi planlagt i lag om å prøve nå og hun andre sa at hun var gravid. Om to uker skal vi reise på tur til dyreparken fra fredag til lørdag med svigers, så håper ikke de finner ut av det da. Men det spørs da jeg allerede sliter med kvalme :depressed:. Vett ikke når jeg skal fortelle familien min. Lillesøsteren min fant ut for noen uker siden at hun venter i februar uplanlagt, så føler ikke jeg kan ta fra henne oppmerksomheten på det enda. :nailbiting: men jeg er sykt dårlig på å holde slikt hemmelig :happy090
 
Vi har fortalt det til foreldrene våre nå i helgen :Heartred Det ble noen rørte besteforeldre :Heartred Ville vanligvis ikke fortalt det så tidlig (4+6), men vi ser dem ikke så ofte (grunnet avstand) og vi var alle samlet, så da delte vi nyheten :love7 Venter nok til nærmere 12 uker før vi forteller venner og slekt :joyful:
 
Skal vente til etter tul og fosterdiagnostikk i alle fall :) kommer til å fortelle det til min søster før da, siden vi trenger henne til barnevakt når vi reiser til sykehus for undersøkelser. 6timer i bil :wacky:
 
Vi har fortalt det til noen. Mine foreldre og søsken, og hans far. Samt ei venninne. De har visst om prøvereørsprosessen, så det var naturlig å informere dem om testen.
 
Her vet de fleste at vi ønsker en til så det er ikke noe hemmelighet. Forteller det til de vi møter når det føles naturlig. Har fått positiv test og krysser det som krysses kan.
Har også mistet flere ganger og feirer ikke noe enda. Men vil ikke ta sorgene på forskudd heller.

Har jo flere som heier på oss, venninner som spør om det ikke snart er testetid Så føles naturlig å dele.
Og om det ikke skulle gå bra så har vi støtte. Viktig det også ☺️
 
Sniker fra februar. Vi har akkurat fortalt det og er i uke 12+3.
 
Back
Topp