Venner som trekker seg unna...

[prøveløve]

Vi åpnet oss for venner og familie når vi startet med prøverør. De tre årene før med prøving var vi hemmelige. Når vi ser tilbake på den tiden vi nå har brukt (ca.2 år) på prøverør, har vi sett at mange av vennene våre, har vi liten omgang med og noen har vi ingen kontakt med lengre. De aller fleste har jo fått både en og to barn på denne tiden. Men likevel, er det ikke rart?! Er det flere som har opplevd dette? Vi syns det er så sårt at det alltid er vi som må ta kontakt og foreslå å treffes.
 
Er det blitt slik at det er tabu å være ufrivillig barnløs? Er det så vanskelig å forholde seg til par som ønsker seg barn og trenger hjelp til det? Kan jo hende at det har med at interessene forandrer seg for dem når de har barn...
 
Er det noen som kunne tenke seg å dele erfaringer?
Vi syns det er så kjipt å miste venner samtidig som en sliter med andre ting i livet. Syns jo egentlig at venner burde stille mer opp for hverandre når en har det tungt. Jeg trodde at det å være åpen omkring våres problemer skulle gjøre det lettere for andre å forholde seg til oss...men akkurat nå føles det ikke slik...
 
Sorry at det ble så langt, jeg har ikke skrevet innlegg her inn før, men har vært en ivrig leser. Så jeg føler egentlig at jeg kjenner flere av dere[:)]
 
PÅ FORHÅND TUSEN TAKK FOR DE SOM TAR SEG TID TIL Å SVARE [:)]

 

[fruit]

ORIGINAL: ønske

Jeg har vært gjennom tre forsøk i det offentlige, skal nå igang på Hausken. Vi åpnet oss for venner og familie når vi startet med prøverør. De tre årene før med prøving var vi hemmelige. Når vi ser tilbake på den tiden vi nå har brukt (ca.2 år) på prøverør, har vi sett at mange av vennene våre, har vi liten omgang med og noen har vi ingen kontakt med lengre. De aller fleste har jo fått både en og to barn på denne tiden. Men likevel, er det ikke rart?! Er det flere som har opplevd dette? Vi syns det er så sårt at det alltid er vi som må ta kontakt og foreslå å treffes.
 
[b]Er det blitt slik at det er tabu å være ufrivillig barnløs? Er det så vanskelig å forholde seg til par som ønsker seg barn og trenger hjelp til det? Kan jo hende at det har med at interessene forandrer seg for dem når de har barn...
Er det noen som kunne tenke seg å dele erfaringer?
Vi syns det er så kjipt å miste venner samtidig som en sliter med andre ting i livet. Syns jo egentlig at venner burde stille mer opp for hverandre når en har det tungt. Jeg trodde at det å være åpen omkring våres problemer skulle gjøre det lettere for andre å forholde seg til oss...men akkurat nå føles det ikke slik...
 
Sorry at det ble så langt, jeg har ikke skrevet innlegg her inn før, men har vært en ivrig leser. Så jeg føler egentlig at jeg kjenner flere av dere[:)]
 
PÅ FORHÅND TUSEN TAKK FOR DE SOM TAR SEG TID TIL Å SVARE [:)]

Så enig så enig... Ikke at mine venner har trukket seg unda, i alle fall ikke de nærmeste. Men merker at det å vere ufrivillig barnløs er noe tabu, og mange synest det er vanskelig å snakke om.
Jeg mener at etter en slik prøvelse, som kommer til å sette sterke spor i oss for alltid, er det viktig med gode venner og støtte, og at man fort får erfare hvem som engasjerer seg, spør, er interessert i hvordan det går osv.. Også er de de som trekker seg unda og tydelig viser at de synest det er vanskelig.

Men, man står igjen me de beste til slutt! Slik tenker jeg og min kjære i alle fall. [:)]

 

[mklu83]

Den dagen vi fikk vite at vi måtte ha hjelp til å få barn bestemte vi oss for å være åpen om det. Vi fortalte det familie, nære venner og arbeidskollegaer. Vi er åpen om det med andre også dersom temaet kommer opp.
De nære vennene har vi ikke inntrykk av at har "sviktet". Selv om vi merker at de synes det er vanskelig å forholde seg til oss i perioder etter et negativt forsøk. Men vi merker at hans nære venner holder litt mer avstand enn mine. Om dette er fordi de er gutter vet jeg ikke. De er jo ikke så veldig flink å snakkes sammen, så kansje det blir ubehagelig.
De andre enn de nærmeste merker vi at blir litt paff, og ikke vet hva de skal si og hvordan de skal oppføre seg.. Og dermed trekker seg litt unna, men så lenge vi har de nærmeste får de andre gjøre som de vil.

Hører forresten også til på Hausken (har ikke hatt offentlige forsøk), og er kjempe fornøyd med oppfølging, støtte og behandling der. De som jobber der er bare helt fantastisk.
Hvor har du hatt de offentlige forsøkene??

 

[PS.I Love You]

Er gangske likt her. har mindre å mindre kontakt med de som har barn av venner og de som ikke har syns at dette livet blir mere seriøst å slikt. så de tar også avstand fra oss.. har et par venner som stiller veldig strekt og sånn.. Men vet jo ikke åssen ting blir om vi ikke blir gravide. Kansje de også syns det blir for vanskelig å forholde seg oss. Men syns jo det er utrolig synd at det skal være sånn[&o]

 

[prøveløve]

Noen flere?
Eventuelt hva gjøre dere når det som oftest blir baby prat om og om igjen? Jeg sitter som oftest å lytter, ikke så lett å komme med så mange innspill. Er deres venner flinke å ta hensyn til deres situasjon...tenker på hva samtale emnet er?

 

[Vakle]

Det er ikke så lett for noen av partene når man opplever ting som ikke er *vanlig*. Jeg kjenner et ungt par hvor mannen i samboerparet har kreft og er dødssyk. Der har alle vennene blitt borte og det unge paret sitter igjen alene uten nettverk.

Hvorfor det er slik er det nok kanskje ikke et, men veldig mange svar på.
 
Vi har også vært ærlige med familie og venner. I går ringte jeg mamma og svigmor for å fortelle om når vi skal i "ilden". Det hele endte med "Sååå snart?!?! Det blir jo kjeeeempe spennende." Jeg vet ikke hvordan det er for dere, men for meg så føles alt litt rart uansett hvilket svar man får. På en måte orker jeg ikke tanken på å skuffe familien dersom forsøket ikke blir vellykket, men samtidig ønsker man jo støtte og ikke minst det å ha flere å dele forventninger og opplevelser med. Negative som positive.
 
Årsaken til at de fleste vennene våre fikk vite det var rett og slett fordi jeg ble såre lei av mas om *når* vi skulle få barn. I etterkant har jeg ikke angret ett sekund og er veldig glad for at jeg kan være meg selv og dele hva som skjer i livet vårt med dem. At det går tid mellom gangene vi treffer vennene våre er ikke uvanlig her. Det er like gjerne at alle har en travel hverdag og det er ikke alltid man klarer å lure inn "vennetid" oppi alt.
 
Det beste tipset må jo være å prate om det. Jeg syns alltid det er vanskelig å forholde meg til venner som har det vanskelig for jeg vet ikke helt hvordan jeg skal kunne bidra eller er redd for å gjøre noe galt. Kanskje en bowlingkveld eller noe helt annet kan sette fokus på å gjøre noe positivt sammen?
 
Til sist vil jeg bare ønske dere lykke til og si at vi er mange i samme båt :)

 

[BIBBI3]

Min erfaring er at d virker som at d ikke går an å ikke få barn.. jeg får konstant høre om igjen og om igjen at nå er d virkelig på tide m nr to..
Selv om jeg åpent har fortalt dem tidligere at vi er under utredning og har prøvd i over to år.
Spørs om d rett å slettes glemmes av folk.. de tar d ikke inn og man er for sjeldent sammen. Merker meg at festinvitasjoner/sammenkomster ikke er tilstede mer..
Som om man ikke kan være sammen uten alkohol.