Venner i samme situasjon

[Prinsessa i tårnet]

Hei!
Er bestandig innom her når jeg er på BV. Har selv en liten datter som kom til ved hjelp av ICSI metoden, selv om det begynner å bli en stund siden. Synes det er så spennende å følge med dere. Ligger liksom litt nærmere hjertet mitt, dere som "plages" Lurer bare på om dere har venner eller kjente som er/var i samme situsasjon som dere? Før vi startet med prosessen viste jeg ikke om noen. Etterhvert fant jeg ut at to på jobben hadde slitt med det samme. For det ene paret gikk det veldig fint, to små jenter mens det andre paret ennå holder på. Til og med naboen har to prøverørsgutter. Fant ut at jeg viste av mange som hadde prøverørsbarn, ja til og med da jeg var på kontroll på sykehuset. Vi er vist mange i samme situasjon. Synes det er så flott å få snakke med noen som virkelig forstår hva vi har vært igjennom. Vi fikk lille Frida og er så uendelig takknemlig for det. Vi har hatt noen nedturer og oppturer og blitt kjent med noen fantastiske mennesker i denne prosessen. Hvordan er det med dere, er dere helt "alene"? Ojj dette ble vist langt[:)]

 

[babyT]

Jeg valgte å fortelle alle i koret jeg synger i at vi ønsker barn, men av flere grunner ikke klarer det på egenhånd. Dette gjorde jeg etter at jeg etter at vi gifta oss stadig fikk spørsmål om "det var noe på gang". Etter at ei rett før julekonserten strøk meg over magen og gratulerte (hadde nettopp fått mensen og magen stod ut som en ballong) toppa det seg for meg. Valgte å fortelle sannheten og ba samtidig om å få slippe slike spørsmål og kommentarer fordi de er sårende, selv om jeg vet at det er godt ment. Valgte å si fra til dem alle via mail, og fikk positive svar tilbake fra samtlige. Alle mente det var tøft og riktig av meg å si fra. To av dem fortalte at de selv hadde prøverørsbarn, og ei fortalte at hun og eksmannen hadde prøvd i 14 år å få barn uten å lykkes. Etterhvert kommer det frem flere og flere historier. Synes det er godt å vite at vi ikke er alene, og jeg synes det er fint når jeg nå får spørsmål om hvor langt vi er kommet i prosessen, hvordan vi har det osv. Særlig når de som selv vet hva vi går gjennom spør.

 

[Guria]

Jeg har valgt å fortelle de som jeg jobber med, særlig de på min avdeling. Men det hender jo jeg blir spurt under lunsj om vi ikke skal ha noe snart. Er relativt nygift, bare 7 mnd siden, så mange forventer liksom at noe skal skje hos oss nå da. Ei som er gravid på jobben min begynte å spørre under lunsjen, jeg svarte kort at det kom nok til å bli en stund til. I ettertid har jeg fått fortalt henne om mine opplevelser, og det satte hun stor pris på å få vite. Hun har også bekjente som har vært gjennom dette, så hun viste hva vi går gjennom.
 
Håper jeg blir kjent med noen andre som går gjennom prøverørs, mine venner som er gravide eller har fått barn, klarte det helt selv på første forsøk.. Blir ikke helt det samme å dele tanker med dem da..

 

[Eskimoen]

Jeg vet om flere som har prøverørsbarn, men snakker ikke med de om det, fordi vi ikke har fortalt det til så mange enda... Eneste som har gått igjennom det som vet at vi sliter, er onkel og tante, og de har ikke barn[:(] Mislykkede forsøk, så de vil jeg liksom ikke snakke med, det kan jo være forferdelig vondt for de, siden vi enda har håp...
 

 

[VilSåGjerne]

takk for at du stikker innom oss her[:D]koselig[:D]
jeg kjenner ingen "foreløbig" som har gått igjennom prøverør. men kanskje det dukker opp når folk får vite om våres situasjon.
Jeg har fortalt om prosessen til mamma,pappa,min søster og til samme folk på samboer sin side. noen vennepar vet om det.
Det er litt tungt syntes jeg,for ingen vet kossen dette er,de vet ikke ka som foregår inne min kropp,med tanke på alle hormonene jeg putter i meg. Har en "voksen" venn som skjønner meg,selv om hun ikke har vært igjennom dette selv, hun har til og med rådet meg til å ta ut sykemelding for å slappe av og tenke på meg sjøl. så hun er god å snakke med,mn føler at de andre ikke har snøring på noen ting. føler at de tror at eg liksom bare tuller med de når eg forteller kossen dette her virkelig er,og det er tøft.
 
vist vi ikke klarer det på første forsøk skal eg ikke si noen ting til NOEN neste gang,vil da bare holde det for meg sjøl tenker eg.
 
før vi startet prosessen tenkte eg at dette skulle gå så bra så,at det liksom skulle gå helt knirkefritt og alt skulle være så bra,men nei,ikke som eg hadde tenkt.
 
men eg skal klare dette eg[:)]
 
 
takk for at du kom innom å lagde denne tråden,det var godt å få ut litt[:)]

 

[TiraV]

Eg syns dette var ein veldig fin tråd Prinsessa i tårnet!!
 
Eg veit om eit nært vennepar, og mistenker eit anna par (men det kan godt være feil). Men ingen veit om oss [&o] Så sjølv om eine veninna mi snakker opent om det, så kan ikkje eg snakke opent tilbake, det er nok det vanskeligste...
 
Me vart enige om å ikkje sei det til nokon, og eg har lovd mannen min det, så kjem ikkje til å fortelle det til nokon før me evnt. bestemmer oss for det saman. Av og til tenker eg at det hadde vært mykje enklare å fortelle det, slippe å halde ting skjult og stadig passe på å ikkje forsnakke oss. Mens andre gonger er eg glad ingen veit. Det er ein vanskelig problemstilling, men folk takler det forskjellig [:)]
 
Ønsker alle her inne lykke til!! Håper det ordner seg like fint for dere alle, som det har gjort for oss [:)]
 
Klem frå Tira

 

[pikolino]

Fetteren min og samboeren har prøverør tvillinger, så jeg har snakket litt med henne om det. Og så er der et litt fjernt vennepar som har prøvetvillinger de og. De fortalte oss om hele prosessen etter de hadde fått guttene sine. Og vi har valgt og snakke åpent om det til folk som spør og graver. For folk begynner jo og lure litt når vi har en på 4 1/2 og der ikke kommer noen fler [:)]

 

[twinanne]

Jeg har 2 venniner som har gjennomført IVF/ICSI den ene 6 forsøk og den andre 3 forsøk men ingen levenedes barn ble et ut fra disse forsøkene, må jo si at dette bekymrer meg litt, men som de sier til meg; vi har brukt opp den dårlige kvoten nå så da må det jo virke med IVF for deg.
Men det er noen i slekten tol mannen min som var av de første prøverørsbarna, moren prøvde veldig lenge uten at hun ble gravid på egenhånd, men det ble 2 flotte IVF jnter ut av dette for 20 år siden.

 

[Cizza03]

vi skulle ikke fortelle det til noen...men min svigermor presset det utav meg,hun fortalte det til sin datter og min mor:(....
etter mye styr har æ valgt å være åpen t min beste vænninne;) hun forstår meg,hun har selv opplevd mange aborter og hatt det tøft,men har 2 unger..det har hjulpet å prate med hun men føler at folk som ikke opplever dette ikke forstår hva vi går igjennom...jeg synes det er hardt og tøft da jeg har en kropp som reagerer lett og har hatt en del bivirkninger..
så derfor er det godt å prate med dere her inne som opplever det samme...;) hihi

 

[*Bobbo*]

Vi har ett vennepar som har vært/er igjennom det samme. De har hatt 3 mislykkede forsøk. [:(] En ønsker jo ikke at andre skal gå igjennom dette, med det var godt å ha noen å prate med det om og som skjønner hva vi går igjennom.  ( Akkurat som dere, jenter. )

 

[*Maimamma*]

Hei,
Jeg kjenner ingen som har slitt med å bli gravide, såvidt jeg vet.... Men hva folk ikke forteller vet man jo aldri. Er ikke åpen om prøvingen selv, noen venneinner vet det, men det er veldig "hysj, hysj". Jeg har hatt lyst til å fortelle at det nå er IVF neste, men mannen min vil ikke at vi skal si det til noen. Synes jeg må respektere det, handler jo ikke bare om meg dette her...... Men føler meg ganske alene oppi alt dette nye jeg ikke helt forstår..

 

[Kanskje snart?]

Hei,
 
koslig traad.. Vet om flere som har vaert igjennom ivf/icsi, ett par av de som fikk tvillinger som resultat. Men kjenner de ikke kjempegodt, saa prater ikke saa mye med de om det.
 
De fleste av vaare venner vet vel at vi skal igjennom proevelsen med ICSI, men vi har ikke sagt naar.. Mest fordi jeg vil at folk ikke skal forandre seg rundt meg.. Mange vet jo ikke hvordan de skal oppfoere seg rundt deg om de vet det foler jeg da..(mulig jeg er paranoid)  Mange blir redde for aa spoeke om vanlige ting i tilfelle du blir saaret etc..Og det vil jeg ikke..Tror nok jeg velger aa fortelle folk i ettertid, naar jeg vet resultatet selv.. Ogsaa tror jeg det kan bli slitsomt om alle hele tiden lurer paa om du er gravid.. Og kjipt aa forklare til alle og enhver om det ikke virka.
 
Av og til oensker jeg at vi ikke nevnte ivf til noen heller (men gubben kan vaere litt for pratsom mens jeg er mer privat av meg naar det gjelder folk jeg ikke kjenner saa godt) Det blir mye mas foeler jeg..(har jo ikke noe imot det fra mine naermeste, men litt pes fra de jeg ikke kjenner saa godt. har liksom ikke behov aa fortelle de alt)
 
Joess ble en lang utblaasning dette..Sorry jenter [8|]

 

[Cizza03]

dette var en fin tråd...mange som føler og opplever det samme,godt å snakke med andre som virkelig forstår hva vi jenter går igjennom...jeg synes det er hardt å gå på så mye medisiner...håpet er så stort,blir lei meg når jeg hører andre som skal ta abort med vilje,helt grusomt at de virkelig gjør det...blir også lei meg i ettertid når jeg har vært til mine tantebarn og ser hva andre har og som vi sliter med å få...det er tungt...jeg tror ikke folk som ikke opplever dette forstår oss...:/ *snufs*