Vemodig og koselig

[LilleC90]

Jeg bare lurer på om det er fler i samme situasjon som meg her.

Jeg syns til tider det kan være ganske vanskelig å takle det at livet mitt nå skal bli totalt forandret (første barnet)Syns jo det er kjempekoselig og gleder meg masse til å møte lille prinsen eller prinsessen, men samtidig er det noe i meg som syns det er vanskelig.

Jeg er 27 år og er veldig sosial, sier sjeldent nei til å være med ut på fest etc. Og nå er plutselig livet mitt helt annerledes [emoji85] jeg er også ganske redd for å gå glipp av ting.

Misforstå meg rett, dette barnet er så absolutt ønsket! Bare noen tanker rundt denne endringen i livet ..

Er jeg alene om å føle det sånn?

 

[FrøkenFryd81]

Jeg bare lurer på om det er fler i samme situasjon som meg her.

Jeg syns til tider det kan være ganske vanskelig å takle det at livet mitt nå skal bli totalt forandret (første barnet)Syns jo det er kjempekoselig og gleder meg masse til å møte lille prinsen eller prinsessen, men samtidig er det noe i meg som syns det er vanskelig.

Jeg er 27 år og er veldig sosial, sier sjeldent nei til å være med ut på fest etc. Og nå er plutselig livet mitt helt annerledes [emoji85] jeg er også ganske redd for å gå glipp av ting.

Misforstå meg rett, dette barnet er så absolutt ønsket! Bare noen tanker rundt denne endringen i livet ..

Er jeg alene om å føle det sånn?

Jeg hadde det skkurat sånn med førstemann..
en del av meg var kjempeglad og gledet meg, en annen del av meg angret og tenkte; shiiit hva har jeg gjort!!
Har skjønt i ettertid at det er helt normalt og en del av prosessen mot å bli mentalt klar
Hormonstormen man har i kroppen er med på fyre oppunder disse følelsene også..

Kan også si at det du har i vente er så ubeskrivelig fantastisk at når det skjer så kommer du mest sannsynlig ikke til å ville være noe annet sted i verden enn sammen med babyen din <3

Det går seg til, jeg lover!!

 

[Ceccii86]

Er selv 31 år og har mye av de samme tankene selv, men heldigvis er de fleste av vennene mine nå enten gravide eller har unge fra før. Det og at samboeren er veldig positiv hjelper litt på.

Men syns det er vanskelig å glede seg over at kroppen min skal forandre seg så mye. Ser mange her sier de gleder seg til å få mage, der er ikke jeg, men håper det kommer til å endre seg.

 

[LilleVinter]

Nei, du er absolutt ikke alene!
For all del, glad for barnet og alt, men det er lov å føle på at det ikke bare er gøy å få livet forandret også, uten at man trenger å ha dårlig samvittighet for det tenker jeg
Det er absolutt ikke rart du tenker og føler det du gjør når livet ditt får en så stor forandring. Det viktigste er at du ikke drar deg selv ned på grunn av det. Noen venner kommer du nok til å miste og en del ting kommer du til å gå glipp av. Og det er trist og det er lov til å føle på det. Men noen kommer også til å bli der og du kommer til å få med deg ting som betyr noe. Prioriteringene på hva som er viktig å ikke gå glipp av kommer også til å forandre seg Vært alene med min selv nå i mange år, og vil bare du skal vite at livet ikke går over selv om det kanskje kan føles sånn nå.

 

[Frk.SB]

Jeg hadde det også veldig sånn da jeg gikk med førstemann! Jeg trodde jeg kom til å savne "singellivet" veldig. Etter fødsel har jeg ikke savnet det en dag. Jeg var med i en stor barselgruppe, hvor vi stadig fant på ting med ungene og etter hvert også noen vinkvelder ol. Så den sosiale biten av meg får fortsatt sitt bare på en annen måte! Gled deg du, og se deg om etter en barselgruppe eller se om du får trumlet sammen noen her inne =)

 

[Linus84]

Er selv 31 år og har mye av de samme tankene selv, men heldigvis er de fleste av vennene mine nå enten gravide eller har unge fra før. Det og at samboeren er veldig positiv hjelper litt på.

Men syns det er vanskelig å glede seg over at kroppen min skal forandre seg så mye. Ser mange her sier de gleder seg til å få mage, der er ikke jeg, men håper det kommer til å endre seg.

Litt i samme situasjon, ang det første du sier. Selv er jeg 32 og mye mer mentalt klar enn jeg var for noen år siden. Da vi begynte prøvinga kunne jeg få nesten angstanfall i søvne og våkne av "shit, hva er det vi holder på med! Gi avkall på søvn og ro og digge luksusferier osv osv" men etter jeg ble gravid har de "anfallene" heldigvis gitt seg. Jeg har brukt så mange år på å fokusere på alt det negative med å få barn, at jeg er litt ferdig med det. Vi får ta en dag om gangen og nyte de fine øyeblikkene vi får men det kommer garantert til å bli bedre. Enig med kommentaren over, at det er en del av den mentale prosessen.

 

[Workaholic]

Jeg kjenner meg veldig igjen. Jeg har alltid vært usikker på om jeg i det hele tatt ville ha barn. Livet mitt har dreid seg om å jobbe, reise, flytte fra land til land, og stort sett gjøre det jeg selv har lyst til. Så traff jeg Mannen med stor M. Han har barn fra før, så vi lever tidvis småbarnstilværelsen. Og jeg kan ikke si den faller helt i smak... Tidlig opp, mye jobb, mye styr og aldri fred og få. Så jeg var ambvivalent da Mannen veldig gjerne ville ha flere barn, med meg. Ønsker selvfølgelig å ha en familie sammen med Mannen. Men ser også for meg at jeg må gi slipp på mye av det jeg nå er aller mest glad i; Lange reiser til avsidesliggende og eksotiske steder. Middager ute på restauranter med vin og sene kvelder - etterfulgt av sene morgener i sengen. Fri når man har fri (jobben min er utrolig krevende, gjerne 60++ timer i uken, så fritid er ikke akkurat en overskuddsvare...). Men så gikk vi inn for det da. Og jeg gleder meg jo, selvfølgelig. Spesielt til å dele noe så unikt med min kjæreste. Men jeg er også litt redd for at livet blir satt på hodet. Helgefamiliesituasjonen medfører at jeg jo vet veldig godt hva vi går til, og det er ingen lek akkurat, å være småbarnsfamilie...

 

[LilleC90]

Jeg hadde det skkurat sånn med førstemann..
en del av meg var kjempeglad og gledet meg, en annen del av meg angret og tenkte; shiiit hva har jeg gjort!!
Har skjønt i ettertid at det er helt normalt og en del av prosessen mot å bli mentalt klar
Hormonstormen man har i kroppen er med på fyre oppunder disse følelsene også..

Kan også si at det du har i vente er så ubeskrivelig fantastisk at når det skjer så kommer du mest sannsynlig ikke til å ville være noe annet sted i verden enn sammen med babyen din <3

Det går seg til, jeg lover!!

Tusen takk for fine ord, det hjelper veldig å høre at man ikke er alene

 

[LilleC90]

Er selv 31 år og har mye av de samme tankene selv, men heldigvis er de fleste av vennene mine nå enten gravide eller har unge fra før. Det og at samboeren er veldig positiv hjelper litt på.

Men syns det er vanskelig å glede seg over at kroppen min skal forandre seg så mye. Ser mange her sier de gleder seg til å få mage, der er ikke jeg, men håper det kommer til å endre seg.

Det hjelper veldig at vennene dine også er i samme situasjon, tror litt av mitt problem er at jeg er førstemann ut i vennnegjengen, så man står veldig alene :/

 

[LilleC90]

Jeg hadde det også veldig sånn da jeg gikk med førstemann! Jeg trodde jeg kom til å savne "singellivet" veldig. Etter fødsel har jeg ikke savnet det en dag. Jeg var med i en stor barselgruppe, hvor vi stadig fant på ting med ungene og etter hvert også noen vinkvelder ol. Så den sosiale biten av meg får fortsatt sitt bare på en annen måte! Gled deg du, og se deg om etter en barselgruppe eller se om du får trumlet sammen noen her inne =)

Så hyggelig, må prøve å finne en barselgruppe ja

 

[LilleC90]

Jeg kjenner meg veldig igjen. Jeg har alltid vært usikker på om jeg i det hele tatt ville ha barn. Livet mitt har dreid seg om å jobbe, reise, flytte fra land til land, og stort sett gjøre det jeg selv har lyst til. Så traff jeg Mannen med stor M. Han har barn fra før, så vi lever tidvis småbarnstilværelsen. Og jeg kan ikke si den faller helt i smak... Tidlig opp, mye jobb, mye styr og aldri fred og få. Så jeg var ambvivalent da Mannen veldig gjerne ville ha flere barn, med meg. Ønsker selvfølgelig å ha en familie sammen med Mannen. Men ser også for meg at jeg må gi slipp på mye av det jeg nå er aller mest glad i; Lange reiser til avsidesliggende og eksotiske steder. Middager ute på restauranter med vin og sene kvelder - etterfulgt av sene morgener i sengen. Fri når man har fri (jobben min er utrolig krevende, gjerne 60++ timer i uken, så fritid er ikke akkurat en overskuddsvare...). Men så gikk vi inn for det da. Og jeg gleder meg jo, selvfølgelig. Spesielt til å dele noe så unikt med min kjæreste. Men jeg er også litt redd for at livet blir satt på hodet. Helgefamiliesituasjonen medfører at jeg jo vet veldig godt hva vi går til, og det er ingen lek akkurat, å være småbarnsfamilie...

Ja, blir et helt nytt liv, men så tenker jeg at den dagen vil komme for de aller fleste, også tror jeg når man begynner å merke det mer på kroppen så gleder man seg mer