Amaryllis85
Glad i forumet
Jeg tror jeg trenger litt tips og råd til å komme over sjokket om at jeg venter tvillinger...
Jeg er en voksen dame på 32 år. Jeg har alltid ønsket flere barn, men oppdaget at det ikke skulle være så enkelt for meg å få barn. Vi begynte prøvingen i desember 2009. Vi fikk endelig en datter i april 2015. Jeg har alltid tenkt at jeg vil at hun skal ha søsken. Så gikk tiden, og en begynner å tenke at en har enebarn, og man begynner å akseptere dette.
Vi har hatt flere runder med eggløsnings tabletter og tester i vinter, og på det vi bestemte at skulle bli siste forsøk, satt spiren!! Og det viser seg å være to!
Jeg er nå straks 12 uker på vei. Jeg er selfølgelig glad, men jeg kjenner at jeg blir skikkelig stresset av flere ting:
Hvordan blir svangerskapet? Hva hvis noe går galt, det er tross alt en ekstra risiko.
Og hvordan går det med fødselen?
Jenten vår er vant til å ha oss for seg selv. Hvordan skal det gå med hun når det plutselig er to små som vil ta det meste av tiden?
Jeg er så redd for at det vil bli stress med to på en gang, og jeg er så redd for å ikke klare det.
Jeg burde egentlig bare juble og være glad! Jeg var det, helt til jeg fikk vite at det er to. Da bare ble jeg skikkelig bekymret.
Er det noen som vil dele sine tanker, er det flere som har tenkt og følt sånn? Føler meg skikkelig utakknemlig.
Jeg er en voksen dame på 32 år. Jeg har alltid ønsket flere barn, men oppdaget at det ikke skulle være så enkelt for meg å få barn. Vi begynte prøvingen i desember 2009. Vi fikk endelig en datter i april 2015. Jeg har alltid tenkt at jeg vil at hun skal ha søsken. Så gikk tiden, og en begynner å tenke at en har enebarn, og man begynner å akseptere dette.
Vi har hatt flere runder med eggløsnings tabletter og tester i vinter, og på det vi bestemte at skulle bli siste forsøk, satt spiren!! Og det viser seg å være to!
Jeg er nå straks 12 uker på vei. Jeg er selfølgelig glad, men jeg kjenner at jeg blir skikkelig stresset av flere ting:
Hvordan blir svangerskapet? Hva hvis noe går galt, det er tross alt en ekstra risiko.
Og hvordan går det med fødselen?
Jenten vår er vant til å ha oss for seg selv. Hvordan skal det gå med hun når det plutselig er to små som vil ta det meste av tiden?
Jeg er så redd for at det vil bli stress med to på en gang, og jeg er så redd for å ikke klare det.
Jeg burde egentlig bare juble og være glad! Jeg var det, helt til jeg fikk vite at det er to. Da bare ble jeg skikkelig bekymret.
Er det noen som vil dele sine tanker, er det flere som har tenkt og følt sånn? Føler meg skikkelig utakknemlig.