Ane_Rikke
Glad i forumet
Og da mener jeg ikke den saken som står på badet.... Jeg har aldri vært hysterisk opptatt av vekt, jeg har egentlig aldri eid ei vekt før jeg flytta sammen mannen som tilfeldigvis hadde en som sto å støva ned. Så lenge jeg har følt meg vel, og fått på meg de klærne jeg liker, så har det i grunn vært samma hvor nåla på vekta stopper...
Nå er alt bare feil. Nåla stopper på feil sted, klærne mine passer ikke lenger og jeg føler meg langt fra vel. Jeg har gått opp ca 4 kg siden jeg ble gravid, og har akkurat bikka 15 uker. Det er klart, jula hadde sitt å si den også, med mye feit mat og godis (som vanlig, jeg pleier bare å gå det av meg i løpet av januar...). Jeg har et ganske stillesittende liv. Jeg er til utredning av ME, og er sykemeldt fra jobben. Skolen er bare på deltid, så den får jeg fortsatt med meg. Men jeg er lite fysisk aktiv. Jeg orker bare ikke. De gangene jeg presser meg avgårde på noe mer enn en liten gåtur, så ligger jeg langflat i dagesvis etterpå. Nå har bekkenet begynt å rope høyt også, så det begrenser bevegelighet enda mer.
Dette, i kombinasjon med at jeg er sulten hele jæ**a tiden, ender jo med at man selvfølgelig legger på seg, uansett hva man spiser eller ikke spiser...
Og jeg blir så trist... Forrige svangerskap la jeg på meg gud vet hvor mange kilo. Jeg slutta å veie meg når jeg bikka 90 (veide vel ca 60 i utgangspunktet). Jeg ville så gjerne at det ikke skulle bli sånn denne gangen, da jeg brukte lang tid på å få kiloene vekk igjen.
Jeg føler meg så sinnssykt lite vel i kroppen min, og kvier meg for å gå ut i det hele tatt. Hvis jeg ikke MÅ ut, så går jeg hjemme og dasser i ei alt for stor joggebukse. Og dette etter bare 4 kg... Jippi....
Nå er alt bare feil. Nåla stopper på feil sted, klærne mine passer ikke lenger og jeg føler meg langt fra vel. Jeg har gått opp ca 4 kg siden jeg ble gravid, og har akkurat bikka 15 uker. Det er klart, jula hadde sitt å si den også, med mye feit mat og godis (som vanlig, jeg pleier bare å gå det av meg i løpet av januar...). Jeg har et ganske stillesittende liv. Jeg er til utredning av ME, og er sykemeldt fra jobben. Skolen er bare på deltid, så den får jeg fortsatt med meg. Men jeg er lite fysisk aktiv. Jeg orker bare ikke. De gangene jeg presser meg avgårde på noe mer enn en liten gåtur, så ligger jeg langflat i dagesvis etterpå. Nå har bekkenet begynt å rope høyt også, så det begrenser bevegelighet enda mer.
Dette, i kombinasjon med at jeg er sulten hele jæ**a tiden, ender jo med at man selvfølgelig legger på seg, uansett hva man spiser eller ikke spiser...
Og jeg blir så trist... Forrige svangerskap la jeg på meg gud vet hvor mange kilo. Jeg slutta å veie meg når jeg bikka 90 (veide vel ca 60 i utgangspunktet). Jeg ville så gjerne at det ikke skulle bli sånn denne gangen, da jeg brukte lang tid på å få kiloene vekk igjen.
Jeg føler meg så sinnssykt lite vel i kroppen min, og kvier meg for å gå ut i det hele tatt. Hvis jeg ikke MÅ ut, så går jeg hjemme og dasser i ei alt for stor joggebukse. Og dette etter bare 4 kg... Jippi....
denne gangen gikk jeg ned mye i jula/januar, så nå er vekta tilbake på utgangspunktet, meeen det hjelper jo ikke når man føler seg som et dass og alle buksene klemmer på feil sted, så ergo går man rundt i joggebukser stort sett hele tiden allikevel... :/ skal på shopping i morgen, og håper å finne behagelige fine bukser å bruke framover.. 
vekt er jo bare vekt 