I mitt forrige svangerskap lå barnet over 90 persentilen fra uke 24 og frem til fødsel. På terminkontroll 40+3 ble barnet estimert til 4,3kg ved fødsel.
41+1 fødte jeg med akutt keisersnitt etter 21 timer i aktiv (!!!) fødsel. Babyen var for stor, bekkenet mitt for smalt. Hodeomkretsen lå på 39cm, og barnet veide 4,5 kg. Det er en kraftig baby å føde med mitt utgangspunkt på 165cm og 54kg (veide dog rundt 74 kg da jeg fødte).
Livmoren min trakk seg ikke sammen, det måtte sys på «bukseseler», og jeg mistet nesten 2 L blod. Lå på intensivavdelingen i 12 timer, mens far var på barsel med den nyfødte.
Jeg har mildt sagt angst for å føde igjen. Kanskje spesielt siden det bare er 9 måneder siden sist..
Jeg ønsker å forsøke vaginal fødsel, men jeg ønsker skikkelig oppfølging slik at jeg ikke igjen ender opp med et akutt ks til.
Noen som har erfaring med store barn? Fikk dere vekstkontroller jevnlig i neste svangerskap? Tilbud om igangsettelse?
Hei!
Så leit å høre at du hadde en så krevende fødsel. Jeg opplevde noe av det samme med første fødte. Grusom fødsel som etter alt for lang tid endte i hastekeisersnitt. Måtte ligge timesvis på overvåkning og fikk heller ikke hilse på jenta mi som var oppe på føden med pappaen sin. For vår del ødela det også for ammingen, og hun fikk en infeksjon etterpå som gjorde at vi ble liggende to uker på sykehuset hvor hun måtte få antibiotika intravenøst. Ikke en super start som førstegangsfødende med andre ord.
Jeg er 156 cm, og jenta var 4535, så med nr to var jeg naturlig nok ekstremt engstelig. Jeg måtte som følge av dette gå i angstsamtaler på sykehuset der jeg skulle føde for å forberede meg best mulig til ny fødsel. Vi lagde en plan sammen, og var enig om at dersom de så den minste antydning til samme forløp som sist skulle det tas keisersnitt asap, og ikke etter 30 timer slik som første gang.
Skulle ønske jeg kunne melde om god opplevelse, men for meg skulle fødsel bli enda værre. Jeg var på regelmessig vekstoppfølging og siste måling viste et barn som tydelig var større, men legen sa at disse målingene ikke er til å stole på, så det er ingen grunn til å ikke føde vaginalt.
Under selve fødselen fikk jeg tidenes værste jordmor som hadde sine egne planer og ikke brydde seg det minste gram om planen legene hadde laget til meg. Her skulle det fødes vaginalt til enhver pris. Det endte i at gutten ble tatt med vakuum mens han stod altfor langt opp, og det ble ekstremt kritisk en liten stund, mens jordmora hang med hele sin vekt på vakuumkroken og to andre stod å kranglet med jordmora om hvordan de skulle få gutten ut.
Gutten kom fire dager før termin med lav apgar og måtte ha pustehjelp. Han veide 4 400 og var med andre ord nesten like stor som søstera. Når han ble født hadde jeg vært våken i 50 timer.
Skjønner at dette nok ikke hjelper deg i det hele tatt, og bare gjør angsten din værre men det jeg har lært er at det er så ekstremt viktig å sørge for at alt er avtalt og bekreftet på forhånd. Og igjen få det bekreftet når du kommer inn på føden. For min del hjalp dessverre ikke det, men jeg hadde maks uflaks med hun ene jordmora jeg hadde, og slik er det ikke til vanlig. Overlegen kom å ba om den dypeste unnskyldning dagen etter, og sa det at enten kunne ikke jordmora ha lest journalen min og hvis hun hadde lest den var det enda værre.
Til tross for en så dårlig opplevelse med vaginal fødsel med nr2 brukte jeg langt kortere tid på å komme meg igjen enn etter hastesnittet første gang. Så vil definitivt anbefale deg å gå for vaginal fødsel hvis du kan, men gjør det du kan for å forsikre deg så godt du kan om at det faktisk er forsvarlig og trygt. Ta gjerne en diskusjon med jordmor, lege osv om det hver gang ifb kontroller osv.
så satser på at denne holder seg innenfor normalen!