Etter to SA i år, har jeg mistet motet litt kjenner jeg.
Jeg var jo gravid for bare noen dager siden! Jeg gledet meg over at jeg nærmet meg 6 uker - halvveis til 12!
Så begynte jeg å blø..
Jeg har grått så mye at det umulig kan være flere tårer igjen.
Vi var jo så lykkelige!!
Det føles som at hjertet mitt er revet ut og overkjørt av en bulldoser. Det gjør så vondt!
Jeg klamret meg til håpet om at det var en ufarlig blødning, selv om jeg visste innerst inne at det var over.
En tom livmor på UL i går fikk bekreftet at det var slutt..
For andre gang i år!
Jeg har fremdeles symptomer på graviditet.. Nesten som en liten djevel som sitter på skuldra og skal gni det inn!
En konstant påminnelse om hva som har vært.
Jeg får ikke gjort noe.. Får ikke sove.. Jeg er helt tom!
Heldigvis har jeg en fantastisk støttende mann!
Og en flott gynekolog som satt med meg en time etter UL i går og svarte på tusen spm, viste medfølelse og ga meg ett ørlite håp for veien videre.
Jeg skulle komme inn til tidlig UL i uke 7 neste gang. Og han sa at det faktisk var 85% sjanse for å lykkes neste gang!
Nå venter jeg bare på at blodet skal forsvinne, slik at vi kan prøve igjen. Barnet blir mer og mer ønsket for hver gang det går galt.. Kanskje denne tomheten forsvinner litt når jeg begynner å bli psykotisk i dpo land??
Dette skal bare gå greit til slutt! Det er jeg overbevist om!
Jeg var jo gravid for bare noen dager siden! Jeg gledet meg over at jeg nærmet meg 6 uker - halvveis til 12!
Så begynte jeg å blø..
Jeg har grått så mye at det umulig kan være flere tårer igjen.
Vi var jo så lykkelige!!
Det føles som at hjertet mitt er revet ut og overkjørt av en bulldoser. Det gjør så vondt!
Jeg klamret meg til håpet om at det var en ufarlig blødning, selv om jeg visste innerst inne at det var over.
En tom livmor på UL i går fikk bekreftet at det var slutt..
For andre gang i år!
Jeg har fremdeles symptomer på graviditet.. Nesten som en liten djevel som sitter på skuldra og skal gni det inn!
En konstant påminnelse om hva som har vært.
Jeg får ikke gjort noe.. Får ikke sove.. Jeg er helt tom!
Heldigvis har jeg en fantastisk støttende mann!
Og en flott gynekolog som satt med meg en time etter UL i går og svarte på tusen spm, viste medfølelse og ga meg ett ørlite håp for veien videre.
Jeg skulle komme inn til tidlig UL i uke 7 neste gang. Og han sa at det faktisk var 85% sjanse for å lykkes neste gang!
Nå venter jeg bare på at blodet skal forsvinne, slik at vi kan prøve igjen. Barnet blir mer og mer ønsket for hver gang det går galt.. Kanskje denne tomheten forsvinner litt når jeg begynner å bli psykotisk i dpo land??
Dette skal bare gå greit til slutt! Det er jeg overbevist om!
