Veien til en ny hverdag

En tråd i 'Våre dagbøker' startet av Bøtteknott, 21 Nov 2015.

Endre kallenavn | Kom i gang/Hjelp
  1. Bøtteknott Flørter med forumet

    Tiden før fødsel:
    Nattsmertene fortsatte noen netter til, og natt til tirsdag forrige uke kom det litt slim hver gang jeg sto opp. På tirsdag hadde vi kontroll hos jordmor, og hun mente smertene og slikt sannsynligvis innebar at fødselen var veldig nærstående, og at jeg sannsynligvis ikke ville trenge å komme på kontroll på termindatoen mandagen etter. Og nå hadde hodet festet seg også! Det var sannsynligvis årsaken til de stikkende smertene jeg hadde natta jeg skrev om i forrige innlegg. Men jeg skjønte nok ikke helt hvor nærstående fødselen faktisk var.

    Og så var fødselen der:
    I sekstiden natt til torsdag 7. juli (opprinnelig termindato før ordinær ultralyd) våknet jeg nok en gang av vondt i magen, og reiste meg opp for å gå på do (som seg hør og bør på natta som gravid). I det jeg reiste meg opp sa det "svosj", og hele gulvet var fullt av vann. Mannen min våknet brått av det, og sa "skal vi ha baby nå?". Gikk og hentet masse håndklær, og så at fostervannet var klart. Gjorde meg klar til å ringe fødeavdelingen, mens mannen min ordnet i stand frokost til meg. Fødeavdelingen stilte noen spørsmål, og sa at siden riene ikke var der enda måtte jeg ringe den avdelingen som foretok undersøkelser. Der sa de at de hadde ledig tid etter klokka tolv. Jeg syntes det virket lenge til, men tenkte at det fikk jo bare gå. Helt til jeg et kvarter senere kjente vond sammentrekning i magen som jeg var ganske sikker på at var en rie. Fant ut at det var på tide å starte rietellerappen på telefonen. Noen få minutter senere kjente jeg det tok tak igjen, og så noen minutter etter det igjen. Det var sånn ca. fire minutter mellom hver rie, og de var ganske regelmessige. Ikke alle riene føltes like sterke, men de var definitivt der. Tok meg en dusj, før jeg ringte fødeavdelingen igjen og ga oppdatert status. De mente at jeg ikke burde kunne snakke i løpet av de fem minuttene jeg hadde dem på tråden, men alle riene var jo ikke av samme styrke. Fikk beskjed om at så lenge jeg kom etter klokka åtte var det greit, for da var det vaktskifte med flere ansatte på jobb. Det virket overkommelig, siden vi tross alt måtte ordne oss litt før vi dro. Orket derimot ikke ordentlig frokost, og tok til takke med et par gulrøtter.

    På tide å dra til Ahus:
    Mannen min glemte en sekk i garasjen, men det fant vi ut ganske fort, så vi slapp å somle så fryktelig mye. Det var heldigvis ikke noe kø ut av Oslo på den tiden, så vi kjørte i fint og passe rolig tempo til Lørenskog. Ikke noe Hollywood-film-fødsel-kaos akkurat.

    "Klar" for fødsel:
    Jeg kom rett inn på fødeavdelingen, og fikk et rom på tun A. Jeg hadde i utgangspunktet tenkt at vannfødsel ville være fint, men ville se an smertene. Allerede da jeg kom dit så jeg for meg at det ikke ville være noe for meg allikevel, siden det var forholdsvis vondt allerede før aktiv fødsel. Eller, jeg visste ikke om jeg hadde kommet til aktiv fødsel enda, siden de ikke ville sjekke åpning og sånt unødvendig fordi vannet var gått. Jeg sa at jeg garantert ville ha epidural, helst med én gang, så jeg fikk flyttes over til tun B. Der fant de ut at jeg hadde fire centimeter åpning og derfor kunne få epidural allerede da. Følte at jeg var i de beste hender, og så kom det en lege og satte sprøyter i ryggen. Han stakk for øvrig litt feil en gang og måtte gjøre det én gang til. På grunn av bedøvelsessprøytene han satte først var ikke epidural noe ille i det hele tatt. I tillegg var det helt fantastisk å bare ligge og kjenne at riene kom og gikk, uten å kjenne smertene. Kjente sammentrekningene og at det kom mer fostervann som jeg ikke kunne styre. Samtidig så jeg kurvene på en monitor, og det var ganske fascinerende. Jordmoren skulle deretter gå av vakt, og jeg sa at det var greit så lenge hun som kom etter var like hyggelig og trygg.

    Tiden gikk egentlig ganske fort. Mannen min og meg satt egentlig bare og ventet, og jeg fikk i meg litt mat. Jeg rakk å tenke litt på at jeg grudde meg til pressriene, hvor epiduralen ikke ville fungere i like stor grad lenger, men måtte ta meg i at den bekymringen fikk komme senere. Hun nye jordmora var kjempehyggelig og gjorde alt for at vi skulle føle oss bra. Jeg hadde ikke lagt merke til det, men jeg hadde tydeligvis uendelig mengde fostervann og hadde oversvømt rommet litt. Etter en stund begynte jeg å kjenne litt smerte i riene allikevel, og da var det ikke så koselig lenger. I tillegg ville de ha mer drypp, for å få litt fortgang i ting. Det begynte å bli temmelig vondt, og de økte dryppet mer og mer. Fant etter hvert ut at slangen til epiduralen var i klem, så det var mulig jeg ikke hadde fått så mye av det den siste tiden. Altså var det mulig jeg hadde full åpning og rier uten smertelindring.

    Dessverre fikk jeg aldri pressriene, for ungen hadde ikke kommet langt nok ned. Jeg fikk beskjed om å presse på de riene jeg hadde, noe som var helt for jævlig vondt. Fikk skikkelig halsbrann etter hver økt også, så jeg endte plutselig opp med å kaste opp noe så helt infernalsk. Skikkelig delikat. Men det føltes hakket bedre etterpå, selv om det var på gispe-etter-luft-stadiet mens det sto på. Greide å presse ganske godt, men fremgangen var ikke stor nok. Etter en time halvannen ble det tatt en avgjørelse om å stoppe forsøket. Jordmora var egentlig ferdig på vakt, men skulle bare la meg prøve litt til, og tok frem et laken vi skulle dra i samtidig. Men det nyttet ikke. Hun var i samtale med lege hele den siste tiden, og de vurderte det dithen at det ikke var kommet langt nok til at de kunne hjelpe til med vakuum, så da var akutt keisersnitt neste på lista. Klokka hadde rukket å bli over ti på kvelden, så jeg var ganske sliten. Føltes litt kjipt etter å ha holdt ut så lenge, men jeg var så inderlig klar for å slippe mere smerter. Selv om jeg også visste at løpet da ville være kjørt for å kunne være på barselhotell med mannen min. Hovedårsaken til at jeg søkte meg til Ahus i utgangspunktet.

    Så var det operasjonsstua neste:
    De kunne ikke sette spinalbedøvelsen fort nok, i mine øyne. Det var et helt team på operasjonsstua, og alt gikk skikkelig effektivt. Mannen min satt ved siden av meg. Babyen ble født rett før midnatt, ca. 18 timer etter at vannet hadde gått. Det var helt absurd å høre babygråten, og jeg gråt litt selv. Da jeg så babyen føltes alt helt surrealistisk. Fikk en klem fra henne, deretter dro mannen min og hun nye jordmora ut for å veie og måle. Da de kom inn igjen tok de babyen ned i øyekontakthøyde med meg, og vi så på hverandre. Det føltes fortsatt helt fremmed, men jeg var nok litt i ørska også. Deretter forsvant mannen min og babyen ut fra operasjonsstua igjen, mens jeg ble lappet sammen.

    Ble trillet inn på postoperativ aveling, hvor jeg lå en stund og hadde ukontrollerte skjelvinger og hakket tenner. Fikk diverse medisiner, og med tid og stunder fikk mannen min og babyen komme inn til meg. Det var noen som tenkte at det kanskje ville hjelpe at babyen ble lagt til brystet mitt. Endelig! Hun diet med én gang, og det var en rar følelse. Men skjelvingene forsvant. Mannen min fant plutselig ut at det var helt vått rundt babyen, og de trodde hun hadde tisset på seg. Mannen min dro til fødeavdelingen for å finne skift til henne. I mellomtiden fant de ut at det var kateteret mitt det hadde skjedd noe kluss med da de flyttet på meg, så da måtte de skifte på senga og masse sånt. Jeg greide etter hvert å hjelpe til med å løfte på beina, og da fant de ut at jeg straks var klar for å dra videre til barselavdelingen. Jeg hørte at de snakket med mannen min på utsiden, hvor de sa at han ikke trengte å komme inn, for jeg var straks klar til å komme ut. Han kunne vente med babyen på fødeavdelingen, fikk han høre (men akkurat det hørte ikke jeg). Han fikk beskjed om å være litt tålmodig, for det kunne fort ta litt tid.

    Barseloppholdet som ødela mye av opplevelsen:
    Jeg ble deretter trillet til barselavdelingen av ei dame som sannsynligvis jobber der. Jeg spurte henne hvor mannen min og babyen var, og håpet de ventet på meg på barselavdelingen til tross for at det ikke var besøkstid. Med tanke på at jeg knapt hadde sett dem etter fødselen tenkte jeg vel egentlig at det var en selvfølge at jeg skulle møte dem. Det var jo det siste jeg hørte om saken da jeg lå på postoperativ avdeling. Dama svarte med at mannen min sikkert var på fødeavdelingen og koste med babyen. Jeg sa at han ventet på meg, og at han også hadde medisinene mine som jeg skulle ta til kvelds. Hun sa at hun ikke visste noe om det, og lukket døren til rommet hun hadde plassert meg i. Uten noe mer informasjon, eller noe om at hun kunne sjekke det ut. Jeg gråt, men sovnet til slutt.

    Litt etter fem på morgenen ble mannen min "funnet" på fødeavdelingen, av noen som var litt oppgitt over at det ikke var gitt noen beskjed til han om at jeg hadde vært på barselavdelingen en god stund allerede. Deretter ble han vist hvor jeg lå, og jeg fikk sett babyen min igjen. Mannen min og jeg rakk så vidt å si hei til hverandre før dama fra tidligere kom for å be mannen min om å dra, siden det ikke var besøkstid. Vi hadde ikke engang rukket å snakke med hverandre om fødselsopplevelsen, og jeg ble så forfjamset at jeg ikke fikk meg til å si noe. Men mannen min ble litt kranglete og sa at det var uaktuelt, og det ble dårlig stemning. Vi endte opp med at han fikk være der en halvtime-time for å si ha det og sånt. Det hjalp litt, men så lå jeg der da. Temmelig handikappet, med en for meg fremmed baby jeg skulle passe på. Og en dårlig opplevelse av første tiden på barsel hengende over meg.

    Heldigvis kom mannen min tilbake så fort visittiden startet, og han var der hele dagen med meg og fikk meg til å føle meg tryggere. Han fikk litt opplæring i stell og sånt, og kunne plassere babyen ved meg for amming, siden jeg ikke kunne bevege meg i senga. Den påfølgende natta var vi begge kjempeslitne, så han fikk sovet noen timer hjemme, mens jeg fikk sånn halvveis sove på barselavdelingen. Babyen gråt nesten hele natta, og jeg ammet flere timer i strekk for å se om det hjalp. Fikk etter hvert litt avlastning fra noen av pleierne der, slik at jeg kunne få en blund på øyet.

    baby.jpg

    Jeg kom meg ganske raskt på beina, så jeg fikk vite at jeg etter neste natt sannsynligvis kunne få dra hjem. Det var veldig oppmuntrende, og jeg hadde en helt ok dag sammen med mannen min på barselavdelingen, hvor hyggelige pleiere kom og viste oss hvordan vi skulle bade babyen og sånn. Da mannen min skulle dra på kvelden begynte jeg derimot å gråte igjen, og ting føltes vanskelig. Han hadde nok ikke helt forstått hvordan starten på barseloppholdet hadde preget meg. Vi trøstet oss med at det var siste natta vi skulle være fra hverandre.

    Morgenen etterpå fikk jeg derimot vite at det ikke kom til å bli noen hjemreise den dagen, siden babyen hadde gått ned så mye i vekt første døgnet etter fødselen. Det hadde vi ikke hørt noe om tidligere, men her måtte det tiltak til, sa de. Det noen hadde sagt dagene før om babyers matrytme var tydeligvis helt feil. Jeg ble så fortvilet igjen, noe mannen min nevnte for dem. Han sa at nå måtte vi få være sammen, enten på barselhotell, eller på barselavdelingen, eller helst dra hjem og komme tilbake for veiing morgenen etter. Begge de to siste alternativene var visst greie, og vi foretrakk uten tvil det siste alternativet. Vi gikk med på å bli der til litt utpå kvelden, slik at de kunne sette igang et ammeregime og følge med på vekten underveis den dagen. Nå skulle vi vekke babyen for amming hver tredje time, på begge brystene med morsmelkserstatning i tillegg. Melkeproduksjonen var helt ok, men babyen måtte fort opp i vekt, sa de. Var temmelig sår på brystene, men lot dem herje som de ville, for jeg ville bare hjem. :) Babyens vekt gikk oppover hele tiden, og vi fikk dra hjem. Gråt da jeg kom hjem også, og tenkte tilbake på tiden før. Var så glad for å være hjemme. Og skikkelig hormonell, tydeligvis.

    Endelig hjemme:
    Da vi dro på helsestasjonen og veide babyen dagen etter viste vekta at det fortsatt gikk oppover, og vi valgte å droppe morsmelkserstatningen etter et par dager. På neste veiing viste det fortsatt en god vektøkning, og vi føler vi har alt under kontroll. Ting begynner å føles bedre, og vi er blitt skikkelig forelsket i det nye familiemedlemmet. Vi ba også om en samtale på helsestasjonen, hvor vi igjen ble beroliget om at ting var helt i orden og at vi hadde kontroll. Brystene begynner også å komme seg. Det er fortsatt smertefullt å amme, men det verste går over etter et halvt minutts tid, så jeg har troen på at det også vil gå seg til snart.
     
    • Liker Liker x 1
    • Hjertelig Hjertelig x 1
    Last edited: 16 Jul 2016
  2. Trappetrollet Elsker forumet Septemberlykke 2016

    Herlig lesning! Takk for at du deler :) Blir jo helt rørt!

    Hilsen snik fra September'16 ;)
     
  3. Bøtteknott Flørter med forumet

    Takk! :) Tenkte at det er mye jeg kommer til å glemme hvis jeg ikke skriver det ned. Ikke alle ting er like hyggelig, men alt er jo en del av fødeopplevelsen.

    Lykke til i september! Ikke lenge igjen nå. :)
     

Del denne siden