4+0 og nå har mensmurringer meldt sin ankomst. Jeg forbereder meg på det verste nå. 
Måtte dagen gå fort! Jeg har grått masse og kommer garantert til å gråte mer. Det hjelper meg. Men det her er så sinnsykt tøft å gå gjennom. Unner ingen dette! Samtidig er det så mange som opplever dette hver dag, i hele verden. Jeg "trøster" meg litt med det. Men når blir det vår tur egentlig? Når skal jeg få slappe av. Vet at det er mange som også opplever verre ting og opplever dette enda flere ganger enn meg. Det er trist at det er sånn. Jeg vet at all håp ikke er ute, men jeg syns det er bedre å være forberedt på at jeg kanskje begynner å blø snart, og at blodprøvesvarene jeg forhåpentligvis får i morgen (håper de sender ut fredags kveld! Tenk å måtte vente til over helgen) gir meg et ordentlig svar.
Dere skal vite at det hjelper veldig med støttende ord fra dere eller bare et hjerte eller en klem 
