Ja... @VilleVilma, du beskriver det veldig fint. Det er det jeg prøver å forklare. Selv om oppførselen hans ikke er ok, så er det ikke av vond vilje. Nei, han er ikke flink til å snakke om følelser. Han er en mann av få ord. Eller han kan være sprudlende og pratsom. Men han snakker lite om følelser. Han har ikke vært vant med det før han møtte meg. Familiens hans har aldri sagt at de var glade i hverandre eller gitt hverandre klemmer. Slikt har vokst mer og mer på han, med meg. Hans kjærlighetsspråk er ikke med ord eller fysisk kontakt. Men i handlinger.Er han en mann som er flink til å snakke om følelser? Min første tanke uten at jeg kjenner noen av dere er kanskje bare at han er litt «mann» i den forstand at han sikkert er litt redd. Redd for å se deg så syk. Redd for at det skal bli like ille som sist. Redd for at dere må avbryte igjen, men at det blir for vanskelig å si, så det kommer ut som surmuling?
Ikke at det blir en unnskyldning, men kanskje en forklaring?
Og han er nok nedstemt fordi han vet hva som kommer. Han vet det blir tøffe tider. Og sist endte det i svangerskapsavbrudd og at jeg ble veldig deprimert. Så det er nok ikke så lett å tenke at det er verdt det og blir bra til slutt, når det ikke ble det sist. Akurat nå et ting helt uforutsigbart. Vi vet ikke hvilken dag det bryter ut. Vi skal egentlig reise til Campinghytta vår på påskeferie på onsdag, noe ungene gleder seg veldig til. Som han og har gjort. Men nå aner vi ikke om det blir. Jeg er 5+3 og sist ble jeg innlagt 6+0. Så må bare ta en dag av gangen.