må bare dele et sted uten at jeg går fram som MEG. Poenget her er liksom ikke å skryte verken av min sønn eller meg selv, så da deler jeg et sted hvor jeg er noenlunde anonym i stede for å brette ut på face.
I disse mobbetider ble jeg litt stolt/rørt når min sønn kom hjem i sta. I klassen hans har jeg ikke hørt om noen som står utenfor og ikke har noen å leke med på skolen, men i fritiden kan jo ting være annerledes. Vi bor rett på andre siden av veien for et hus som leies ut kommunalt med 2-3 leiligheter i. Familiene i huset er av utenlandsk opprinnelse og noen av dem har bare vært noen få år i Norge. Den ene familien har 3 barn(kanskje flere også) der en av dem går i min sønns klasse. De gikk sammen 2-3 år i bhg også. Jeg har aldri hørt min sønn har snakket om denne gutten utover at han i bhg slet litt med å tilpasse seg(kunne slå fordi han ikke ble forstått osv). Min sønn har liksom sin vennekrets.. over lengre tid har jeg jo lagt merke til at denne gutten ikke har vært så mye ute sammen med jevnaldrende venner, og heller har vært med sine eldre søsken, så jeg spurte min sønn her om dagen om gutten hadde noen venner i klassen. Joda, svarte han. Han lekte litt med den og den(andre barn av utenlandsk opprinnelse), men det var på skolen. Jeg spurte så hvordan det var på fritiden.. om han hadde noen da.. det trodde han ikke.. jeg spurte om ikke han kanskje skulle spørre han om han hadde noen å leke med etter skolen, for det var jo synd om han ikke hadde det. Mer snakk om det ble det ikke, og dette er vel omtrent to uker siden nå. Jeg har liksom ikke tenkt mer på det. Jeg oppfordret ikke til annet enn å spørre hva han drev med på fritiden.
Så kom sønnen altså hjem i sta og roper fra gangen «mamma, jeg tok med noen hjem, går det greit?». Jeg bekrefter... så kommer han inn på kjøkkenet med besøket sitt og sier «jeg gikk og ringte på hos **** og spurte om han hadde lyst til å besøke meg».
Det er for all del ikke en stor greie, men hva om alle barn kunne spurt en de ikke vet hva gjør på fritiden om de vil leke en dag? Vi vet ikke alt om alle, men betyr det at vi bare skal gå ut i fra at alle har noen og ikke trenger en ny venn?
Ikke bare handler dette om at noen kanskje sitter alene, men det handler om den integreringa vi er så forbanna opptatt av men ikke gjør noe med også. Det er like mye vår oppgave å inkludere fremmedspråklige som det er deres oppgave å gjøre en innsats. Jeg har vekslet noen ord med mamman i familien som faktisk snakker ganske bra norsk nå. Likevel bruker hun tolk, og jeg tenker det kommer av usikkerhet fordi hun ikke får snakket nok norsk med andre. Gutten snakker flytende norsk og er en høflig og hyggelig gutt.
Det er så viktig at vi strekker ut en hånd til andre. Norsk eller ei. Vi kan faktisk gjøre en annens dag til en veldig god dag
I disse mobbetider ble jeg litt stolt/rørt når min sønn kom hjem i sta. I klassen hans har jeg ikke hørt om noen som står utenfor og ikke har noen å leke med på skolen, men i fritiden kan jo ting være annerledes. Vi bor rett på andre siden av veien for et hus som leies ut kommunalt med 2-3 leiligheter i. Familiene i huset er av utenlandsk opprinnelse og noen av dem har bare vært noen få år i Norge. Den ene familien har 3 barn(kanskje flere også) der en av dem går i min sønns klasse. De gikk sammen 2-3 år i bhg også. Jeg har aldri hørt min sønn har snakket om denne gutten utover at han i bhg slet litt med å tilpasse seg(kunne slå fordi han ikke ble forstått osv). Min sønn har liksom sin vennekrets.. over lengre tid har jeg jo lagt merke til at denne gutten ikke har vært så mye ute sammen med jevnaldrende venner, og heller har vært med sine eldre søsken, så jeg spurte min sønn her om dagen om gutten hadde noen venner i klassen. Joda, svarte han. Han lekte litt med den og den(andre barn av utenlandsk opprinnelse), men det var på skolen. Jeg spurte så hvordan det var på fritiden.. om han hadde noen da.. det trodde han ikke.. jeg spurte om ikke han kanskje skulle spørre han om han hadde noen å leke med etter skolen, for det var jo synd om han ikke hadde det. Mer snakk om det ble det ikke, og dette er vel omtrent to uker siden nå. Jeg har liksom ikke tenkt mer på det. Jeg oppfordret ikke til annet enn å spørre hva han drev med på fritiden.
Så kom sønnen altså hjem i sta og roper fra gangen «mamma, jeg tok med noen hjem, går det greit?». Jeg bekrefter... så kommer han inn på kjøkkenet med besøket sitt og sier «jeg gikk og ringte på hos **** og spurte om han hadde lyst til å besøke meg».
Det er for all del ikke en stor greie, men hva om alle barn kunne spurt en de ikke vet hva gjør på fritiden om de vil leke en dag? Vi vet ikke alt om alle, men betyr det at vi bare skal gå ut i fra at alle har noen og ikke trenger en ny venn?
Ikke bare handler dette om at noen kanskje sitter alene, men det handler om den integreringa vi er så forbanna opptatt av men ikke gjør noe med også. Det er like mye vår oppgave å inkludere fremmedspråklige som det er deres oppgave å gjøre en innsats. Jeg har vekslet noen ord med mamman i familien som faktisk snakker ganske bra norsk nå. Likevel bruker hun tolk, og jeg tenker det kommer av usikkerhet fordi hun ikke får snakket nok norsk med andre. Gutten snakker flytende norsk og er en høflig og hyggelig gutt.
Det er så viktig at vi strekker ut en hånd til andre. Norsk eller ei. Vi kan faktisk gjøre en annens dag til en veldig god dag
