Var dere fullstendig sikre på valget om barn før dere fikk barn?

Nei. Har alltid tenkt det blir som det blir, kanskje får jeg barn, kanskje ikke. Etter å ha vært i et stabilt forhold lenge, huskjøp og fast jobb så vokste tanken at det hadde sikkert vært greit engang med barn å. Siden samboern ønsket egne barn så ble jeg litt mer på tanken, og da min beste venninne fortalte at de planla å få barn tenkte jeg "shit au, nå eller aldri " :hilarious: Først da jenta mi ble født var jeg sikker på at dette var riktig:joyful:
 
Altid ville ha barn. Var og er usikker på en nr 3. Men er gravid i uke 29 så 3 barn ble det.
 
Var dere helt sikre før dere fikk barn?

Jeg har egentlig alltid tenkt at jeg ikke ønsker barn, men den siste tiden har jeg og min samboer likevel begynt å snakke om barn og kommet frem til at vi ønsker oss ett barn. Jeg har ikke det indre ønske om barn som mange kvinner har, kjenner ingen klokke tikke heller, og så leser jeg rundt om at man må vente til man er hundre prosent sikker. Det kommer jeg aldri til å bli. Jeg tror det er dette jeg vil, jeg er nesten sikker, kanskje 70-90% og jeg føler avgjørelsen er veloverveid. Vi har bestemt oss for å starte prøvingen i April, da er vi begge 32, og følelsen jeg sitter med er skrekkblandet fryd.
Syns det høres ut som en fornuftig tilnærming. Det er få som vet nøyaktig hva de vil i livet, når det kommer til mange store avgjørelser. Bedre å ha tenkt over det og veid litt for og imot med seg selv, da tenker jeg man tar det valget man tror er rett, og det er det beste man kan gjøre, egentlig. Ingen kjenner fremtiden. Mange som bare hopper blindt inn i ting også, og de overlever nå de og...

Start med 1, så finner du fort ut om du vil ha flere eller om det holder.

Når det kommer til meg, så har jeg alltid ønsket barn. Av både egoistiske grunner og uselviske grunner. Jeg har drømt mye om barn, og følt på savnet etter noen som var der i drømmen. Så jeg kjenner meg liksom som en mamma alt, for de barna jeg ennå ikke har fått. Og så er det litt terapeutisk. Etter en dårlig barndom selv føler jeg et behov for å «balansere» det med å gi et barn en flott barndom og en flott pappa. Slik kan barnet i meg bli ivaretatt gjennom et annet barn. Kan ikke forklare det bedre, er bare noe jeg føler jeg må gjøre for å helbrede gamle sår. Jeg tenkte på mine fremtidige barn allerede da jeg var barn selv. Hvordan det skulle bli bedre da. Men det absolutte kriteriet var å finne den beste pappaen til barna mine. Uten mr. vidunderpappa/drømmemann så fikk det bare være, for jeg vil ikke ha barn med hvemsomhelst.
 
Jeg har aldri ønsket meg barn, men ble uplanlagt gravid når jeg var 19 og abort var ikke aktuelt for meg. Så skulle jeg sette inn spiral og så klarte man å gå på en smell og så var jeg gravid, dermed ble det to barn.
 
Jeg var sikker, men jeg måtte bikke 25 år før ønsket kom. Før det var det uaktuelt. Også var valget av riktig mann viktig så klart. Ønsker ikke dine, mine og våre, men kun våre.
 
Har følt meg sikker på det ja. Men var sammen med mannen lenge før jeg våget meg helt på å være sikker på at det var vi to det skulle bli.
 
Selv om man er sikre så vet man ikke hva man begir seg ut på
 
Følte meg så lite klar! Aldri ønsket barn, men heller aldri ikke ønsket barn. Tenkt «skjer det så skjer det». Uplanlagt, men veldig velkommen!
Jeg ønsker å ha bare ett barn, mens samboer (og resten av familien hans) vil ha fler. Men tiden vil vise. Brått kommer det en ny overraskelse, som er like velkommen :cat:
 
Har alltid sett for meg at "en gang i fremtiden skal jeg sikkert ha barn", men tenkte aldri at jeg hadde spesielt lyst på det og jeg har heller aldri vært hun som var opptatt av å holde og dulle med andres barn. Jeg har egentlig funnet barn ganske så uinteressante :rolleyes:
Så traff jeg mannen i mitt liv og da var det akkurat som eggstokkene momentant ga beskjed om at han der må jeg formere meg med! :p Ikke med en gang altså, vi ventet flere år før vi prøvde, og vil ikke si jeg følte meg superklar da vi bestemte oss for å prøve heller, men det føltes veldig riktig å lage barn med han, og nå sitter jeg her, gravid med nummer to og synes egentlig babyer og barn er ganske så trivelige vesener! :)
 
Nei, jeg var ikke sikker. Jeg var heller ikke sikker på at jeg ville ha nummer to ^^
 
100%. Jeg hadde vært klar i åresvis før sambo kom på gli.
 
100%. Jeg hadde vært klar i åresvis før sambo kom på gli.

Signerer denne.

Har vært sikkert hele mitt liv, alltid oppsøkt babyer å passe, og kjent en sånn enorm tristhet og lengsel når jeg har sett en baby, fordi det har minnet meg på mitt savn. Det har gått over nå som vi har en liten fyr i hus da, men ønsker meg definitivt flere barn etterhvert.
Jeg har aldri ønsket meg noe annet enn dukker og dukkeutsyr til jul og bursdag, og lekte med dukker til jeg var 13 (de siste årene i smug).ja og det var ikke dukker, det var babyer såklart :hilarious: ville ikke ha dukker med hår, for de skulle ligne mest mulig på babyer.
 
Signerer denne.

Har vært sikkert hele mitt liv, alltid oppsøkt babyer å passe, og kjent en sånn enorm tristhet og lengsel når jeg har sett en baby, fordi det har minnet meg på mitt savn. Det har gått over nå som vi har en liten fyr i hus da, men ønsker meg definitivt flere barn etterhvert.
Jeg har aldri ønsket meg noe annet enn dukker og dukkeutsyr til jul og bursdag, og lekte med dukker til jeg var 13 (de siste årene i smug).ja og det var ikke dukker, det var babyer såklart :hilarious: ville ikke ha dukker med hår, for de skulle ligne mest mulig på babyer.

Haha! Jeg har faktisk aldri lekt med dukker eller barbie eller noe i den stilen. Gikk i lego, turtles og pinner :hilarious: Jo, og så likte jeg små dyrefigurer, som vel er det nærmeste jeg har kommet noe dukker :p Var vel en grunn til at jeg kun omtrent hadde guttevenner gjennom oppveksten. De fleste vennene mine er gutter nå også, så ikke så mye har endret seg :hilarious:


Men jeg føler meg sikrere nå på at dette er riktig valg for oss. Har fått mye gode svar her inne på spørsmål og tror tanken har modnet litt hos meg. Det er godt å vite at mange trives med barn selv om de ikke har vært blant dem som har ønsket seg det hele livet. Nå føles det faktisk lenge å vente til vi kan prøve. Vi ønsker å ha hus i orden først, og håper å få det på plass i løpet av dette året.
 
Haha! Jeg har faktisk aldri lekt med dukker eller barbie eller noe i den stilen. Gikk i lego, turtles og pinner :hilarious: Jo, og så likte jeg små dyrefigurer, som vel er det nærmeste jeg har kommet noe dukker :p Var vel en grunn til at jeg kun omtrent hadde guttevenner gjennom oppveksten. De fleste vennene mine er gutter nå også, så ikke så mye har endret seg :hilarious:


Men jeg føler meg sikrere nå på at dette er riktig valg for oss. Har fått mye gode svar her inne på spørsmål og tror tanken har modnet litt hos meg. Det er godt å vite at mange trives med barn selv om de ikke har vært blant dem som har ønsket seg det hele livet. Nå føles det faktisk lenge å vente til vi kan prøve. Vi ønsker å ha hus i orden først, og håper å få det på plass i løpet av dette året.

Ja det har liksom ikke vært noen tvil for meg. Lekte masse med pinner, Stein, Lego, togbane og gjørme da, var vel av de som lå og bada i søledammer lengst :hilarious: men alltid vært ekstremt opptatt av baby og barn ja. Og likevel hadde jeg bittelitt noia de siste ukene før lillegutt ble født, det er jo et enormt ansvar man plutselig skal ha.

Jeg tenker at hvis du faktisk er i tvil så vil det nok kjennes riktig å få barn. Lykke til med huskjøp og prøving etter hvert da :) som de fleste andre sier, så kjennes det ut som den mest naturlige ting i verden å ha barn når babyen først er kommet. ❤️
 
Førstemann var sånn spontan bestemmelse og et snev av midlertidig galskap, som ble bestemt da vi bare hadde vært sammen i noen få måneder. Jeg hadde aldri hatt lyst på barn engang. Men skjønte at han kom til å bli en så utrolig bra far.

Andremann har jeg hatt lyst på i mange år, men det har ikke latt seg gjøre pga mye forskjellig. Men da vi begynte å prøve var førstemann åtte år, så da var det litt mer betenkeligheter. Skulle vi begynne på nytt med alt det nå, liksom.

Men så begynte vi å prøve da, og det tok jo ett og et halvt år før jeg ble varig gravid. Tenkte mange ganger at kanskje vi bare skulle være fornøyd med sånn vi hadde det. Spesielt da vi mistet etter å ha prøvd lenge. Men så ble det litt sånn at vi fortsatte bare fordi at vi hadde begynt. Og nå kommer jo snart andremann og vi er fornøyde med det. :)
 
Ikke sånn 100%, verken på første eller andre, mer sånn «jo, har jo lyst på en gang, vi slutter på prevensjon og ser». Var hakket mer ivrig på nr 2 da, for det var spennende og fint å prøve!

Aldri vært sånn veldig opptatt av babyer og barn, og ikke sånn at jeg MÅ holde babyer etc. De er søte og koselige, og veldig glad i tanteungene mine, men fortrekker egne barn liksom :p
 
Kan ikke tro det, men fikk kjøpt drømmehuset til under takst i dag. Så da er bolig i boks! Helt sykt og vi som hadde planer om å vente med boligkjøp i et halvt års tid. :D
 
Både jeg og sambo har alltid ønsket oss barn, men før nå har det ikke føltes som det rette tidspunktet for oss. Da det føltes rett kastet jeg prevensjon og vi ble gravide på andre pp :)
 
Back
Topp